Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Kjære Evan Hansen

Benj Pasek og Justin Paul, Steven Levenson, Val Emmich Aschehoug Oversetter: Torleif Sjøgren-Erichsen 2019

KAPITTEL 1

Kjære Evan Hansen

Sånn begynner alle brevene mine. Først det med Kjære, for det er det man skriver øverst i alle slags brev. Det er standard. Deretter kommer navnet på den man skriver til. I dette tilfellet er det meg. Jeg skriver til meg selv. Så derfor: Evan Hansen.

Evan er egentlig mellomnavnet mitt. Mamma ville at jeg skulle hete Evan, og pappa ville at jeg skulle hete Mark, som er hans navn. Ifølge fødselsattesten min var det pappa som vant den kampen, men mamma vant krigen. Hun har aldri kalt meg noe annet enn Evan. Derfor har pappa heller aldri gjort det. (Spoiler alert: Foreldrene mine er ikke sammen lenger.)

Jeg heter Mark bare på førerkortet (som jeg aldri bruker), eller når jeg fyller ut jobbsøknader, eller på første skoledag, som i dag. De nye lærerne sier alltid «Mark» når de tar opprop, og jeg blir nødt til å be hver og en av dem om å bruke mellomnavnet mitt. Dette vil naturligvis måtte skje etter at alle de andre elevene har forlatt rommet.

Det er en million og ti ting fra det subatomiske til det kosmiske som kan gjøre meg smånervøs hver eneste dag, og én av dem er initialene mine. M.E.H. Som det engelske ordet meh. Meh er i bunn og grunn en verbal skuldertrekning, og det oppsummerer reaksjonen jeg får fra samfunnet som helhet ganske greit. I motsetning til det overraskede åh, eller det imponerte ah. Eller det nølende eh. Eller det forvirrede . Meh er sann likegyldighet. Samma det. Spiller ingen rolle. Ingen bryr seg. Evan Hansen? Meh.

Jeg vil heller tenke på meg selv som eh, som handler mer om å strebe etter anerkjennelse eller vente på bekreftelse. Som: Hva med han Evan Hansen, eh?

Mamma sier at jeg er en sann fisk. Symbolet for stjernetegnet fisken er to fisker som er knyttet sammen, samtidig som de prøver å svømme i hver sin retning. Hun er helt oppslukt av sånt astrologitull. Jeg installerte en app på mobilen hennes som gir henne et nytt horoskop hver dag. Nå legger hun igjen håndskrevne lapper rundt i leiligheten hvor det står ting som: Gå utenfor komfortsonen din. Eller hun presser dagens budskap inn i samtalene våre: Påta deg en ny utfordring. En forretningsidé med en venn virker lovende. Alt er bare sprøyt, spør du meg, men horoskopene gir mamma litt håp og veiledning, slik det er meningen at brevene mine skal gi meg.

Og når vi først snakker om det. Etter hilsenen kommer selve innholdet i brevet: hoveddelen. Den første setningen min er alltid den samme.

Dette kommer til å bli en fantastisk dag, og nå skal jeg forklare hvorfor.

En positiv grunnholdning gir positive erfaringer. Det er den grunnleggende ideen bak dette brevskrivningsprosjektet.

Jeg prøvde å komme meg ut av det i begynnelsen. Jeg sa til dr. Sherman: «Jeg tror ikke det vil hjelpe stort å skrive brev til meg selv. Jeg kommer ikke engang til å vite hva jeg skal skrive.»

Da lyste han opp og bøyde seg fremover i skinnstolen i stedet for å sitte tilbakelent som han pleide. «Det trenger du ikke å vite. Det er hele poenget med øvelsen. Å utforske. For eksempel kan man begynne med noe sånt som: ‘Dette kommer til å bli en fantastisk dag, og nå skal jeg forklare hvorfor.’ Og ta det videre derfra.»

