Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Jegeren

Tor Arve Røssland Mangschou 2021

Erik reiser til Trondheim for å redde kompisen Thomas fra et voldelig nynazistisk miljø. Han tar inn på et vandrehjem, og planlegger å infiltrere miljøet. Men da må han også spille rollen godt for ikke å vekke mistanke. Og det passer dårlig at Kari på vandrehjemmet flørter med ham.

KAPITTEL 8

Endelig er klokken blitt elleve om kvelden. Snart vil
Thomas plukke meg opp. Jeg kikker ut vinduet og ser en
svart varebil parkere utenfor. Den ser ut som en litt sliten,
men nylakkert russebil.
Hjertet hamrer ukontrollert. Jeg peser. Ser svarte prikker
foran øynene og må konse for å kontrollere panikken.
Thomas stiger ut av bilen og kikker opp mot rommet
mitt. Med et nikk viser han at jeg skal komme ned. Han er
kledd omtrent som meg. Svart, høyhalset genser. Jeans og
militærstøvler. Jeg kaldsvetter, men pusten har roet seg. Jeg
går ut av rommet mitt og låser døren.

Kari sitter i stuen og leser. – Skal du ut? spør hun.
– Bare en liten tur, sier jeg.
– Kan jeg være med? spør hun og lukker boken.

Jeg rister på hodet og småløper ned trappen.
Hvorfor vil hun være med? Kanskje hun liker meg?
Eller pleier hun å kalle alle gutter hun møter for «søte»?

Jeg går ut i gaten og møter Thomas. Han åpner skyvedøren
i varebilen, og vi hopper inn. Jeg trodde vi ville være flere,
men det er bare oss to her bak. Innredningen er svartmalt.
Det står skinnsofaer langs veggene og et smalt bord midt
på gulvet. Jeg setter meg og kikker opp i taket. Der henger
det et sørstatsflagg og et naziflagg. Dette er helt klart en
gammel russebil. En russebil fra helvete. Thomas setter seg
rett overfor meg. Først nå ser jeg hvem som er sjåfør. Det er
Simen Lund. Mannen jeg fulgte etter da jeg ble slått ned.
Han kjører av gårde med det samme. Det humper og rister,
og jeg leter etter sikkerhetsbeltet, uten å finne det.

Alt går etter planen, tenker jeg.
Jeg har fått kontakt med Thomas og nynazistene.
Det for sent å snu nå.

Thomas holder meg fast med blikket.
– Er du klar, Erik? spør han.
– Jeg har aldri vært mer klar, svarer jeg.
– Fikk du tak i finlandshette?
Jeg tar den ut av lommen på den tynne svarte jakken min.
– Du trenger ikke ta den på nå, det tar en liten halvtime å
kjøre.
– Hvor skal vi?

Thomas ser på meg og flirer.
– Du trenger ikke vite hvor vi skal. Bare slapp av, du.
Han kryper sammen og smyger seg frem i passasjersetet.
Etterpå drar han for en svart gardin. Jeg ser ingenting, og
jeg aner ikke hvor vi er på vei. Høy musikk strømmer ut av
høyttalerne, og begge to ler rått.
Ler de av meg? Har de bare lurt meg?
Lokket meg i en felle?
Jeg lukker øynene og fokuserer på pusten.

Veien føles uendelig lang, og jeg blir kvalm av alle svingene.
Skjerp deg! tenker jeg. Jeg støtter hodet i hendene for å ikke
kaste opp. Plutselig stopper vi, og Thomas røsker gardinen
til side.
– Det er showtime, Erik. På med hetten.

Jeg drar finlandshetten ned over ansiktet og ser Thomas gjøre
det samme. Nå ser ingen hvor blek jeg er etter kjøreturen.
Han løfter opp en setepute og drar frem to balltre fra kassen
under.
– Ta dette, sier han rolig og gir meg det ene.
Jeg tar imot. Jeg kjenner hvordan hendene mine skjelver.
Thomas åpner sidedøren og hopper ut, jeg følger nølende
etter. Vi er midt i skogen ved enden av en grusvei.

De svarte skyene gjør den tette skogen ekstra mørk.
Mellom noen trær ser jeg lommelykter. Thomas småjogger
mot lyset, og jeg følger etter. Lund er like bak meg med
finlandshetten på, han også.

Han har et videokamera med seg.
Vi går mot en lysning i skogen. En fyr står på kne med hette
over hodet. Bak ham står to andre menn med finlandshetter
og hvite joggedresser. Sikkert for at de skal være mer synlige
på filmen. Begge har balltre og en lommelykt hver. Er det
de to fra kjelleren i går? Thomas går rolig mot mannen som
står på kne.
– Ta av ham hetten, sier han.
Hetten blir røsket av. Fyren er mørk i huden og i begynnelsen
av tjueårene. Leppen hans er blodig og opphovnet. Svetten
renner nedover fjeset.
Han er livredd.

