Kjendiscrush. Kjendiskjæreste 1

Kirsti Kristoffersen Cappelen Damm 2022

Karoline må tilbringe sommerferien på Hersjøen camping sammen med bestemoren sin. Det ligger an til å bli en sommer uten de store høydepunktene. Men så treffer hun Norah, en tidligere barndomsvenninne, og sammen blir de kjent med nabogutten, Mathias. Snart viser det seg at sommeren skal bli alt annet enn kjedelig.

KAPITTEL 4

Norah var godt kjent på Hersjøen etter å ha tilbrakt «nesten alle, ekstremt lange og kjedelige sommerferier her siden jeg var tre», som hun selv sa. Hun kunne fortelle alt om hvem som bodde hvor. Hvor de beste hemmelige stedene for å plukke markjordbær var. Hvilke land som hadde de beste og verste turistene. «Tyskerne prater i ett kjør selv om ingen forstår dem, og danskene er ofte de peneste». Og sammen gikk vi til slutt ned den smale, skyggelagte stien som ledet ned til stranda og badeplassen. Den var ikke stor, rommet knapt en liten slette med gress og et par benker, en strandlinje på kanskje fire meter og en flytebrygge med en liten landgang ut fra stranda.

– Kom, vi kjenner på vannet!

Med føttene dinglende fra flytebrygga ned i det kjølige vannet pekte Norah over på den andre siden av den lille innsjøen og fortalte at de pleide å ha store fester på den ene gården, som kunne høres helt tydelig over hit.

– Iallfall musikken. Utover kvelden snakker de så høyt at man nesten kan høre hva de sier òg. Visste du forresten at det pleide å være blodigler i vannet her?

Jeg trakk føttene lynraskt opp fra vannet.

– Kødder du?

Norah lo.

– Nei, men jeg vet ikke om det er helt sant, altså. Men uansett så sa jeg «pleide». Det er ingen her nå lenger iallfall.

– Okei, sa jeg, men beholdt føttene trukket oppunder meg på bryggekanten.

– Det er kaldt vann, sa jeg unnskyldende da Norah så megetsigende på meg.

– Men snart blir det varmt, sa hun.

– Skal jo ingenting til for å varme opp den lille kulpen her, bare vent til vi har hatt noen dager med skikkelig sol, så kan vi bade.

– Okei, sa jeg igjen, og så satt vi i stillhet en stund. Men ikke sånn stille at det føltes kleint, bare som at vi tok en liten pause for å tenke litt etter, på hva vi hadde snakket om og på sommeren som lå foran oss, kanskje.

Det plinget i mobilen til Norah, og hun lyste opp da hun åpnet varselet.

– Jordan har lagt ut ny video, sa hun gledesstrålende.

– Hvem er det?

– Seriøst, vet du ikke hvem Jordan er?

Jeg ristet på hodet.

– Bare verdens beste youtuber, da! Han er svensk og skikkelig kul, han legger ut masse pranks og sånt, men så har han også masse sånne pratevlogger hvor han bare er skikkelig smart og snill og god og … ja. Pluss at han er dritkjekk, sa Norah og la begge hendene på kinnene.

– Herregud, jeg blir helt varm av å prate om ham, sa hun.

Jeg fniste.

– Skjønner hva du mener, sa jeg.

– Ja? Hvem liker du, da? Eller, hvem bare dør du av å følge, liksom.

– Jeg liker egentlig Chr… begynte jeg.

– Eller, vet ikke helt, bare mange forskjellige, egentlig.

– Shit, nå trodde jeg først at du skulle si Chrissy, sa Norah.

Jeg festet blikket på skogen på den andre siden av innsjøen og håpet at jeg ikke ble for rød i ansiktet. Prøvde å lage et lite fnis som hørtes naturlig ut.

– Herregud, nei nei, sa jeg.

– Han er ganske harry, egentlig, sa Norah, og jeg nikket.

– Får sjekke den videoen etterpå, kan ikke bruke så mye data nå, sa hun så.

– Mhm, sa jeg.

– Har du mange venner der du kommer fra? Spurte hun etter å ha lagt vekk mobilen.

