Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Gutten i mørket

Det er krigsåret 1942. Johan bor med moren sin i Oslo, og må jobbe som sykkelbud i butikken til Jonsen for at de skal overleve. En natt hører Johan lyder fra stua, og oppdager moren med en skadet mann. Hun vil ikke at Johan skal stille spørsmål og han får heller ikke fortelle hva han har sett. Hvem er denne mannen? Noen dager senere, på vei til jobb, får han øye på en kjent skikkelse.

Harald Rosenløw Eeg Aschehoug 2021




Jeg lener sykkelen inntil veggen utafor butikken til Jonsen. Gnir varmen inn i fingertuppene og søvnen ut av øya. Jeg er tidlig ute i det minste. Jeg skal ta fatt på trappetrinna opp til butikken da en skikkelse passerer på fortauet.

Jeg vet ikke hvorfor jeg stopper på veien inn. Det er noe kjent. Men hele byen er full av menn med slitt sixpence, dradd ned i øya. Hele byen er full av menn med henda begravd dypt i lommene på jakka. Eller med en skipssekk over skuldra. Mannen krummer seg framover når han går, samtidig er bevegelsene hans myke og kjappe som da han vrei vasen ut av handa mi. Jeg tar ikke feil.

Det er mannen fra kjøkkenet den natta. Han som stengte meg inne på rommet mitt.

Så istedenfor å kjempe for et oppdrag inne hos Jonsen, bare drar jeg sykkelen ut fra veggen igjen. Jeg rekker akkurat å få et glimt av ansiktet hans inne bak vinduet. Øya spilt opp. Håret hans rett opp som en skitten due over huet hans. Munnen som åpner seg når jeg bare glir forbi. Uten å be om noe oppdrag. På en tung, svart budsykkel med navnet til butikken hans malt på et lite skilt.

Jeg henger over styret. Passerer baren på hjørnet av bygården vår. Der sitter gløden fra kvelden i forveien fortsatt igjen i vinduene. Jeg skimter Mary som jobber der inne. Skuldrene hennes som hvite vinger. Det ser nesten ut som om hun ligger bøyd over bardisken når jeg passerer. Jeg har alltid syntes at hun ser litt skummel ut. Med det svarte håret som har blitt hvitt helt innerst i løpet av krigen.

Men jeg må holde øye med mannen i den grå jakka, så jeg sykler på. Den ene foten på pedalen, den andre sparker jeg fra i brolegninga. Jeg henger liksom fra styret så blikket mitt hviler rett over knokene. Har den lute ryggen foran meg på fortauet. Han går fort. Jeg svinger forbi køen utafor Vinmonopolet. Noen tyske militærbiler passerer med tung
pust. Og når soldatene på den tyske bilen passerer, virker det som de liksom nikker til mannen jeg følger etter. Jeg forstår ikke.

Plutselig er ryggen på mannen med sixpence’n borte. Jeg ser på duene. De forbanna duene som er over hele byen. De er her også, selvfølgelig. Men de sier ingenting. De bare står der med skeive nakker og knappenålsblikk. Lufta av aske etter alle som fyrer med ved. Jeg glir nedover gata, prøver å slepe den ene støvelen etter meg. For å bremse. Da fanger jeg han opp igjen, ytterst i synsfeltet. Bevegelsene stemmer. Han har fortsatt skipssekken over skuldra.

Men det er noe som skurrer noe forferdelig. For nå ser jeg at mannen ikke bare har grå jakke, men han går i en slags grå uniform. Og det får alt til å knyte seg i meg. Jeg kjenner et voldsomt sinne. Klumpen i magen blir hard og vond. Det verste er symbolet som lyser på overarmen hans. Det er ikke til å ta feil av. Det er en rød sirkel med et gult kors over. Det er solkorset.

Mannen som var på kjøkkengulvet vårt er med i Hirden.