Iblant føler jeg at terapi er noe ordentlig vås, mens jeg andre ganger føler at det virkelige problemet er at jeg aldri klarer å gå helhjertet inn i det. Uansett endte det med at jeg fulgte rådet hans – helt bokstavelig. (Én ting mindre å tenke på.)

For det er resten av brevet som er vanskelig. Den første setningen er bare en innledende påstand, og nå blir jeg nødt til å underbygge den påstanden med mine egne ord. Jeg må bevise hvorfor denne dagen kommer til å bli fantastisk når alt tyder på det motsatte. Alle dager før i dag var definitivt ikke fantastiske, så hvorfor skulle akkurat denne dagen bli noe annerledes?

Det virker tvilsomt, spør du meg. Derfor er det på tide å fyre opp fantasien og sørge for at hvert eneste kreativt molekyl er våkent og står i givakt. (Det trengs en hel landsby av molekyler for å skrive en fantastisk peptalk.)

For i dag trenger du ikke å gjøre annet enn å være deg selv. Men også være sikker på deg selv. Det er viktig. Og interessant. Lett å snakke med. Omgjengelig. Og du må ikke gjemme deg bort heller. Blottlegg deg for andre. Ikke på en pervers måte, ikke ved å kle av deg. Bare vær deg – ditt sanne jeg. Vær deg selv. Vær tro mot deg selv.

Mitt sanne jeg. Hva er det for noe, egentlig? Det høres ut som en sånn kvasifilosofisk setning man hører i svart-hvitt-reklamer for parfyme. Men OK, samme det, ikke vær fordomsfull. Som
dr. Sherman ville ha sagt: Vi er her for å utforske.

Utforsking: Jeg må anta at dette «sanne jeg-et» er bedre til å takle livet. Bedre til å omgås folk. Og mindre sjenert, også. For eksempel skal jeg vedde på at han aldri ville latt sjansen gå fra seg til å presentere seg for Zoe Murphy under jazzkonserten i fjor. Han ville ikke ha brukt så mye tid på å finne ut hvilket ord som best oppsummerte følelsene hans for konserten uten at han fremsto som en stalker – god, flott, spektakulær, lysende, henrivende, solid – og til slutt, etter omsider å ha landet på veldig god, latt være å snakke til henne i det hele tatt fordi han var nervøs for at han skulle svette på hendene. Hvilken rolle spilte det at han var svett på hendene? Hun ville jo ikke forlangt å håndhilse på ham. Tvert imot var det sikkert hun som var svett på hendene etter all gitarspillingen. Dessuten begynte jeg bare å svette på hendene når jeg tenkte på at de kanskje var svette, så det var faktisk sånn at jeg gjorde dem svette, og denne «sanne» Evan ville opplagt aldri ha gjort noe så tvers igjennom håpløst.

Herlig, nå gjør jeg det igjen – tenker hendene mine svette. Nå må jeg tørke av tastaturet med sengeteppet. Og jeg skrev nettopp csxldmrrr xsmit ssdegv. Og nå svetter jeg på armen også. Svetten vil havne under gipsen, uten at det kommer noe luft til, og snart vil hele gipsen begynne å lukte sånn, en type lukt jeg ikke vil at noen på skolen skal kjenne det minste lille snev av, særlig ikke på den første dagen det siste skoleåret mitt. Fanken ta deg, falske Evan Hansen. Du er virkelig slitsom.

Pust dypt inn.

Jeg stikker hånden ned i nattbordskuffen. Jeg har allerede tatt en Lexapro i dag, men dr. Sherman sier det er greit å ta en Ativan også, hvis alt blir for overveldende. Jeg svelger Ativanen og kjenner at lettelsen er på vei.

Det er problemet med å skrive disse brevene. Jeg begynner alltid på en direkte måte, men ender alltid med å ta omveier og streife rundt i ubestemmelige områder av hjernen hvor det aldri skjer noe bra.

«Så du bestemte deg bare for å la være å spise i går kveld?»

Det er mamma som står over meg og holder den ubrukte tjuedollarseddelen min.

