Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Kunsten å tryne

Samuel og Jonas er bestevenner og driver med parkour. Etter sommerferien er plutselig Anette og Helene fra klassen interessert i dem. Når Jonas inviterer jentene med på parkour, er Samuel redd det skal ødelegge vennskapet. For han er vel ikke interessert i Helene, er han?

Jan Tore Noreng Gyldendal 2020

9

Om morgenen legger jeg mobilen igjen hjemme. Har sluttet å ergre meg over gårsdagen.

Ny dag, nye muligheter, og så videre. Full skjerpings, som Jonas sier.

Jeg går opp trappa på skolen vår, åpner ei dør. I korridoren utenfor døra inn til klasserommet står Helene og snakker med Jonas. Jonas ler av noe Helene har sagt. De er midt i ei mølje av elever, men kunne like gjerne hatt en spotlight på seg.

Det er som et regnestykke som ikke går opp. Hva faen er det som skjer?

Anette står ved siden av Jonas og Helene. Hun oppdager meg først. Smiler.

Helene oppfatter telepatiske signaler fra Anette, så hun snur seg og setter de blå øynene i meg.

– Hei, Samuel, sier hun sukkersøtt og legger hånden lett på skulderen min.

– Hei, sier Anette og vinker som en kongelig.

Jeg forsøker å sende mitt mest spørrende blikk mot Jonas.

Han bare gliser.

– Da ses vi, sier Helene til ham.

Han nikker og holder opp tommelen. Jentene går inn i klasserommet.

Jeg går helt inntil ham. Snakker lavt.

– Hva skjer? spør jeg. – Helene, liksom?

Han bare vifter det bort.

– Helene er grei, sier han bare.

– Grei?

Jonas setter fingeren i brystkassen på meg og snakker med liksom-voksenstemme.

– Det er galt å dømme folk, bror!

Jeg vet ikke hva jeg skal si. Føler meg forvirret. Og noe annet. Sviktet, kanskje. Jeg trodde vi to var sammen om å ikke være interessert i jentene i klassen.

– Seriøst, sier Jonas. – De er ikke så dumme, og Helene er faktisk interessert.

– Interessert?

– I parkour, liksom. Hun har spurt masse.

– Ja vel?

Denne nye situasjonen er vanskelig å ta inn over seg.

Jeg forsøker å komme over at Helene plutselig er innenfor komfortsonen til Jonas. Kanskje det er en sånn ting man bare ikke skal tenke på.

– Apropos parkour, sier jeg. – Blir det noe?

– I kveld, hvis du vil, sier Jonas. – Fredrik kan kjøre.

– Byggeplassen?

– Ja, hvis du ikke vet om en bedre spot?

Jeg vet ikke om noe bedre, og sier ingenting om at jeg var der kvelden før.

– Men det kan ikke bli for sent, legger Jonas til. – Et par timer. Fredrik må være hjemme til ni.

– Ok, sier jeg.

Det er bra at Jonas og jeg finner tilbake. Ikke at vi har vært fra hverandre. Eller kanskje vi har det. I alle fall litt.

 

Fredrik står med bakluka på bilen oppe. Han driver med et eller annet, mens Jonas står og ser på.

– Er det noe galt? spør jeg.

– Nei da, sier Jonas. – Trenger bare litt olje.

Fredrik skrur av korken på ei oljekanne.

– Mulig jeg har en oljelekkasje, sier han. – Eller så bruker den bare sinnssykt mye.

– Prøvd sånn elbil, eller? spør jeg, men spøken er oppbrukt nå. Ingen ler noe særlig.

Først nå oppdager jeg at Jonas nesten har pyntet seg. Ny T-skjorte. Clash. Håret limt opp i klassiske pigger.

Jentestemmer nærmer seg. Det er Helene og Anette. De kommer inn på gårdsplassen. De helt like dongerijakkene deres ser dyre ut.

– Hei, sier Jonas, som om han har ventet på dem.

Fredrik tørker hendene på ei fille og lukker motorrommet. Jentene hilser på ham.

– Hyggelig, sier Fredrik, litt sånn offisielt. Og en gang til da han hilser på Anette: – Hyggelig.

Mens jentene prater med Fredrik, tar jeg tak i Jonas.

– Skal de være med? spør jeg.

– Jeg glemte kanskje å si det, sier Jonas.

Han gliser, men ser egentlig litt nervøs ut.

– Hva faen?

– Gjør det noe da?

Han tar den litt irriterte rollen nå.

Så får vi ikke sagt mer, for Helene og Anette kommer bort til oss.

– Broren din er kjekk, hvisker Anette til Jonas.

Begge fniser. Helene legger faktisk armen sin rundt ryggen min.

NB! Deler av dette utdraget og lydfila er fjernet på grunn av rettigheter.

Til toppen