– Ikke så veldig mange. Men jeg har jo noen, liksom.

Har du?

– Men har du noen som du helst skulle vært sammen med i sommer, liksom? Men så måtte du hit? Mamma sa at bestemora di hadde sagt at du egentlig ikke var så gira på å dra hit, sa Norah forklarende.

– Å ja, sånn ja. Ja, jeg og venninna mi Emma skulle egentlig være sammen på hytta hennes og henge med noen eldre gutter og sånt, sa jeg.

Jeg aner ikke hvorfor jeg la på det siste. Det var ikke egentlig jeg som var så opptatt av de der guttene, det var jo mest Emma. Så dumt sagt.

– Seriøst? sa Norah.

– For en nedtur å komme hit, da. Jeg har ikke sett en kjekk gutt her på år og dag. Eller, hvis det dukker opp noen, for eksempel en danske, så skal de jo som regel videre igjen dagen etterpå.

– Å ja, sa jeg.

– Har du kjæreste?

Jeg ristet på hodet.

– Har du?

– Nei, men har du hatt kjæreste før?

Jeg ristet på hodet igjen.

– Ikke det heller, sa jeg.

– Men har du kyssa noen?

Jeg kjente at jeg ble varm og sikkert helt rød på halsen.

– Det var da fælt så mange spørsmål, hvorfor lurer du, egentlig?

– Var bare nysgjerrig, sa Norah og trakk på skuldrene.

Det ble stille mellom oss. Jeg vet ikke hvorfor spørsmålene hennes plutselig føltes så påtrengende, kanskje mest fordi jeg skulle ønske at jeg kunne svare noe annet enn det som var sant. At jeg aldri hadde vært sammen med noen i det hele tatt. At jeg ikke hadde kyssa noen heller. Bare nesten den gangen med Jonas i teltet i fjor, da jeg trakk meg unna helt i siste liten, og så ble han sur og sa at det bare hadde vært en «dare» fra de andre gutta, jeg måtte ikke tro at han likte meg eller noe. Jeg kunne ikke si det til Norah, det sa seg jo sjøl.

– Så det er egentlig mest pensjonister som bor her fast, da? sa jeg til slutt.

– Jepp. Har du sett Olsen i badetøyet ennå?

– Oh yes. Det er ikke et syn jeg kommer til å glemme så lett, tror jeg.

– Okei, da sier jeg bare: Pass på hvor du fester blikket sånn i åttetida på morgenen, for da pleier selveste herr Olsen himself å komme ut av forteltet for å hente badeshortsen sin som har hengt til tørk på tørkestativet deres om natta. Og ta den på seg midt der ute på plattingen.

– Mener du … Er han helt naken?!

Norah nikket ivrig, ble rød i ansiktet av å holde tilbake latteren som boblet inni henne.

Jeg var lamslått. Med oppsperrede øyne så jeg på Norah, før jeg kastet meg bakover ned på brygga og la hendene over ansiktet.

– Please si at du tuller?

– Nei! Norah klarte ikke holde latteren tilbake lenger, den trillet ut av henne og minnet om en klukkende bekk.

Hun la seg bakover, hun også, vi lå der på ryggen ved siden av hverandre og lo så brygga ristet og fikk det til å skvulpe i vannet under oss.

– «De var så lykkelige da de døde. Faktisk så døde de av latter, det er ingen spøk», sa Norah da jeg tørket tårene og begynte å få tilbake pusten.

– Hæ?

– Har du ikke tenkt på hva som ville stått i avisa i morgen hvis du døde i dag?

– Nei?

– Jøss. Jeg som trodde alle gikk rundt og tenkte på det hele tida, sa Norah ironisk.

– «Det var tanken på nakne pensjonister som til slutt bikket dem over kanten, det ble rett og slett dødelig morsomt.»

Jeg lo litt igjen.

– Men ingen hadde jo visst at vi døde av latter, sa jeg.

– De ville jo bare funnet oss her på brygga uten puls, og det ville sikkert vært det aller siste de hadde trodd.

– Hm, sikkert, sa Norah og så ut som hun tenkte på noe annet.