Jeg lukker den bærbare PC-en og skyver den under puten. «Jeg var ikke sulten.»

«Gi deg, vennen min. Du er nødt til å klare å ordne middag til deg selv når jeg er på jobb. Man kan gjøre det på nettet nå. Du trenger ikke å snakke med noen engang.»

Men, ser du, det er faktisk ikke sant. Man er nødt til å snakke med budet når de kommer på døren. Man må stå der mens de roter etter vekslepenger og alltid later som om de ikke har nok, sånn at man må bestemme seg på flekken om man skal tipse mindre enn man hadde tenkt, eller mer, og hvis man tipser mindre, vet du at de vil mumle stygge ting om deg når de går, derfor tipser man dem mer og ender opp som en fattiglus.

«Unnskyld,» sa jeg.

«Du trenger ikke si unnskyld. Det er bare det at det er slike ting du skal jobbe med sammen med dr. Sherman. Snakke med folk. Ta kontakt. Ikke unngå dem.»

Var det ikke nettopp det jeg skrev i brevet? Om å blottlegge meg? Ikke gjemme meg? Jeg vet alt dette fra før. Jeg trenger ikke at hun gjentar det hele tiden. Det er som med de svette hendene: jo mer man erkjenner problemet, desto verre blir det.

Nå går hun i ring rundt senga mi med armene i kors og gransker rommet som om det på en eller annen måte skulle være annerledes enn det var sist hun var her, som om det finnes et nytt svar på den store Evan-gåten, liggende på kommoden eller hengende på veggen, sånn at hun til slutt vil finne det hvis hun leter grundig nok. Tro meg, med tanke på hvor mye tid jeg tilbringer i dette rommet, ville jeg ha oppdaget det med det samme.

Jeg svinger beina ned fra senga og drar på meg joggeskoene.

«Apropos dr. Sherman,» sier hun, «så har jeg ordnet med en ny time til deg i ettermiddag.»

«I dag? Hvorfor det? Jeg skal til ham i neste uke.»

«Jeg vet det,» sier hun og stirrer ned på tjuedollarseddelen i hendene hennes. «Men jeg syntes kanskje du kunne trenge noe litt før.»

Fordi jeg valgte å droppe middagen én kveld? Jeg burde bare ha stukket pengene i lomma, så ville hun ikke ha merket noe, men det ville vært å stjele fra henne, og det siste jeg trenger er dårlig karma.

Kanskje det ikke bare handler om den ubrukte tjuedollarseddelen. Kanskje jeg sender ut ekstra bekymringsfulle vibber som jeg ikke er klar over selv. Jeg reiser meg og ser på meg selv i speilet. Jeg prøver å se det hun ser. Alt later til å være i orden. Skjorteknappene er riktig kneppet. Håret er kjemmet. Jeg tok til og med en dusj i går kveld. Jeg har ikke dusjet så ofte i det siste, fordi det er så strevsomt å dekke til gipsen, først med plastomslaget, deretter plastposen og gaffateipen. Jeg blir jo ikke skitten uansett. Helt siden jeg brakk armen, har jeg i bunn og grunn forskanset meg på rommet mitt hele dagen. Dessuten vil ingen på skolen bry seg om hvordan jeg ser ut.

Det er noe annet som skjer i speilet, som jeg legger merke til først nå. Jeg biter negler. Jeg har bitt negler hele tiden. OK, sannheten er at jeg har gruet meg til denne dagen i ukevis. Etter sommerens trygge isolasjon, føles det å gå tilbake på skolen som en følelsesmessig overbelastning. Å se kompiser gjenforenes med bro-hugs og skingrende skrik. Klikkene som dannes i krokene, som om alle var blitt varslet på forhånd om hvor de skulle møtes. Krumbøyd latter over det som må ha vært den morsomste vitsen som noensinne er blitt fortalt. Det er imidlertid ikke noe problem for meg å komme meg gjennom det, nettopp fordi jeg vet nøyaktig hva som skal skje. Det er det jeg ikke kan forutse, som bekymrer meg. Jeg hadde knapt snøring på alt som skjedde i fjor, og nå vil det være så mye nytt å forholde seg til. Nye klær, nye dingser, nye biler. Nye frisyrer, farger, lengder. Nye piercinger og tatoveringer. Nye par. Nye seksuelle legninger og kjønnsidentiteter. Nye klasser, elever, lærere. Så mye forandring. Og alle bare marsjerer videre som om ingenting er annerledes, men for meg føles det som å starte på nytt igjen hvert eneste år.

