Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Kjære Evan Hansen

Benj Pasek og Justin Paul, Steven Levenson, Val Emmich Aschehoug Oversetter: Torleif Sjøgren-Erichsen 2019

KAPITTEL 1

Kjære Evan Hansen

Sånn begynner alle brevene mine. Først det med Kjære, for det er det man skriver øverst i alle slags brev. Det er standard. Deretter kommer navnet på den man skriver til. I dette tilfellet er det meg. Jeg skriver til meg selv. Så derfor: Evan Hansen.

Evan er egentlig mellomnavnet mitt. Mamma ville at jeg skulle hete Evan, og pappa ville at jeg skulle hete Mark, som er hans navn. Ifølge fødselsattesten min var det pappa som vant den kampen, men mamma vant krigen. Hun har aldri kalt meg noe annet enn Evan. Derfor har pappa heller aldri gjort det. (Spoiler alert: Foreldrene mine er ikke sammen lenger.)

Jeg heter Mark bare på førerkortet (som jeg aldri bruker), eller når jeg fyller ut jobbsøknader, eller på første skoledag, som i dag. De nye lærerne sier alltid «Mark» når de tar opprop, og jeg blir nødt til å be hver og en av dem om å bruke mellomnavnet mitt. Dette vil naturligvis måtte skje etter at alle de andre elevene har forlatt rommet.

Det er en million og ti ting fra det subatomiske til det kosmiske som kan gjøre meg smånervøs hver eneste dag, og én av dem er initialene mine. M.E.H. Som det engelske ordet meh. Meh er i bunn og grunn en verbal skuldertrekning, og det oppsummerer reaksjonen jeg får fra samfunnet som helhet ganske greit. I motsetning til det overraskede åh, eller det imponerte ah. Eller det nølende eh. Eller det forvirrede . Meh er sann likegyldighet. Samma det. Spiller ingen rolle. Ingen bryr seg. Evan Hansen? Meh.

Jeg vil heller tenke på meg selv som eh, som handler mer om å strebe etter anerkjennelse eller vente på bekreftelse. Som: Hva med han Evan Hansen, eh?

Mamma sier at jeg er en sann fisk. Symbolet for stjernetegnet fisken er to fisker som er knyttet sammen, samtidig som de prøver å svømme i hver sin retning. Hun er helt oppslukt av sånt astrologitull. Jeg installerte en app på mobilen hennes som gir henne et nytt horoskop hver dag. Nå legger hun igjen håndskrevne lapper rundt i leiligheten hvor det står ting som: Gå utenfor komfortsonen din. Eller hun presser dagens budskap inn i samtalene våre: Påta deg en ny utfordring. En forretningsidé med en venn virker lovende. Alt er bare sprøyt, spør du meg, men horoskopene gir mamma litt håp og veiledning, slik det er meningen at brevene mine skal gi meg.

Og når vi først snakker om det. Etter hilsenen kommer selve innholdet i brevet: hoveddelen. Den første setningen min er alltid den samme.

Dette kommer til å bli en fantastisk dag, og nå skal jeg forklare hvorfor.

En positiv grunnholdning gir positive erfaringer. Det er den grunnleggende ideen bak dette brevskrivningsprosjektet.

Jeg prøvde å komme meg ut av det i begynnelsen. Jeg sa til dr. Sherman: «Jeg tror ikke det vil hjelpe stort å skrive brev til meg selv. Jeg kommer ikke engang til å vite hva jeg skal skrive.»

Da lyste han opp og bøyde seg fremover i skinnstolen i stedet for å sitte tilbakelent som han pleide. «Det trenger du ikke å vite. Det er hele poenget med øvelsen. Å utforske. For eksempel kan man begynne med noe sånt som: ‘Dette kommer til å bli en fantastisk dag, og nå skal jeg forklare hvorfor.’ Og ta det videre derfra.»

Iblant føler jeg at terapi er noe ordentlig vås, mens jeg andre ganger føler at det virkelige problemet er at jeg aldri klarer å gå helhjertet inn i det. Uansett endte det med at jeg fulgte rådet hans – helt bokstavelig. (Én ting mindre å tenke på.)

For det er resten av brevet som er vanskelig. Den første setningen er bare en innledende påstand, og nå blir jeg nødt til å underbygge den påstanden med mine egne ord. Jeg må bevise hvorfor denne dagen kommer til å bli fantastisk når alt tyder på det motsatte. Alle dager før i dag var definitivt ikke fantastiske, så hvorfor skulle akkurat denne dagen bli noe annerledes?

Det virker tvilsomt, spør du meg. Derfor er det på tide å fyre opp fantasien og sørge for at hvert eneste kreativt molekyl er våkent og står i givakt. (Det trengs en hel landsby av molekyler for å skrive en fantastisk peptalk.)

For i dag trenger du ikke å gjøre annet enn å være deg selv. Men også være sikker på deg selv. Det er viktig. Og interessant. Lett å snakke med. Omgjengelig. Og du må ikke gjemme deg bort heller. Blottlegg deg for andre. Ikke på en pervers måte, ikke ved å kle av deg. Bare vær deg – ditt sanne jeg. Vær deg selv. Vær tro mot deg selv.