– Hva heter venninna di som du egentlig skulle være sammen med i sommer? spurte hun.

– Emma.

– Kommer hun hit på besøk etter hvert, eller?

– Tror det. Eller, ja, hun skal det, sa jeg.

– Okei, det er kult, da, sa Norah.

– Hva med deg, pleier du å ha venner på besøk her? spurte jeg.

– Mhm, sa Norah.

– Okei, kult, sa jeg òg.

Så ble det stille igjen, bortsett fra fuglekvitter fra trærne og skvulpingen under brygga. Helt til Norah reiste seg opp og sa at det var mer å vise meg, og vi tok skoene våre i hendene og gikk oppover stien tilbake til resten av campingen. Den kalde sanda under føttene mine var noe av det mykeste jeg hadde kjent noensinne, jeg måtte sette meg ned på huk og sile den gjennom hendene mine flere ganger.

– Herregud, kjenn! sa jeg fascinert og hadde lyst til å legge meg ned med kinnet helt inntil, men jeg er jo ikke helt koko, heller.

– Mhm, sa Norah uinteressert.

Jeg reiste meg opp igjen og børstet av hendene. Litt flau av å ha blitt så gira over noe hun tydeligvis syntes var totalt uinteressant.

– Nei vel, sa jeg bare.

Norah hadde gått et par meter i forveien.

– Har jo kjent på den før, sa hun. Men hun smilte iallfall, og med raske, myke skritt tok jeg henne igjen.

– Sjekk den nye vogna på Prærien, den er dritsvær, sa Norah da vi omsider kom ut på den store snuplassen ved de
små hyttene. Hun pekte ut på sletta til høyre, som jeg hadde lært ble kalt for «Prærien» av en eller annen grunn, kanskje fordi det var det mest gjengrodde området her. På vei ned hadde Norah fortalt at Prærien nesten bare ble brukt for turister på gjennomreise, og ingen faste gjester bodde der. Sletta hadde enkeltstående stolper med strømuttak som man kunne koble seg på for en natt eller to, og det stod kanskje ti campingvogner tilfeldig spredt bortover langs dem.

Jeg løftet hånda over øynene som en skygge, myste i retningen Norahs hånd pekte, og kunne ikke se noe som helst som var nytt.

– Jeg ser ikke noe, sa jeg.

– Den nærmest hit. Den var ikke her i stad, sa hun.

Det var altfor tidlig på sommeren til at jeg forsto hvordan hun kunne se når det var kommet nye mennesker til og andre hadde dratt. Det skulle gå flere uker før jeg hadde opparbeidet meg samme talent, hvis man kan kalle det det. Så jeg stod der som en tulling med hånda som skygge mot sola og speidet etter noe jeg ikke visste hva var. I samme øyeblikk gikk døra på campingvogna Norah pekte på, opp, og en ganske høy gutt med veldig lyst hår kom ut av den og så rett på oss. Før vi rakk å reagere, løftet han den ene hånda og pekte på oss og la den andre over øynene som en skygge.

Norah trakk ned hånda si med det samme, som om hun hadde brent seg på noe. Jeg bare lo. Det var helt tydelig at han gjorde narr av oss ved å herme, men det hadde han jo all mulig rett til. Han gliste tilbake.

– Herregud, han var sjukt pen, sa Norah.

Jeg sa ingenting, men jeg hadde nettopp tenkt akkurat det samme. Helt sjukt pen. Og med et stort smil som liksom gikk helt opp til øynene, som om han var glad for å se oss, selv om vi ikke kjente hverandre.

– Han er sikkert dansk. De pene turistene er alltid det, sa Norah.

Gutten begynte å gå mot oss. Men så kom en mann ut av vogna bak ham og ropte «Mathias!» etter ham, og han stoppet opp. Nesten unnskyldende trakk han så vidt på skuldrene mot oss.

– Søren, sa Norah.

– De skal sikkert dra igjen allerede. Typisk!

Jeg hørte bare så vidt hva hun sa. Uten å tenke meg om løftet jeg den andre hånda og vinket til ham. Han vinket tilbake. Og det var mitt første møte med Mathias.