 

Mannen traver nedover fortauet. Han enser ikke meg som glir bak han på sykkelen. Han bare går med de lange, spenstige skritta sine. Samtidig er det noe med måten han går på. Måten han krummer seg på. Skritta er vaktsomme og kjappe. Som om han hele tida er på vakt.

Jeg følger han helt ned mot sentrum. Han stopper på et hjørne mot Karl Johan. Og han møter to andre menn i hirduniform. En av dem bærer en koffert. De nikker til hverandre. Ikke noe mer. Så går alle tre rolig nedover gata. I enden skimter jeg den store, bleke fasaden på Østbanen. Nesten som et lite slott. Men det er byens ene jernbanestasjon. Over hele fasaden henger det et stort banner med den tyske ørnen som står på et hakekors. Vinduene er triste, svarte øyne. Og det er akkurat som om de tre hirdmennene suges mot stedet. Mot hakekorset som blafrer svakt i vinden der nede. Jeg bør bare snu. Jeg bør komme meg hjem. For tusen spørsmål tårner seg opp i meg. Jeg klarer ikke helt å gripe hva alt dette betyr.

Det er ikke mange folk ute så tidlig. Men de tre hirdmennene har klar kurs mot Østbanen. Jeg glir etter dem. De går rolig inn trappene på stasjonen. Jeg nøler. Før jeg parkerer sykkelen utafor og går inn etter dem.

Jeg har vært her før. Når vi tok toget til tante. Hun bor på landet et sted. På andre sida av en uendelig skog. Det er langt unna, men jeg syntes det var spennende å dra dit da jeg var yngre. Jeg hadde aldri sett så høye trær, eller så store åkre. Jeg hadde aldri kjent sånne lukter, av dyr og avling, av fjøs og jord. Det er derfra vi har fått kaninene. Det er derfra vi har fått en god del av maten vår i løpet av krigen.

Langs søylene på perrongene mellom togsporene henger det flere bannere med hakekors. Jeg grøsser når det drar en vind gjennom den åpne hallen. Duene sitter her også, på rad og rekke oppe på stålbjelkene under taket. Alt virker så stille og rolig. Ut fra toget som har stoppa på den nærmeste perrongen kommer et par menn til, ikledd hirduniform. De går og snakker med høye stemmer. Spent opp med en dirrende forventning. Jeg hører at de snakker om en innsettelse. Jeg hører en av dem legge entusiastisk ut om middagen de skal ha i Jernbanerestauranten her i morgen.

Men det er umulig å vite hvor min hirdmann er. Blikket mitt går mot restauranten de snakker om. Det er hvite duker og høyrygga stoler. Men det er helt stille der. Det er stengt. Det er heller ikke mange i hallen. Og i et lite glimt er jeg sikker på at tre hirdmenn kommer ut fra den tomme restauranten. Og forsvinner ut. Men jeg er ikke sikker. Jeg er ikke sikker på noe lenger. Så jeg løper ut. Jeg står med ryggen til det store seilet med det tyske rikssymbolet bak meg. Det er nesten som om jeg hører lyden av vingene til den tyske ørnen.

Jeg skjønner ikke hva som gikk av meg. Hvorfor står jeg her, når jeg burde vært hos Jonsen og kjempa om oppdragene? Så jeg kaster meg på styret. Jeg biter alt dette i meg og legger ekstra kraft på pedalene, tråkker videre. Det går litt oppover. Brolegninga er blank. Som millioner av lommespeil lagt ut i et mønster under meg. Og jeg ser en liten bit av meg i hvert eneste speil. Det knirker i kjedet, men sykkelen er ei klokke som går for treigt. Jeg fyller lungene med luft. Kanskje jeg kan ta igjen det tapte hvis jeg tråkker til?