Mamma er også synlig i speilet. Dusken på den personlige nøkkelringen dingler fra lomma hennes. (I årenes løp har jeg forbedret mange håpløse presanger – krus, penner, mobilvesker – rett og slett ved å skrive på Mamma eller Heidi et eller annet sted.) Mens hun snoker rundt på rommet mitt i sykehusklærne, ser hun mer ut som en kriminalteknisk assistent enn en sykepleier. En veldig sliten kriminalteknisk assistent. Hun har alltid vært «den unge mammaen», siden hun fikk meg rett etter college, men jeg er usikker på om tittelen fortsatt er gyldig. I det siste har det vært et permanent slitent drag over øynene hennes, som later til å ha mindre å gjøre med antall timer med søvn hun klarer å klemme inn hver natt, og mer å gjøre med det at hun omsider begynner å se ut som sin faktiske alder.

«Hva har skjedd med alle nålene dine?» spør hun.

Jeg snur meg mot kartet på veggen. Da jeg begynte å jobbe i Ellison State Park i sommer, fikk jeg en idé om å prøve å gå alle de beste turstiene i landet: Precipice Trail i Maine, Angel’s Landing i Utah, Kalalau Trail på Hawaii, Harding Icefield i Alaska. Jeg merket av alle sammen på kartet med nåler i forskjellige farger. Men da sommeren var over, bestemte jeg meg for å ta ned alle sammen – bortsett fra én.

«Jeg tenkte jeg skulle konsentrere meg om en om gangen,» sier jeg. «Den første jeg håper å gå er West Maroon Trail.»

«Og den er i Colorado?» spør mamma.

Hun kan se den på kartet, men vil ha bekreftelse likevel. Jeg gir henne den. «Ja.»

Hun trekker pusten overdrevent tungt. Skuldrene løfter seg praktisk talt opp til ørene før de synker enda lavere enn de hang før. Colorado er der pappaen min bor. Pappa er et ord man må være forsiktig med å bruke i huset vårt, og det samme gjelder ethvert ord som får en til å tenke på pappa, som Mark, eller i dette tilfellet, Colorado.

Mamma snur seg bort fra kartet med et uttrykk i ansiktet som sikkert skal virke modig og bekymringsløst, men som åpenbart ikke er det. Hun er såret, men står fortsatt oppreist. Da er vi to om det. «Jeg henter deg rett etter skolen,» sier hun. «Har du skrevet de brevene dr. Sherman snakket om? Peptalkene? Du trenger virkelig å holde det ved like, Evan.»

Jeg pleide å skrive et brev hver eneste dag, men utover sommeren har jeg blitt slappere. Jeg er rimelig sikker på at dr. Sherman har sagt det til mamma, og at det er grunnen til at hun har mast på meg om dem i det siste. «Jeg satt akkurat og jobbet med et,» sier jeg, lettet over å slippe å lyve.

«Bra. Dr. Sherman vil nok gjerne lese det.»

«Jeg vet. Jeg skal skrive det ferdig på skolen.»

«Disse brevene er viktige, vennen min. De hjelper deg til å bygge selvtillit. Særlig til første skoledag.»

Å ja. Enda et hint om hvorfor hun synes det er ekstra passende med et besøk hos dr. Sherman akkurat i dag.

«Jeg orker ikke et nytt år hvor du sitter alene hjemme ved PC-en din hver fredag kveld. Du er rett og slett nødt til å finne en måte å komme deg ut på.»

