Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Forelskede & andre bortkomne

Johanna Lindbäck Mangschou Oversetter: Lene Stokseth 2018

Rasmus er på sommerferie i skjærgården sammen med sin mor. Der møter han Julia som han føler han kan prate med om alt mulig, blant annet om ting han tegner. Rasmus og Julia liker hverandre, men det er noe Julia ikke forteller ham.

RASMUS

Jenta virket litt skuffet da hun fikk vite at Sivan var en helt vanlig utekatt.

«Hun har bånd fordi vi aldri har reist bort med henne før, og mamma tenkte at hun skulle bli vant til å være her så hun ikke går seg bort,» forklarte Rasmus, og jenta fikk det samme skeptiske uttrykket som han hadde fått da han hørte den ideen. «Jeg vet det, jeg vet det. Katter går seg nok ikke bort på den måten. Men vi har aldri hatt katt før. Vi kan ikke noe om dem. Det er et under at hun har overlevd såpass lenge.»

«Jaha. Ja, hun var i hvert fall hos oss nå nettopp. Veldig overlevende.»

«Søt, da? Jeg håper hun var søt også?»

Jenta svarte «kjempe», og Rasmus pustet lettet ut.

«Så bra. Jeg vil jo ikke at hun skal senke standarden bare fordi det er ferie.»

«Jenta», forresten. Da mamma kom tilbake fra besøket, hadde hun fortalt at naboen het Olle og datteren Julia. Rasmus hadde ikke blitt med. Mamma hadde ikke engang foreslått det, så da ville det i hvert fall vært rart hvis han hadde hengt seg på. Dessverre. Han måtte komme på en annen grunn hvis han ville stikke innom, men før han rakk å tenke ut noe, dukket hun opp. Julia.

«Hva har du … Har du badet ennå?» spurte han bare for å holde på henne litt lenger da hun sto der på trammen deres. Helst ville han juble «Hei! Så gøy! Velkommen!», men han prøvde å roe seg ned og føre en normal samtale. «Det er jo varmt.»

I dag gikk hun med briller. Sånne med mørkebrun innfatning som fotomodeller alltid bruker når de skal virke nerdete, vitenskapelige eller bare intelligente på en kul måte. Førsteinntrykket av Julia hadde absolutt ikke vært at hun var teit, men med brillene i dag levde hun opp til superskarp. Og kul. Og pen. Smilet han hadde trodd han skulle klare å tegne? Lykke til. Det var ganske overmodig å tro noe sånt.

«Men det er ikke så varmt i vannet. Har du badet?» spurte hun.

«Vi prøvde i går, men jeg dyppet bare føttene.»

«Det er sånn i noen uker til.» Da hun så seg rundt på kjøkkenet, oppdaget hun tegnesakene på kjøkkenbordet. «Å, er det …?»

Et direkte spørsmål. Igjen. Han nølte et mikrosekund før han åpnet tegneblokken og bladde frem til den siste kartskissen. «Det ble litt større og mer enn i går, men …»

Hun gikk bort og så ordentlig på det, og enda mer ordentlig, før hun så på ham. «Tegnet du dette i går?»

«Ja.»

«Etter i går? Helt alene? Fra det lille til … Shit. Du kan det jo?»

Shit. Du kan det jo.

Når venner man seg til å få skryt av fremmede? Finnes det en magisk grense ved noe sånt som tjuefem år, eller når det har skjedd et visst antall ganger og hjernen er så vant til det at den ikke går rett inn i sjenert panikk, men kan sende et signal til kroppen om at man bare skal si «takk» på en vettig måte?

Og når venner man seg til å få skryt av fremmede, pene, kule mennesker?

Rasmus var i hvert fall ikke der ennå.

«Der er brygga, det ser man jo,» sa Julia.

Hun trakk frem en stol og satte seg ved bordet.

Yes!

