Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Ingenlund 1 – Morrigans forbannelse

Jessica Townsend Vigmostad Bjørke Oversetter: Kirsti Vogt 2018

Alle forbannede barn i byen Sjakkelfoss skal dø når de fyller 11 år. For Morrigan Kråkh har dagen kommet, men i siste liten blir hun reddet av Jupiter Nord. Han utgir seg for å være hennes fadder og tilbyr henne opptaksprøve til Det Vunderlige Selskap i Ingenlund. Men noen jakter på Jupiter og Morrigan og vil hindre dem i å komme fram til Ingenlund.

KAPITTEL FIRE
RØYK-OG-SKYGGE-JEGERNE

Gjennom den glisne skogen og over åskammen nærmet en mørk, uformelig masse seg Kråkheslottet.

Morrigan syntes den lignet en gresshoppesverm eller en myriade av flaggermus, men den lå for lavt og var for høylytt til å være noen av delene. Lyden av hover ble øredøvende da den mørke massen kom nærmere. Inne i det svarte fantes mange hundre flekker av ildrødt lys som skinte sterkere for hvert sekund som gikk.

Den formløse skikkelsen begynte å få konturer. Hoder og ansikter og bein vokste ut av svermen, og Morrigan kjente at det sakk i magen. De røde, glødende lysene var ikke lys i det hele tatt. De var øyne. Menns øyne, hesters øyne og jakthunders øyne.

Ikke individer av kjøtt og blod. Snarere én stor, levende skygge. De var mørke – et fullstendig fravær av lys. Og de beveget seg målbevisst.

De var på jakt.

Morrigan fikk ikke puste. Brystet hevet og senket seg der hun forsøkte å trekke inn nok luft til å fylle lungene ordentlig. «Hva er de?»

«Ikke nå,» sa Jupiter. «Vi må løpe.»

Men det var som om føttene til Morrigan satt fast i gulvet. Hun greide ikke å snu seg vekk fra vinduet. Jupiter grep henne rundt skuldrene og så henne rett inn i øynene.

«Null frykt. Ikke sant?» sa han og ristet henne lett. «Vent med det til etterpå.»

Jupiter trakk Morrigan med seg ut i gangen. Hun stanset i døren.

«Vent! Hva med dem?» sa hun og snudde seg og så på familien Kråkh. De sto fortsatt samlet rundt gardinen på gulvet, enset ikke lyden og synet av hundre spøkelsesaktige jegere som raste mot huset. «Vi kan ikke bare gå fra –»

«De klarer seg fint. Jegerne kan ikke røre dem. Jeg lover. Kom igjen

«Men –»

Jupiter dro henne videre. «Det er deg de jakter på, Morrigan. Vil du hjelpe familien din? Da må du komme deg langt, langt vekk fra dette huset.»

«Så hvorfor går vi opp trappen da?»

Jupiter svarte ikke. Da de kom opp i fjerde etasje, løp han bort til nærmeste vindu, åpnet det på vidt gap og stakk hodet ut. «Dette duger. Klar? Vi sikter på takvinduet.»

Morrigan kikket ut av vinduet og oppdaget den underligste maskinen hun noen gang hadde sett.

Som delstatskansler hadde faren blitt hentet i Kråkheslottet av all slags kjøretøy i årenes løp. Korvus foretrakk fremdeles den gammeldagse hestevognen til hverdags, men av og til sendte Vintersjø-partiet kostbare vogner med mørke vinduer og rumlende mekaniske motorer, og en gang sendte de til og med et lite luftskip med pilot, som måtte ha spesialtillatelse til å lande på taket. Da samlet naboene seg for å glane og ta bilder av det.

Men Korvus hadde aldri, så vidt hun visste, reist i en skinnende messingkapsel som svevde to etasjer over bakken på åtte lange, spinkle bein, som en enorm metalledderkopp. Hva ville naboene synes om DENNE? tenkte Morrigan. Øynene hennes var store som tinntallerkener.

«Jeg parkerte ikke nær nok,» sa Jupiter. «Vi må ta litt fraspark når vi hopper.»

Hopper? Han ventet da vel ikke at hun skulle hoppe ut av et vindu i fjerde etasje?

Jupiter klatret opp i vinduskarmen og plasserte seg sånn at mesteparten av kroppen var ute av vinduet, og så strakte han en hånd mot Morrigan. «Jeg teller til tre, greit?»

«Nei.» Hun ristet på hodet og rygget vekk fra vinduet. «Ikke greit. Det stikk motsatte av greit.»

«Morrigan, du har et sterkt selvoppholdelsesinstinkt, og det er alle tiders. Det mener jeg virkelig. Men hvis du kikker deg over skulderen, så tror jeg kanskje at instinktene dine vil si at du må hoppe ut av vinduet.»

Morrigan kikket.

