Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Forelskede & andre bortkomne

Johanna Lindbäck Mangschou Oversetter: Lene Stokseth 2018

Rasmus er på sommerferie i skjærgården sammen med sin mor. Der møter han Julia som han føler han kan prate med om alt mulig, blant annet om ting han tegner. Rasmus og Julia liker hverandre, men det er noe Julia ikke forteller ham.

RASMUS

Jenta virket litt skuffet da hun fikk vite at Sivan var en helt vanlig utekatt.

«Hun har bånd fordi vi aldri har reist bort med henne før, og mamma tenkte at hun skulle bli vant til å være her så hun ikke går seg bort,» forklarte Rasmus, og jenta fikk det samme skeptiske uttrykket som han hadde fått da han hørte den ideen. «Jeg vet det, jeg vet det. Katter går seg nok ikke bort på den måten. Men vi har aldri hatt katt før. Vi kan ikke noe om dem. Det er et under at hun har overlevd såpass lenge.»

«Jaha. Ja, hun var i hvert fall hos oss nå nettopp. Veldig overlevende.»

«Søt, da? Jeg håper hun var søt også?»

Jenta svarte «kjempe», og Rasmus pustet lettet ut.

«Så bra. Jeg vil jo ikke at hun skal senke standarden bare fordi det er ferie.»

«Jenta», forresten. Da mamma kom tilbake fra besøket, hadde hun fortalt at naboen het Olle og datteren Julia. Rasmus hadde ikke blitt med. Mamma hadde ikke engang foreslått det, så da ville det i hvert fall vært rart hvis han hadde hengt seg på. Dessverre. Han måtte komme på en annen grunn hvis han ville stikke innom, men før han rakk å tenke ut noe, dukket hun opp. Julia.

«Hva har du … Har du badet ennå?» spurte han bare for å holde på henne litt lenger da hun sto der på trammen deres. Helst ville han juble «Hei! Så gøy! Velkommen!», men han prøvde å roe seg ned og føre en normal samtale. «Det er jo varmt.»

I dag gikk hun med briller. Sånne med mørkebrun innfatning som fotomodeller alltid bruker når de skal virke nerdete, vitenskapelige eller bare intelligente på en kul måte. Førsteinntrykket av Julia hadde absolutt ikke vært at hun var teit, men med brillene i dag levde hun opp til superskarp. Og kul. Og pen. Smilet han hadde trodd han skulle klare å tegne? Lykke til. Det var ganske overmodig å tro noe sånt.

«Men det er ikke så varmt i vannet. Har du badet?» spurte hun.

«Vi prøvde i går, men jeg dyppet bare føttene.»

«Det er sånn i noen uker til.» Da hun så seg rundt på kjøkkenet, oppdaget hun tegnesakene på kjøkkenbordet. «Å, er det …?»

Et direkte spørsmål. Igjen. Han nølte et mikrosekund før han åpnet tegneblokken og bladde frem til den siste kartskissen. «Det ble litt større og mer enn i går, men …»

Hun gikk bort og så ordentlig på det, og enda mer ordentlig, før hun så på ham. «Tegnet du dette i går?»

«Ja.»

«Etter i går? Helt alene? Fra det lille til … Shit. Du kan det jo?»

Shit. Du kan det jo.

Når venner man seg til å få skryt av fremmede? Finnes det en magisk grense ved noe sånt som tjuefem år, eller når det har skjedd et visst antall ganger og hjernen er så vant til det at den ikke går rett inn i sjenert panikk, men kan sende et signal til kroppen om at man bare skal si «takk» på en vettig måte?

Og når venner man seg til å få skryt av fremmede, pene, kule mennesker?

Rasmus var i hvert fall ikke der ennå.

«Der er brygga, det ser man jo,» sa Julia.

Hun trakk frem en stol og satte seg ved bordet.

Yes!

«Hva er resten?» spurte hun, og øynene vandret over kartet. «Jeg tror jeg kjenner igjen noe, men …»

Han viste og fortalte.

Vennene hans ville sagt «stilig, er det der Årstabron?» og vært fornøyd med det. Julia spurte og diskuterte. Den eneste som pleide å være interessert i det han drev med, var Sonja, og hun var jo lærer. Det var jobben hennes.

Da han kom til hjørnet med Årstabron og øya under, der han nå til og med hadde tegnet en kano på stranden, utbrøt Julia: «Nei? Gi deg. Den der merkelige øya som man ikke vet hva er? Den kikket jeg og broren min på hver gang vi kjørte over broen da vi var små. Hver gang! Hva har du tenkt at man skal ha i kanoen? Telt og mat så man kan overnatte minst én natt?»

«Ja. Eller så har man ikke engang kano, men svømmer over med et knytte i en plastpose. I mørket, i all hemmelighet. Det har jeg også tenkt. I hvert fall om sommeren. Hadde ikke det vært kult? Å bare smyge ut i vannet og gli over.»

«Sykt kult,» istemte hun. «Jeg skjønner ikke at ikke folk gjør det? For jeg har aldri sett et eneste menneske der?»

«Nei, ikke jeg heller. Men du vet, folk? Hva skal man si?»

NB! Rettighetene for utdraget gjelder for aksjonsperioden, derfor har vi måttet fjerne resten av utdraget og lydfila.

BONUS:

Forelskede & andre bortkomne handler om Julia og bestevenninna som liker samme gutt. Julia blir sammen med gutten, selv om venninnen påstår hun likte ham først. På sommerferie møter Julia Rasmus. Julia føler hun kan snakke med Rasmus om alt mulig, men hun kan ikke fortelle noen om ham.

Les mer om boka her

Les mer om forfatteren her

Se andre bøker av forfatteren her

Se andre bøker i samme sjanger her

Se lydbøker her

Til toppen