Mitt sanne jeg. Hva er det for noe, egentlig? Det høres ut som en sånn kvasifilosofisk setning man hører i svart-hvitt-reklamer for parfyme. Men OK, samme det, ikke vær fordomsfull. Som
dr. Sherman ville ha sagt: Vi er her for å utforske.

Utforsking: Jeg må anta at dette «sanne jeg-et» er bedre til å takle livet. Bedre til å omgås folk. Og mindre sjenert, også. For eksempel skal jeg vedde på at han aldri ville latt sjansen gå fra seg til å presentere seg for Zoe Murphy under jazzkonserten i fjor. Han ville ikke ha brukt så mye tid på å finne ut hvilket ord som best oppsummerte følelsene hans for konserten uten at han fremsto som en stalker – god, flott, spektakulær, lysende, henrivende, solid – og til slutt, etter omsider å ha landet på veldig god, latt være å snakke til henne i det hele tatt fordi han var nervøs for at han skulle svette på hendene. Hvilken rolle spilte det at han var svett på hendene? Hun ville jo ikke forlangt å håndhilse på ham. Tvert imot var det sikkert hun som var svett på hendene etter all gitarspillingen. Dessuten begynte jeg bare å svette på hendene når jeg tenkte på at de kanskje var svette, så det var faktisk sånn at jeg gjorde dem svette, og denne «sanne» Evan ville opplagt aldri ha gjort noe så tvers igjennom håpløst.

Herlig, nå gjør jeg det igjen – tenker hendene mine svette. Nå må jeg tørke av tastaturet med sengeteppet. Og jeg skrev nettopp csxldmrrr xsmit ssdegv. Og nå svetter jeg på armen også. Svetten vil havne under gipsen, uten at det kommer noe luft til, og snart vil hele gipsen begynne å lukte sånn, en type lukt jeg ikke vil at noen på skolen skal kjenne det minste lille snev av, særlig ikke på den første dagen det siste skoleåret mitt. Fanken ta deg, falske Evan Hansen. Du er virkelig slitsom.

Pust dypt inn.

Jeg stikker hånden ned i nattbordskuffen. Jeg har allerede tatt en Lexapro i dag, men dr. Sherman sier det er greit å ta en Ativan også, hvis alt blir for overveldende. Jeg svelger Ativanen og kjenner at lettelsen er på vei.

Det er problemet med å skrive disse brevene. Jeg begynner alltid på en direkte måte, men ender alltid med å ta omveier og streife rundt i ubestemmelige områder av hjernen hvor det aldri skjer noe bra.

«Så du bestemte deg bare for å la være å spise i går kveld?»

Det er mamma som står over meg og holder den ubrukte tjuedollarseddelen min.

Jeg lukker den bærbare PC-en og skyver den under puten. «Jeg var ikke sulten.»

«Gi deg, vennen min. Du er nødt til å klare å ordne middag til deg selv når jeg er på jobb. Man kan gjøre det på nettet nå. Du trenger ikke å snakke med noen engang.»

Men, ser du, det er faktisk ikke sant. Man er nødt til å snakke med budet når de kommer på døren. Man må stå der mens de roter etter vekslepenger og alltid later som om de ikke har nok, sånn at man må bestemme seg på flekken om man skal tipse mindre enn man hadde tenkt, eller mer, og hvis man tipser mindre, vet du at de vil mumle stygge ting om deg når de går, derfor tipser man dem mer og ender opp som en fattiglus.

«Unnskyld,» sa jeg.

«Du trenger ikke si unnskyld. Det er bare det at det er slike ting du skal jobbe med sammen med dr. Sherman. Snakke med folk. Ta kontakt. Ikke unngå dem.»

Var det ikke nettopp det jeg skrev i brevet? Om å blottlegge meg? Ikke gjemme meg? Jeg vet alt dette fra før. Jeg trenger ikke at hun gjentar det hele tiden. Det er som med de svette hendene: jo mer man erkjenner problemet, desto verre blir det.

Nå går hun i ring rundt senga mi med armene i kors og gransker rommet som om det på en eller annen måte skulle være annerledes enn det var sist hun var her, som om det finnes et nytt svar på den store Evan-gåten, liggende på kommoden eller hengende på veggen, sånn at hun til slutt vil finne det hvis hun leter grundig nok. Tro meg, med tanke på hvor mye tid jeg tilbringer i dette rommet, ville jeg ha oppdaget det med det samme.

Jeg svinger beina ned fra senga og drar på meg joggeskoene.

«Apropos dr. Sherman,» sier hun, «så har jeg ordnet med en ny time til deg i ettermiddag.»

«I dag? Hvorfor det? Jeg skal til ham i neste uke.»

«Jeg vet det,» sier hun og stirrer ned på tjuedollarseddelen i hendene hennes. «Men jeg syntes kanskje du kunne trenge noe litt før.»

Fordi jeg valgte å droppe middagen én kveld? Jeg burde bare ha stukket pengene i lomma, så ville hun ikke ha merket noe, men det ville vært å stjele fra henne, og det siste jeg trenger er dårlig karma.

NB! Deler av dette utdraget og lydfila er fjernet på grunn av rettigheter.

Til toppen