Faretruende nær toppen av trappen sto en ulveliknende jakthund med røde, glødende øyne og tennene blottlagt i et dypt snerr. Resten av flokken snek seg langsomt opp de siste trappetrinnene bak den. Minst ti stykker, kanskje mer. De skumpet mot hverandre for å få den beste plassen, glefset med de grusomme kjevene og knurret der de snek seg mot Morrigan, som sto som fastfrosset ved vinduet.

«N-null frykt,» hvisket hun, og hver eneste celle i kroppen svarte Jo, frykt.

«Jeg teller til tre.» Jupiter tok hånden til Morrigan og hjalp henne opp i karmen. «En …»

Jakthunden på trappeavsatsen fikk selskap av et annet medlem av flokken, og så en hund til. Alle hadde de samme skarpe, gule tennene og brennende øynene, og den virvlende, røykaktige pelsen som var svart som blekk. Knurringen vibrerte helt bort til tærne til Morrigan.

«To …»

Hun tok et skritt bakover og famlet etter Jupiter da foten ikke traff annet enn luft. Han la armene rundt brystet hennes, og hun kjente at han lente seg bakover og trakk henne med seg. Beistene kastet seg mot Morrigan.

«Tre!»

Kald, skarp luft pisket rundt ørene da hun falt. Hun hørte den voldsomme lyden av glass som knustes, og så landet de hardt på gulvet inne i kroppen til den enorme messingedderkoppen, men Jupiter hadde fortsatt armene fast rundt Morrigan, og kroppen hans dempet fallet for henne. Over dem forsvant hundene fra vinduet.

«Au,» stønnet Jupiter. «Det der kommer jeg til å angre på i morgen. Greit, du får komme deg av.»

Han rullet Morrigan ned på gulvet. Hun ynket seg da et stort glasskår skar seg inn i håndbaken hennes.

«Hvor ble det av dem?»

«Vet ikke. Men de blir ikke borte lenge. Finn noe å holde deg fast i,» sa Jupiter. Han løp bort til et kontrollpanel forrest i kapselen og begynte å trekke i spaker. Motoren våknet brølende til liv, edderkoppen krenget forover, og Morrigan ble slengt inn i en vegg med ansiktet først. Hun kjente kvalmen stige i magen. «Det er alltid en del humping på starten av turen. Og på slutten. Men slapp helt av, den midterste delen er glatt som silke. Av og til. Det kommer litt an på, faktisk.»

Morrigan snublet inn i det trange førerrommet og holdt seg fast i ryggen på en gammel skinnstol, der Jupiter satt ved spakene. Hun dro glasskåret ut av hånden, slengte det fra seg og tørket av blodet på kjolen. «Hva var de for noe?»

«Røyk-og-skygge-jegerne.» Jupiter så seg mørkt over skulderen da edderkoppen dundret vekk fra huset.

«Røyk-og …» Morrigan la hånden hardt over munnen for å unngå å kaste opp middagen utover hele panelet av blanke knapper og spaker Jupiter satt ved – eller enda verre, utover bakhodet hans. Det føltes som å være i en liten båt i krappe bølger. «Hva vil de med meg?»

Men Jupiter var opptatt med å forsøke å styre og skifte gir og holde seg oppreist på en gang. «Spenn deg fast i passasjersetet,» sa han og nikket kort mot den medtatte stolen til venstre for seg. Morrigan kjempet seg bort til den og festet setebeltet over brystet med et klikk. «Klar? Hold deg fast.»

Edderkoppen steg over porten til Kråkheslottet med lange, sjanglende skritt. Skogen ruvet opp foran dem, men Jupiter styrte i en annen retning, mot sentrum av Sjakkelfoss. På den jevne veibanen ble bevegelsene til den mekaniske edderkoppen mindre sjanglende der den satte farten opp nedover bakken.

Sjakkelfoss var full av lys og lyder fra det første fyrverkeriet, og en stor mengde hadde samlet seg for å se fargene sette kvelden i brann. Morrigan hadde aldri sett så mange mennesker i Imperiegaten.

Den åttebeinte maskinen pilte gjennom sentrum og løp rundt folkemengden. Jupiter kunne ikke ha valgt et bedre tidspunkt – det strålende skuet på himmelen var et perfekt dekke for flukten fra røyk-og-skyggejegerne. Alle så opp, og ørene var fylt av hvin og smell.

«Burde vi ikke sette kurs ut av byen, og ikke inn i den?» spurte Morrigan.

«Vi skal ta en snarvei,» sa Jupiter.

Han styrte rett mot rådhuset. Det kvernet i metallleddene da edderkoppen rettet seg opp i sin fulle høyde og trådte forsiktig gjennom folkemengden, slik at det så ut som om den gikk på tå.

«Hva er denne greia?» spurte Morrigan. «Denne edderkoppgreia?»

«Denne ‘edderkoppgreia’, som du så taktløst kaller den,» sa Jupiter og så skarpt på henne, «er en araknopod, og en mer utsøkt maskin har aldri vært bygget.»