«Hva er resten?» spurte hun, og øynene vandret over kartet. «Jeg tror jeg kjenner igjen noe, men …»

Han viste og fortalte.

Vennene hans ville sagt «stilig, er det der Årstabron?» og vært fornøyd med det. Julia spurte og diskuterte. Den eneste som pleide å være interessert i det han drev med, var Sonja, og hun var jo lærer. Det var jobben hennes.

Da han kom til hjørnet med Årstabron og øya under, der han nå til og med hadde tegnet en kano på stranden, utbrøt Julia: «Nei? Gi deg. Den der merkelige øya som man ikke vet hva er? Den kikket jeg og broren min på hver gang vi kjørte over broen da vi var små. Hver gang! Hva har du tenkt at man skal ha i kanoen? Telt og mat så man kan overnatte minst én natt?»

«Ja. Eller så har man ikke engang kano, men svømmer over med et knytte i en plastpose. I mørket, i all hemmelighet. Det har jeg også tenkt. I hvert fall om sommeren. Hadde ikke det vært kult? Å bare smyge ut i vannet og gli over.»

«Sykt kult,» istemte hun. «Jeg skjønner ikke at ikke folk gjør det? For jeg har aldri sett et eneste menneske der?»

«Nei, ikke jeg heller. Men du vet, folk? Hva skal man si?»

Den plutselige boblelatteren hennes føltes som når en varm, deilig bølge skyller over en. Man ville synke ned i den, aldri være nødt til å komme opp igjen.

«Ja, ikke sant?» sa hun. «Men det kan jo ikke være bare vi som har tenkt det? Kanskje det er noe der som gjør at man ikke kan komme i land. Noe som ikke synes.»

«Et strømgjerde eller noe sånt?»

«Noe sånt?»

De spekulerte en stund før de kom tilbake til det samme spørsmålet: Hva er det med den øya? Julia lagde en «nei, vi får gi opp»-grimase og banket på kartet med pekefingeren.

«Har du lest Ringenes herre

«Bare sett filmene.»

«Jeg også, og de er jo kjempekjedelige.»

Hun skottet fort bort på ham etter å ha sagt det, som for å sjekke om han hadde tenkt å protestere.

Da hun skjønte at han var enig, hevet hun muligens det ene øyenbrynet en smule, som en anerkjennelse.

«Men på innsiden av sånne fantasybøker er det jo av og til kart, vet du,» fortsatte hun. «Og dette er nesten i samme stil som et sånt kart. Bare at det er så virkelig i tillegg. Det er som en kombo.»

«Takk! Det var det som var meningen. Jeg må bare finne på litt mer virkelige ting til denne delen.» Dalaröhjørnet var fortsatt ganske tomt og hvitt. «Når jeg har vært på noen flere steder enn denne hytta og brygga, liksom.»

«Har du tenkt å tegne inn mennesker?»

«Vet ikke? Kanskje jeg burde det.»

«Skal de være kjempefantasy, i så fall?»

«Hva er det?»

«Noe jeg har funnet på. En term. Alle i fantasy er så irriterende kjempepene at de blir helt usannsynlige. Guttene har kraftige haker og muskler og øyne som er som lyn. Ei fantasyjente er også kjempepen, men hun vet det ikke selv. Hun har perfekte kurver og vilt, rødt hår og grønne øyne, men likevel skjønner hun ikke hvorfor alle gutter blir helt på styr så snart hun går utenfor døren. Det er så sykt slitsomt. Hvor mange mennesker med grønne øyne har du for eksempel møtt i virkeligheten?»

«En eller to?» gjettet han, for han skjønte at det var det eneste riktige svaret, selv om han skulle ha møtt flere hundre.

«Nettopp,» nikket hun. «De fleste har bare vanlige, kjedelige blå eller brune øyne. Men ikke i fantasy. Tenk om noen kunne få være bitte litt vanlig. Ha tynt hår som bare henger rett ned, liksom. Eller enda mer utrolig: Tenk om en var småtjukk, bare uten dritfine kurver. Sånt. Skjønner du?»