– Få ham opp, sier Thomas, og den ene hvitkledde drar
mannen opp etter kragen. Han stønner og klarer knapt å
stå oppreist. Hva har de gjort med ham? tenker jeg.
Hva er det som skal skje? Alt går i sakte film. Et balltre suser
gjennom luften og treffer mannen rett over brystkassen.
Han kaster seg fremover og skriker av smerte.
Men de to hvitkledde løfter ham opp igjen.

Thomas legger en hånd over munnen hans og hysjer, som
om han snakker med et lite barn.
– Ro deg ned, mann, sier han. – Før du driter deg ut.
Thomas fører mannen bort til et tre.
– Du husker nok ikke meg, du.
Mannen ser rådvill ut. – Nei, jeg kjenner deg ikke.
Dessuten har du maske på.
Han snakker gebrokkent, Thomas gjør narr av ham og
hermer. De andre ler. Så dytter Thomas mannen hardt inn
mot treet. Bakhodet slår mot stammen og han stønner.
– Men jeg husker deg jævlig godt, sier Thomas.
– Endelig har jeg klart å spore deg opp.

Plutselig snur Thomas seg mot meg.
– Dette var lederen i gjengen som banket meg opp i Bergen.
Husker du jeg fortalte om det?
Jeg nikker.
– Ja, selvsagt. Det var derfor dere flyttet fra byen.
– Jeg var bare tretten år da dette svinet ranet meg og banket
meg opp, fortsetter Thomas. – Politiet henla saken. Men de
visste hele tiden hvem ungdomsgjengen var. Og nå har jeg
lederen. Dette somaliske krapylet!
Han skal få smake sin egen medisin.

Hvordan vet Thomas at det er ham? Det må da være tusenvis
av somaliere på samme alder i Norge.
Thomas griper tak i balltreet sitt og svinger det rundt. Så
planter han det i mannens venstre kneskål.
Han skriker og ramler ned i gresset.
De to andre sparker løs på den forsvarsløse mannen. Lund
filmer alt.
Thomas står og ser på, før han snur seg mot meg.
– Skal du ikke være med?
Jeg nøler. Går noen skritt frem og løfter balltreet.
– Vis at du er en av oss, sier Thomas.
De andre stopper opp og tar noen skritt bakover. Det er
bare meg og den mørbankete somalieren på bakken nå.
Han krøker seg sammen og hulker.
– Knus den andre kneskålen hans, Erik, sier Thomas.
– Gjør det nå.
Jeg svelger og blir tørr i munnen. Jeg er nødt til å gjøre det.
Så Thomas og Lund skal stole på meg.
Så de ikke skal banke opp meg også.

Jeg løfter balltreet over hodet og sikter på kneet. Thomas
vrir mannen over på ryggen. Han stirrer opp på meg med
livredde svarte øyne.
– Vær så snill, sier han. – Ikke gjør det.
– Hold kjeft! sier Thomas.

Lund kommer nærmere med kameraet.
Dersom jeg ikke gjør det, blir sviket mitt filmet.
Jeg smeller balltreet mot kneet, så hardt jeg klarer.
Hører lyden av bein som knekker.
Somalieren hyler i smerte. Thomas og de to andre ler.
Thomas bøyer seg ned over mannen og tar kvelertak.
– Jeg vet hvor du bor, sier han. – Jeg vet hvor moren din
bor, og lillesøsteren din. Forstår du?

Mannen nikker og gisper etter luft. Thomas slipper taket og
mannen hoster og brekker seg. De to hvitkledde drar ham
med seg bort til bilene.

– Jeg trodde du skulle feige ut, sier Lund til meg og tar av
seg finlandshetten.

Thomas legger en hånd på skulderen min og vrir av seg
hetten, han også. Jeg beholder min på. Jeg peser og ser ham
inn i øynene. – Jeg ville bare nyte frykten i øynene hans så
lenge som mulig, sier jeg rolig. Men jeg har mest lyst til å
spy.
Thomas ler høyt og dytter meg unna. – Du, din jævel! Du
er helt rå! Kom, så kjører vi deg tilbake.

BONUS:

Les mer om forfatteren her

Boktips:

Høyt press Jan Tore Noreng

Freaks av Jan Tore Noreng

Gutten i mørket av Harald Rosenløw Eeg

Pyrocumulus av Espen Dekko

Ulvehunger M. Mitte

Dronen av Tor Arve Røssland

Til toppen