En ekstra høylytt rakett fikk nattehimmelen til å knuse i tusen biter og etterlot seg et spor av blomsterformet røyk – gjenferdet etter en eksplosjon. Det kom henrykte lyder fra folkemengden.

«Er hun ikke nydelig? Hun heter Oktavia. Det ble aldri bygget mer enn to araknopoder, og hun er den ene. Jeg kjente oppfinneren. Dra i den blå spaken for meg, er du snill. Nei, den andre. Den, ja.»

Araknopoden skaket voldsomt og stanset. Jupiter rynket pannen. Han reiste seg, løp til den bakerste enden av kapselen og kikket bekymret ut av de buede glassveggene.

«Er det noe galt?»

«Interessante maskiner som denne har gått helt av moten, selvfølgelig,» fortsatte han, som om ingenting hadde skjedd. «Men jeg kommer aldri til å kvitte meg med gode, gamle Oktis. Hun er altfor pålitelig. Sveveskip og automobiler er kanskje moderne og flotte, men som jeg alltid sier – du kan ikke trille over et fjell, og du kan ikke sveve under vann. Oktavia kommer frem nesten overalt. Og det er nyttig i øyeblikk som dette. Det virker som om vi er forholdsvis innesperret.»

Han kom tilbake til førerplassen, strakte seg opp i taket og trakk ned en skjerm med fire forskjellige bilder. Hvert av dem viste utsiden av araknopoden fra ulike vinkler.

Røyk-og-skygge-jegerne hadde tatt dem igjen. De var omringet av ryttere og siklende jakthunder.

«Og hvordan skal noe av det der være nyttig i øyeblikk som dette?» Hjertet til Morrigan slo lynraskt. Nå skjer det, tenkte hun. Vi sitter i saksa. Dette er slutten. «Jeg ser verken fjell eller vann!»

«Ikke fjell, nei,» sa Jupiter halvt til seg selv. «Men vi har jo … det der

Hun fulgte blikket hans til toppen av tårnet med urskiven.

«Det virkelig fortreffelige med edderkopper,» sa han og spente seg fast i førersetet, «er måten de kravler på. Stram setebeltet, Morrigan Kråkh. Og hva du enn gjør, ikke lukk øynene.»

«Hva skjer hvis jeg lukker øynene?»

«Da går du glipp av all moroa.»

Morrigan hadde knapt rukket å sjekke setebeltet da araknopoden plutselig reiste seg på bakbeina og slengte henne bakover i stolen. To lange, spinkle metallbein festet seg til takskjegget på rådhuset, og kapselen heiste seg oppover og krenget høyere og høyere mot himmelurets svarte, bunnløse overflate.

«Det er ikke perfekt, men til improvisert nødportal å være, er det slett ikke den dårligste ideen jeg har hatt i mitt liv.»

Hun skjønte ingenting av det han sa. «Portal til hva da?»

«Vent og se.»

Morrigan kikket bakover i glasskuppelen. Bakken svømte flere meter under dem, men det som var mye verre, var at de digre svartrøykjegerne hadde steget ned fra hestene og begynt å klatre oppover tårnet.

«De er rett bak oss!» skrek hun.

Jupiter skar en grimase, men snudde seg ikke. «Det varer ikke lenge. Jegerne kan ikke følge etter oss dit vi skal.»

«Hvor skal vi?»

De nådde toppen av tårnet akkurat samtidig som den dramatiske finalen på fyrverkeriet fikk kveldshimmelen til å lyse opp i røde og gylne og blå og fiolette eksplosjoner.

«Vi skal hjem, Morrigan Kråkh.»

Araknopoden stakk et langt, spinkelt bein rett gjennom uret. Glasset knustes ikke – det sprakk ikke engang. Et bein til gikk inn og fikk urskiven til å bølge forsiktig, lik en stein som traff overflaten på en dyp, svart innsjø. Morrigan stirret med åpen munn. Enda en umulighet på en kveld fylt av umuligheter.

Hun snudde seg igjen. Jegerne var så nær at pusten deres kunne ha dugget til glasskuppelen til Oktavia. De strakte de radmagre armene ut, som om de ville ta tak i Morrigan gjennom bakvinduet og trekke henne ned i døden. Hun hadde lyst til å presse øynene hardt igjen – men det var helt umulig å se vekk.

Med et siste løft krenget araknopoden fremover og tumlet gjennom urskiven, spant rundt og rundt og kastet Morrigan inn i det ukjente.

Lyden av eksploderende fyrverkeri forsvant. Verden var blitt stille.

BONUS:

Morrigans forbannelse handler om ei jente som har en forbannelse over seg. Hun skal dø ved midnatt på 11-årsdagen sin, men hun blir reddet i siste øyeblikk. Denne boken er skrevet av i Jessica Townsend og oversatt av Kirsti Vogt. Boken blir sammenlignet/satt i samme kategori som Harry Potter.

Les VGs bokanmeldelse her

Les NRK sin artikkel om forfatter og boka her

Les mer om forfatteren her

Se flere bøker i samme kategori her

Til toppen