Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Kan vi bare late som

Camila Helene Sandmo Vigmostad Bjørke 2017

1.

Det er bare én ting som stinker verre enn mugne, svette sokker, og det er hockeygutter. Svettelukta deres er som fra en annen dimensjon, og ligger som en giftig tåke mellom deres garderobe og vår. De trener før oss, og det er umulig å komme seg til garderoben uten å brekke seg minst to ganger.

Jeg holder meg for munnen og skjærer en grimase til Kristine før vi smetter inn døra.

«Helvete», sier Kristine når vi har kommet på innsiden.

«Har de hørt om deodorant?»

«Eller parfyme», sier Julie.

Jeg grøsser. «Eller en føkkings dusj.»

Etter å ha pustet dypt inn et par ganger drar jeg skøytene ut av sekken. Det slitte læret på utsiden er mer grått enn hvitt. Heldigvis har mamma lovet meg nye til bursdagen. Kunstløp har vært livet mitt siden pappa dro meg med på et skøytekurs da jeg var åtte og jeg fant ut at å gå på skøyter var det beste jeg visste. Det er seks år siden. Nå er jeg på trening nesten hver eneste dag. Uten kunstløp hadde jeg ikke hatt venner. Uten kunstløp hadde jeg ikke vært noen i det hele tatt.

Jeg drar på meg skøytene og overser at de klemmer litt feil og litt for hardt. Nye om tre måneder, nye om tre måneder.

Kristine sitter ved siden av meg og knytter de brune skøytene sine. Det er en uvanlig farge, men Kristine er heller ikke helt normal. Det vil si at hun ikke har lyst til å være normal, og den eneste grunnen til at hun har brune skøyter, er rett og slett fordi alle andre har hvite. Det korte håret hennes er farget blått og stikker opp til alle kanter. Egentlig har hun askeblondt hår, akkurat som meg. Håret mitt rekker meg til kravebeina, og vanligvis har jeg det knyttet opp i en stram hestehale. Med blå øyne og hvit hud er det ingen tvil om at jeg hører til her i Norge, et sted sola ikke liker, og der det å se noen i øynene for lenge betyr sosialt selvmord.

Garderoben summer av snakk om helgas konkurranse. Helst har jeg lyst til å glemme hele greia. Vi var på Hamar, og jeg klarte å ramle i friløpet og endte på en åttendeplass. Åttendeplass er ikke egentlig dårlig. Vi var over tjue som konkurrerte, men det er ikke gøy å være den dårligste av alle i klubben. Kristine kom på tredje og Julie på femte. Noen ganger lurer jeg på hvorfor jeg gidder. Er all treninga verdt en bitte liten pokal? Jeg skyver tanken vekk og drar hardt i snørene.

I det samme kommer treneren vår Annette inn i garderoben. Som vanlig har hun på seg en stor, rød boblejakke, og det svarte håret hennes er satt opp i en rotete dott. Hun er rundt førti, har vunnet NM for mange år siden, og etter at jeg så henne på butikken en gang, skjønte jeg at hun faktisk ikke bor i ishallen slik jeg først trodde.

Og hun liker å rope hele navnet mitt når jeg gjør noe galt. Emma Karoline Jørgensen, rett ut armene, du ser ut som ei kråke! Hun mener godt da. Noen ganger.

«Hør etter, jenter.» Stemmen hennes er et par hakk høyere enn vanlig. Summingen dør ut, og vi stirrer på henne. Hun kremter. «Greit, så jeg har akkurat fått beskjed om at vi må dele isen med hockeyguttene.»

«Hæ?» roper tre av jentene. Gulljentene. De som griner om de ikke vinner og alltid har nye, dyre kjoler med chiffon og paljetter. «Det er urettferdig, har ikke de akkurat vært på?»

Annette gjør tegn til at vi skal være stille, og nikker. «Det har vært en dobbeltbooking, og den varer ut april.» Helvete. Vi stønner i kor, alle sammen.

«Kom igjen, jenter, det er snakk om noen måneder, og bare to ganger i uka.»

«Hvordan kan det lukte så fælt her om guttene ikke har trent ennå?» spør Kristine og legger armene i kryss.

Annette trekker på skuldrene. «Gutter stinker. Dagens visdomsord. Kom igjen, trening om fem!» Hun trekker pusten dypt før hun forsvinner ut av garderoben. Jeg fortsetter å knytte skøytene. Det er alltid bråk med hockeygutta. Og hva er vitsen med hockey uansett? Fly etter en puck på banen som en gjeng stinkende hormonbefengte bavianer? Skjønner ikke at de gidder.

Kristine ser på meg og himler med øynene.

«Noen av dem er kjekke, da», sier Julie. «Når de ikke har på seg hjelm og det stygge utstyret, så klart.»

«Jeg skal aldri bli sammen med en hockeygutt», sier Kristine og peker på meg. «Emma, du lar meg ikke bli sammen med en sånn en, lover du? Hvis jeg prøver meg på en hockeygutt, så er det et tegn på at det har tørna fullstendig for meg.»

«Selvfølgelig», sier jeg.