Jeg prøver. Det er ikke sånn at jeg ikke prøver.

Hun får øye på noe på pulten min. «Hei, nå har jeg det.» Hun tar en tusjpenn fra kruset. «Kan du ikke gå rundt i dag og be de andre om å skrive navnet sitt på gipsen din? Det vil være en perfekt måte å bryte isen på, synes du ikke?»

Jeg kan ikke tenke meg noe verre. Det er som å tigge om å få venner. Kanskje jeg skulle skaffe meg en avmagret valp som kunne sitte i hjørnet sammen med meg og virkelig hausse opp medlidenheten.

Det er for sent. Hun ser meg rett inn i ansiktet. «Evan.»

«Mamma, det kan jeg ikke.»

Hun rekker meg tusjpennen. «Grip dagen. I dag er dagen for å gripe dagen.»

Dette lyder som et horoskop. «‘I dag’ er overflødig. ‘Å gripe dagen’ betyr nettopp ‘å gripe dagen i dag’.»

«Samme det. Det er du som er ordsmeden her i huset. Jeg sier bare: gjør noe, OK?»

Uten å møte blikket hennes sukker jeg og tar imot tusjpennen.

«Mhm.»

Hun snur seg mot døren, og akkurat idet jeg tror jeg er reddet, snur hun seg med et usikkert smil. «Jeg er allerede stolt av deg.»

«Å. Så bra.»

Smilet hennes blekner litt, og hun går sin vei.

Hva skal jeg si, liksom? Hun forteller meg at hun er stolt, men øynene hennes forteller en annen historie. Hun gyver løs på meg som om jeg er en flekk på badekaret, som hun ikke klarer å vaske bort, uansett hvilken såpe hun bruker. Stolt av meg? Jeg kan ikke skjønne hvordan det er mulig. Så la oss bare fortsette å lyve for hverandre.

Det er ikke sånn at jeg bare har negative ting å si om timene hos dr. Sherman. Jo da, samtalene våre er avtalte, ustrukturerte og typisk ensidige, men det er en viss trøst i å sitte ned og snakke med et annet menneske. Altså, bortsett fra mamma, som er så opptatt med jobb og kveldskurs at hun nesten aldri er hjemme, og som aldri helt hører det jeg sier, selv når hun lytter (og som dessuten er moren min). Jeg ringer pappa en gang iblant, de få gangene jeg har nyheter som er verdt å dele. Men han er ganske opptatt. Problemet med å snakke med dr. Sherman er at jeg ikke er god til det. Jeg sliter med å presse ut de enkleste svar, selv enstavelsesord. Jeg antar at det er derfor han foreslo at jeg skulle skrive disse brevene til meg selv. Han sa at det kunne være en bedre måte å sette ord på følelsene mine på, og at det også kunne hjelpe meg med å være mindre streng med meg selv, men jeg er ganske sikker på at det gjør det enklere for ham også.

Jeg åpner PC-en og leser det jeg har skrevet så langt.

Kjære Evan Hansen

Av og til gjør disse bokstavene det motsatte av det som er hensikten med dem. Det er meningen at de skal gi meg et lite løft, men de minner meg også på at jeg ikke er som alle andre.

Ingen andre på skolen får hjemmelekser av terapeuten sin. Det er sikkert ingen andre som har en terapeut i det hele tatt. De går ikke rundt og knasker Ativan. De begynner ikke å subbe med føttene eller fikle nervøst med ting når folk kommer for nær dem, eller snakker til dem, eller bare ser på dem. Og de gir definitivt ikke mødrene sine tårer i øynene når de bare sitter der uten å gjøre noe.

Jeg trenger ingen påminnelser. Jeg vet at det er noe i veien med meg. Tro meg, det vet jeg.

Dette kommer til å bli en fantastisk dag.

Kanskje – hvis jeg bare blir værende her på rommet mitt, kan det faktisk gå i oppfyllelse.

Bare vær deg selv.

Ja da. Klart det. Helt greit.

Til toppen