Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Kunsten å tryne

Samuel og Jonas er bestevenner og driver med parkour. Etter sommerferien er plutselig Anette og Helene fra klassen interessert i dem. Når Jonas inviterer jentene med på parkour, er Samuel redd det skal ødelegge vennskapet. For han er vel ikke interessert i Helene, er han?

Jan Tore Noreng Gyldendal 2020

9

Om morgenen legger jeg mobilen igjen hjemme. Har sluttet å ergre meg over gårsdagen.

Ny dag, nye muligheter, og så videre. Full skjerpings, som Jonas sier.

Jeg går opp trappa på skolen vår, åpner ei dør. I korridoren utenfor døra inn til klasserommet står Helene og snakker med Jonas. Jonas ler av noe Helene har sagt. De er midt i ei mølje av elever, men kunne like gjerne hatt en spotlight på seg.

Det er som et regnestykke som ikke går opp. Hva faen er det som skjer?

Anette står ved siden av Jonas og Helene. Hun oppdager meg først. Smiler.

Helene oppfatter telepatiske signaler fra Anette, så hun snur seg og setter de blå øynene i meg.

– Hei, Samuel, sier hun sukkersøtt og legger hånden lett på skulderen min.

– Hei, sier Anette og vinker som en kongelig.

Jeg forsøker å sende mitt mest spørrende blikk mot Jonas.

Han bare gliser.

– Da ses vi, sier Helene til ham.

Han nikker og holder opp tommelen. Jentene går inn i klasserommet.

Jeg går helt inntil ham. Snakker lavt.

– Hva skjer? spør jeg. – Helene, liksom?

Han bare vifter det bort.

– Helene er grei, sier han bare.

– Grei?

Jonas setter fingeren i brystkassen på meg og snakker med liksom-voksenstemme.

– Det er galt å dømme folk, bror!

Jeg vet ikke hva jeg skal si. Føler meg forvirret. Og noe annet. Sviktet, kanskje. Jeg trodde vi to var sammen om å ikke være interessert i jentene i klassen.

– Seriøst, sier Jonas. – De er ikke så dumme, og Helene er faktisk interessert.

– Interessert?

– I parkour, liksom. Hun har spurt masse.

– Ja vel?

Denne nye situasjonen er vanskelig å ta inn over seg.

Jeg forsøker å komme over at Helene plutselig er innenfor komfortsonen til Jonas. Kanskje det er en sånn ting man bare ikke skal tenke på.

– Apropos parkour, sier jeg. – Blir det noe?

– I kveld, hvis du vil, sier Jonas. – Fredrik kan kjøre.

– Byggeplassen?

– Ja, hvis du ikke vet om en bedre spot?

Jeg vet ikke om noe bedre, og sier ingenting om at jeg var der kvelden før.

– Men det kan ikke bli for sent, legger Jonas til. – Et par timer. Fredrik må være hjemme til ni.

– Ok, sier jeg.

Det er bra at Jonas og jeg finner tilbake. Ikke at vi har vært fra hverandre. Eller kanskje vi har det. I alle fall litt.

 

Fredrik står med bakluka på bilen oppe. Han driver med et eller annet, mens Jonas står og ser på.

– Er det noe galt? spør jeg.

– Nei da, sier Jonas. – Trenger bare litt olje.

Fredrik skrur av korken på ei oljekanne.

– Mulig jeg har en oljelekkasje, sier han. – Eller så bruker den bare sinnssykt mye.

– Prøvd sånn elbil, eller? spør jeg, men spøken er oppbrukt nå. Ingen ler noe særlig.

Først nå oppdager jeg at Jonas nesten har pyntet seg. Ny T-skjorte. Clash. Håret limt opp i klassiske pigger.

Jentestemmer nærmer seg. Det er Helene og Anette. De kommer inn på gårdsplassen. De helt like dongerijakkene deres ser dyre ut.

– Hei, sier Jonas, som om han har ventet på dem.

Fredrik tørker hendene på ei fille og lukker motorrommet. Jentene hilser på ham.

– Hyggelig, sier Fredrik, litt sånn offisielt. Og en gang til da han hilser på Anette: – Hyggelig.

Mens jentene prater med Fredrik, tar jeg tak i Jonas.

– Skal de være med? spør jeg.

– Jeg glemte kanskje å si det, sier Jonas.

Han gliser, men ser egentlig litt nervøs ut.

– Hva faen?

– Gjør det noe da?

Han tar den litt irriterte rollen nå.

Så får vi ikke sagt mer, for Helene og Anette kommer bort til oss.

– Broren din er kjekk, hvisker Anette til Jonas.

Begge fniser. Helene legger faktisk armen sin rundt ryggen min.

Som om vi er kjærester, eller noe.

– Herregud som jeg gleder meg, sier hun. – Endelig får vi sett dere. Parkour, yay!

Hun uttaler det helt rett. Har åpenbart lest seg opp eller sett noen videoer. Det irriterer meg. Helene og Anette skal ikke være interessert i det Jonas og jeg driver med. Det er noe galt med universet!

– Skal vi dra? spør Fredrik.

Jeg pleier å ha god plass bak, men nå – med to jenter i tillegg – er det trangere. Jonas setter seg foran, som vanlig.

– Håper det ikke er noe problem, sier Helene.

Hun sitter ved siden av meg. Varmen fra kroppen hennes sprer seg til meg. Igjen kjenner jeg at hun lukter godt. Hun høres helt normal ut. Ærlig, liksom.

– Nei da, sier jeg.

Hva annet kan jeg si?