«Men bare hvis du lover det samme.» Hun tar hånden min og hjelper meg opp.

Hockeygutta er ute på isen allerede, og det er satt opp en rekke av dekk i midten for å skille dem fra oss.

Jeg tar av kalosjene. Med en gang jeg glir ut på isen, føler jeg meg hjemme, som om jeg egentlig ikke burde ha føtter, men skøyter i stedet. Litt sånn som den lille havfruen, Ariel. Bare motsatt og omvendt og vrengt.

Uansett, mamma vinker til meg fra den lille boksen foreldrene sitter i. Det vil si boksen én eneste forelder sitter i, og det er min. Mamma er alltid med på trening, fem ganger i uka, og selv om det er jeg som hører til på isen, er hun, om mulig, enda mer engasjert enn meg. Jeg vinker forsiktig tilbake før jeg overser henne.

«Greit», sier Annette. «Siden vi kun har halve banen, må vi være litt kreative, men det går bra. Ta et par oppvarmingsrunder, så starter vi med hopp. I dag er dagen for å klare den axelen!» Hun ser på meg mens hun sier det siste, som om jeg er den eneste som ikke har fått til det hoppet ennå. Og det er det jo, men hun trenger ikke å gjøre det så tydelig.

Når man skal ta en axel, tar man sats mens man glir fremover, og bruker det andre beinet til å få nok fart til å snurre én og en halv gang rundt i lufta. Og man skal lande på én fot. Det føles helt umulig. Hvis jeg ikke hadde sett de andre jentene gjøre det, hadde jeg trodd at det var umulig.

En av hockeyguttene brøler så det runger i hele hallen, og alle jentene skvetter. Idioter.

Vi skøyter i runder på isen. Når jeg kommer til dekkene, må jeg ta en skarp sving, og holder nesten på å miste balansen. For hver gang jeg kommer til dekkene, føler jeg at svingen blir skarpere og skarpere. Da oppvarmingen endelig er ferdig, begynner vi med hopp. Det første jeg gjør, er å ramle hardt på ryggen.

«Kom igjen», sier Kristine. «Du klarer det snart.» Hun svinger forbi meg og lander en perfekt axel. Show off.

Jeg prøver og feiler en gang til. I det samme hører jeg mamma dunke på vinduet i boksen. Fantastisk. Annette ser på meg med et misfornøyd uttrykk som hun prøver å gjøre om til et oppmuntrende smil.

Mens jeg ligger og kaver på isen, flyr noe svart forbi meg og krasjer inn i vantet med et ekstremt høyt smell. Jeg kryper sammen og kjenner sjokket av den skarpe lyden helt ut i fingertuppene.
Pucken. Den burde faen meg hatt lyddemper.

Den lille jævelen snurrer rett foran meg, og før jeg tenker meg om, plukker jeg den opp. Jeg stirrer på den med avsky. En av guttene klatrer over dekkene og kommer mot meg. Lukta av svette blir sterkere. Han holder ut hånden, men en del av meg, en stor del, har ikke lyst til å gi den fra meg.

«Si unnskyld», sier jeg når han er nærme nok. «Du vet at den kunne ha truffet meg i hodet? Du kunne ha drept meg!» Gutten sier ingenting, han bare stirrer. Alt jeg kan skimte under hjelmen, er mørk hud og svart hår.

«Si unnskyld», sier jeg igjen. Gutten legger armene i kryss og legger hodet på skakke. Jeg får lyst til å kaste pucken i trynet på ham, men tvinger meg til å stå stille.

«Gjør det, Jossi», roper guttene fra andre siden. «Bare ta den jævla pucken.» Jossi strekker ut hånden igjen for å ta imot, men jeg gir den ikke fra meg.

«Kom igjen», sier Annette. Jeg kikker stygt på Jossi før jeg motvillig gir ham pucken.

«Håper du kveles av den», mumler jeg. Jeg hører ham le lavt under hjelmen før han klatrer over dekkene til riktig del av banen. Jævla puck, jævla hockey, jævla gutter. Jævla axel.

Når jeg endelig kan gå av isen, føles den ene siden av kroppen ut som ett eneste stort blåmerke. Hockey-guttene går foran oss tilbake til garderoben, og vi holder pusten til vi er inne i vår.

«Det var tøft, Emma», sier Julie. «Neste gang kaster du pucken ut av banen. Eller, du vet …» Hun lener seg nærmere og hvisker. «… kast den hardt mellom beina hans.» Hun fniser, men Kristine bare fnyser.

«De har på seg susp. Det finnes ikke en ubeskytta flekk på kroppen deres. Å skade en hockeyspiller er like vanskelig som å drepe noen med en skje.»

«Hva er en susp?» spør Julie. Kristine og jeg ler i kor.

«En slags kopp», sier jeg og lager en med hendene. «Som beskytter … Du vet, greiene deres.» Julie griner på nesa. Kristine og jeg ler igjen. Jeg knytter opp skøytene, sitter stille et par sekunder og trekker pusten dypt før jeg går ut til mamma.

NB! Rettighetene for utdraget gjelder for aksjonsperioden, derfor har vi måttet fjerne resten av utdraget.

Til toppen