Hun ble rød i kinnene da hun så på ham, og han tenkte «eller som å ha øyne som ser hver sin vei?».

«Jeg mener, hvis de stort sett var litt mer normale. Ikke helt perfekte i alt,» fortsatte hun fort. «I fantasy er det aldri noen som har en magisk evne som gjør dem dritflinke i noe, men samtidig tenker at nei, skal jeg orke å dra og redde noen verdener i dag igjen? Det regner. Jeg er sulten.

Og trøtt. Jeg bestiller heller en pizza og ser en film.» Hun så på ham. «Bare som en forandring, ikke sant?»

«Og så kunne den personen hete Bosse.»

«Bosse?»

«Ja, i stedet for lord … Craven … dark … Aslan-noe. Hva de nå heter. Drit i det, her er Bosse.»

Julia kniste henrykt. «Og så kunne for eksempel boken hete Bosse orker ikke.» Hun så på Rasmus for å få godkjennelse, og da han lo, glitret det i øynene hennes igjen. «Alle fantasynerder ville vri seg i smerte over det. Det høres ut som en barnebok.»

«Det får de bare gjøre,» sa han. «Bosse orker ikke. For hver gang han rører seg? Slooow motion.»

«Og hvis han skal fekte.» Julia sank sammen med et stønn. «Men herreguuud. Skal man faen meg måtte …» Hun viftet slapt et par ganger med den ene hånden. «Nå holder det.»

«Knærne mine.»

«Au, au, au.» Hun fikk til en perfekt jamring.

«Hvor er pizzaen min?»

«Hvor er lazyboyen min?» parerte hun.

«Lazyboy?!»

«Du vet en sånn lenestol som man kan felle …»

«Jeg vet det. Det er jo perfekt! Bosses base er selvsagt en lazyboy.»

De fortsatte å finne på ting om den oppdiktede Bosse og tilværelsen hans. Hvor han bodde (kjedelig leilighet i kjedelig forstad, skitne tapeter, ødelagte persienner på skjeve og en død potteplante i vinduet som moren hadde gitt ham en gang i et desperat forsøk på å skape trivsel og hygge, selv om hygge ikke var Bosses greie, han tilintetgjorde hygge), hva han arbeidet med på dagtid (så lite som mulig, naturligvis, han NAVet eller var en ubrukelig timebetalt på en eller annen kundetjeneste og fikk alltid dårlige kundevurderinger), hvordan gjengen hans var (andre patetiske, late, motstrebende tapere), hva kallenavnet og avataren hans var på nettet (noe storslått lordete som så ut som en ordentlig muskuløs, superkjekk fantasyhelt med langt, bølgete hår, når Bosse i virkeligheten hadde kulemage, tynt, stripete hår og begynnende måne). Alt mulig om denne Bosse. Og øya mellom Årsta og Söder ble enten den hemmelige basen hans eller stedet for en avgjørende kamp.

Julia smilte, fniste, lo og nikket entusiastisk.

«Jeg elsker Bosse!» sa hun, og selv om Rasmus lot som om han protesterte – «Nei?! Da må vi jo gjøre om alt sammen!» – var han hundre prosent enig.

Fra litt tørrprat om Sivan og sjøtemperaturen til å jazze vilt om den oppdiktede Bosse. Det var som å snakke med Nadir når han var på sitt beste, men samtidig var det ikke sånn i det hele tatt. Langt ifra. Milevis unna.

I hvert fall ikke som å snakke med Kelly og Vanessa. De andre vennene til Rasmus. De fikk aldri en sånn flyt som dette, selv om de hadde kjent hverandre i flere år. Gått i samme klasse siden første. Julia hadde han hengt sammen med i omtrent tre minutter. De visste absolutt ingenting om hverandre, men likevel klarte hun å prikke inn den ene fulltrefferen etter den andre.