De er jo allerede inne i bilen, har lukket døra og alt. Boblejakkene deres gnisser og bråker. Jentene ler av situasjonen. Jonas snur seg mot oss i baksetet og ler, han også.

– Får dere plass? hoier han.

– Ja, roper jentene i kor.

– Vi har små rumper, ler Anette.

Helene har mobilen framme, og forsøker å få alle tre i baksetet med på en selfie. Hun ler så mye av kommentaren til Anette at hun nesten ikke får tatt bildet.

Idet bilen kjører ut på veien, finner hun fram bildet og viser det til meg og Anette.

På bildet lener Anette seg mot Helene og lager en slags trutmunn. Helene ser ut til å le hjertelig, men er uansett veldig pen.

Jeg er uskarp. Som om jeg har hodet mitt to steder på samme tid.

 

Jonas imponerer jentene med måten han forserer gjerdet på. Helene gisper, og Anette klapper. Så hjelper vi dem over. Helene får sette foten sin i hendene mine. Hun legger hånden på nakken min et lite sekund før hun tar sats.

Så varm hun er. Det er som om hånden hennes brenner.

Da hun er på toppen av gjerdet, og Jonas står klar til å ta henne imot på andre siden, ser hun ned på meg et kort øyeblikk. Hun smiler.

Etterpå er det Anette sin tur. Fredrik og jeg kommer oss over enklest mulig. Som om vi absolutt ikke er ute etter å imponere. Jeg vet jo hva Fredrik synes om show off, men han sier ingenting når Jonas gjør alt han kan for å imponere jentene, og klarer det.

Jeg vet ikke helt hva jeg føler om at Helene og Anette er med. Først var jeg irritert. Kanskje handlet det mest om at Jonas ikke hadde sagt ifra. Dessuten er det forvirrende å liksom ha de to på samme lag som oss. Vi er outsiderne. Parkour-geeks. Vi skal ikke henge med de populære jentene liksom.

Det er som om Jonas har gitt etter. Før var det den enkleste saken i verden å ikke bry seg om andre folk. Men nå er det kanskje på tide å gi etter. Ting har forandret seg.

En del av meg liker det, merkelig nok.

Helene kommer bort til meg. Hun setter seg på en stabel murstein og ser på meg. Ansiktet hennes er åpent. Vennlig.

– Jeg må si en ting, sier hun. – Dette er mye kulere enn jeg hadde trodd. Dere er skikkelig flinke.

– Takk, sier jeg. – Vi har jo trent i mange år.

– Unnskyld at jeg sier det, sier hun. – Men jeg syntes det dere drev med var teit. Før, altså.

Jeg klarer ikke la være å smile.

– Jeg vet det, sier jeg.

Jeg vet det, for hun pleide å si det. Høyt og med forakt.

– Jeg var nok litt bitch i sjette klasse.

– Og i sjuende, sier jeg.

Det er en spøk, og den slipper bare ut av meg, men det er kanskje litt risky. Jeg studerer henne for å se hvordan hun tar det.

– Og i åttende, legger hun til.

Hun smiler fremdeles. Så fortsetter hun: – Og i niende. Og i tiende.

Så ler vi sammen. Jeg ler fremdeles da jeg oppdager at Helene har blitt alvorlig.

– Sorry, mumler hun, og hånden hennes finner veien inn bak på ryggen min, under hettegenseren.

Det brenner. Hun legger hodet mot skulderen min et lite øyeblikk.

Så roper Fredrik at vi må dra.

 

Jeg setter på noe musikk da jeg kommer hjem. Avviser mammas forsøk på å fôre meg med pizzarester, men jeg vet at jeg kommer til å spise dem før jeg legger meg. Jeg blir sittende i stolen inne på rommet mitt. Hodet har plenty å finne ut av.

Vi kalte det «bobla», Jonas og jeg. Det betydde at vi hadde hverandre, at alt var bra så lenge det var oss to. Inni bobla var vi usårbare.

Og det har vært en del som kunne såre oss. Jeg ser for meg å vokse opp uten en kompis som synes og tenker ganske likt som meg selv. Det ville vært dritt. Jeg ville ha blitt en helt annen. Ville sikkert trent fotball, som alle de andre guttene. Ledd av teite vitser. Gått rundt på senteret og forsøkt så godt jeg kunne å virke kul.

Man gjør det man kan for å overleve.

Jeg ville sikkert løpt etter jenter som Helene og Anette.

I stedet har Jonas og jeg hatt bobla vår. Et kraftfelt som beskyttet oss fra alle kommentarer. Det spilte absolutt ingen rolle hva noen andre mente eller sa, så lenge vi var der sammen. Og det var der vi var.

Men hva nå? Når Helene og Anette vil være med og se på parkour på kveldene. Når Helene putter hånden sin inn under hettegenseren min og holder den mot huden min.

En ny fase?

Er det nå vi skal omfavne den nye perioden i livet, og bare smile til den nye statusen vår? Det virker jo som om Jonas har akseptert den. Plutselig er han og Helene bestevenner. Over natta. Har vi liksom blitt en ny gjeng nå?

Eller skal jeg stå imot og få Jonas til å gjøre det samme?

Overbevise ham om at dette er galt. At de jentene har forspilt sine sjanser for lenge siden. Han vet at de er overfladiske og bare opptatt av sminke, merkeklær og hvilke produkter som fungerer best for håret.

Men Helene og jeg hadde jo en ordentlig samtale. Jeg likte faktisk å prate med henne.

Hva om dette nye er slutten på bobla?

Jeg grøsser. Jeg har ikke lyst til å miste Jonas.

Må jeg bare dilte etter, da? Er det sånn det må være?

Til toppen