Men idet jeg runder svingen øverst i den lille bakken opp fra Østbanen, og jeg skal dra ny luft inn i lungene, så åpner himmelen seg i et gigantisk drønn. Bakken rister, og en voldsom trykkbølge slår mot meg. Det føles som om en hand slår ut fra himmelen og drar teppet vekk under meg. Jeg mister taket på styret, forhjulet vrenger seg, og før jeg rekker å tenke noe som helst, sklir sykkelen under meg og bortover gata. Jeg blir slengt fram over brosteinen, og dunker som ei dokke bortover gata mens himmelen blir til et grått tak.

Smellet ruller med et voldsomt ekko mellom de store bygårdene. Glasset singler og røyken blåser som fra kanoner over meg. Det gnistrer bak øya mine idet jeg treffer bakken. Og mellom de prikkende små stjernene under øyelokka, ser jeg ei dame som sjangler sånn at hun må støtte seg til husveggen foran meg. Gnistene i huet tar fyr når himmelen  og bakken skifter plass. Håndflatene svir og gløder som om jeg brenner meg på selve bakken. Jeg forstår ingenting. Jeg gisper etter luft. Det er først når dama inntil veggen prøver å snakke til meg at det slår meg at det må ha vært en eksplosjon.

For jeg hører ingenting.

Og tanken lyner til. Er det sånn det er?

Faren min er på sjøen, pleier jeg å svare når noen spør.

Når de spør mer, kan jeg gi dem navnet på båten han er på. Når de spør enda mer, kanskje hvor båten er nå, svarer jeg at den har gått ned. Den gikk på en mine. Det skjedde helt i begynnelsen av krigen. Kunne vært engelsk. Kunne vært tysk. Det er tilfeldig, fortsetter jeg. En mine har ingen mening, ingen retning, den bare ligger der til noen treffer den.

Tankene virvler rundt i huet mitt mens en mann hjelper meg opp, spør meg om noe, men jeg hører ikke. For det piper sånn i øra. Og bakken har ikke slutta å røre på seg heller. Teppet har ikke blitt lagt på plass. All fornuft tilsier at jeg må komme meg bort herfra, jeg må komme meg hjem. Sykkelen er tung å snu, men det er noe annet i kroppen min som bremser. For røyken og støvet suger meg til seg. Jeg snur meg og speider ned gata hvor støv og røyk henger som tunge, grå gardiner mellom bygårdene ned mot Østbanen.

Og så er det selve Østbanehallen.

Fasaden står, muren, men alt er bare blåst ut. Ikke bare vinduer og møbler, men hele etasjer. Som om alt er skrapt ut og spylt videre på plassen foran. På utsida av fasaden gråter vinduene svart sminke nedover muren. Sot og krutt etter brannen som herjer der inne et sted. Hele restauranten hvor hirdfolka skulle ha middag er i flammer. Vannet fra sprengte rør og kraner renner ut av vinduene på fasaden. Kruttlukta svir i nesa og det virvler små flak av papir, sot og bøss i lufta. Alt der inne er kutta opp i en million uendelige små biter. Nazibanneret er sprengt bort.

Noen folk kommer småløpende oppover gata, som om de jages av støvet. Noen andre kommer opp bak meg. Og alle gjør som meg, blir stående og speide nedover gata hvor eksplosjonen har kommet fra. Lufta som slår mot meg er glødende varm som fra en ørken, den vokser i munnen og er så full av bøss at jeg må dra jakka opp foran leppene for å kunne puste.

Jeg prøver å summe meg. Lufta lukter av bål og ild. Er det bomber som har falt? Har engelskmennene sluppet bomber? Har tyskerne gjort det? Men folk rundt meg ser ikke opp på himmelen, de springer ikke ned i kjellerne sine. Snarere tvert om. Bak pipinga i øra hører jeg stemmene til folka som samler seg. Og sjøl om det piper i øra, er det ett ord jeg plukker opp fra de som står og ser på dette. Fra en mann som prøver å skjule en latter. Fra de som er redde. Og de som virker nesten glade. Et lite ord som begynner å gnage i huet mitt, lage små ganger rundt i hjernen. Det er ett ord de gjentar.

Sabotasje.

Til toppen