Hvem er du? ville han spørre. Hvor kommer du fra, hva gjør du, hvordan kan du være så bra?

Men det fikk være det samme, han hadde ikke tenkt å avbryte flowen deres for å finne ut av det. Ikke så lenge hun fortsatte å snakke, ble sittende rett overfor ham, mens hun fiklet med en av pennene og rettet på de kule brillene og så på ham med de blå øynene. De såkalt vanlige, kjedelige blå øynene? Glem det. Det fantes ikke et eneste grann vanlig kjedelig der.

Da Prince døde i vår, hadde mamma gått inn i en sorgperiode.

Hun hadde lett frem alle de gamle CD-ene sine fra kassene nede i boden, spilt dem på repeat og binget youtubeklipp fra konserter. En ting hun stadig ropte ut om da hun satt foran datamaskinen og så på noe sånt som den åttende liveversjonen av «Let’s go crazy», var Princes øyne. «Se på kontakten med publikum. Nå! Der! Du så vel det? Han er en mester på blikkontakt.»

Ja, kanskje det. Og her var en til.

«Tenk så slitsomt det ville være hvis du plutselig avslørte at du egentlig elsker Ringenes herre og ser den en gang i uken, på storskjerm, men så ville du ikke si noe i sted fordi du var så høflig,» sa Julia. «Ooops.»

«Eller hvis jeg forteller at alle vennene mine har grønne øyne og rødt hår og er så syyykt pene? Ooops, ooops,» parerte han. «Nei da, jeg er veldig team Bosse.»

«Team Bosse.» Øynene glitret til igjen. «Jeg også.» Den ene armen hennes lå utstrakt på bordet, og han holdt nesten på å ta rundt hånden hennes for å … Hei. Bli i flere timer til. Ikke gå hjem. Vi har det gøy, ikke sant?

«Kjempefantasy,» sa han i stedet og la hånden i fanget for sikkerhets skyld. «Det kan bli en ny sjanger.»

«Ja, vi får se.» Julia smilte. «Men du, denne Dalarödelen.

Vil du ha noen lokale tips? Du kan gå til …» Hun avbrøt seg selv. «Eller kanskje det blir lettere hvis vi tar en tur
sammen? Hvis du har lyst?»

«Har du tid?»

«Tid?! Har du sykkel? Jeg kan dra med en gang.»

«Jeg tror det står en i boden.»

De gikk ut og inspiserte, og det gjorde det. Den kunne kanskje brukes, til og med, hvis man først fant en pumpe, olje å smøre kjeden med, litt annet her og der, og til slutt brukte noen timer på å ordne og fikse. Hvis man kunne ordne og fikse sykler, da.

«Eh, men hvis …» begynte han skuffet der han satt og pirket motløst på kjeden. Kom ettermiddagen til å ta slutt nå på grunn av en ødelagt sykkel?

«Drit i den,» bestemte Julia. «Pappa reparerte våre i går. Vi tar dem. Jeg heter Julia, forresten.»

«Rasmus.»

Han reiste seg og rakte usikkert frem høyrehånden fordi det var litt sykkelolje på den, men hun nølte ikke.

«Så gøy. Nå, du!» smilte hun, og han skjønte at hun mente sykkelturen og Dalarö-visningen og alt det, men likevel? Likevel!

Nå, du.

Ja, nå, jeg.

BONUS:

Forelskede & andre bortkomne handler om Julia og bestevenninna som liker samme gutt. Julia blir sammen med gutten, selv om venninnen påstår hun likte ham først. På sommerferie møter Julia Rasmus. Julia føler hun kan snakke med Rasmus om alt mulig, men hun kan ikke fortelle noen om ham.

Les mer om boka her

Les mer om forfatteren her

Se andre bøker av forfatteren her

Se andre bøker i samme sjanger her

Se lydbøker her

Til toppen