Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Ljå

Sankingens tid 1

Hovedpersonene i denne boka er Citra og Rowan. Vi befinner oss i framtida og jorda er overbefolket. Sykdommer finnes ikke, og mennesker kan ikke dø en naturlig død. For å holde befolkningstallet nede har ljåene ansvaret for å sanke (drepe) mennesker. I dette utdraget kommer en ljå hjem til Citra og hennes familie.

Neal Shusterman Vigmostad Bjørke Oversetter: Morten Hansen 2020

1
Ingen formørking av sola

Ljåen kom sent en kald novemberettermiddag. Citra satt ved spisestuebordet og slet med en ekstra vanskelig matteoppgave, flyttet rundt på variabler og klarte ikke å finne verken X eller Y, da denne nye og langt mer dødelige variabelen kom inn i livsligningen hennes.

Det var ofte gjester i familien Terranovas leilighet, så da det ringte på, fikk hun ingen forutanelse av noe slag – ingen formørking av sola, ikke noe varsel om dødens ankomst utenfor døra. Kanskje universet burde hatt den godhet å gi slike varsler, men når det kom til stykket, var ikke en ljå mer overnaturlig enn en skatteinnkrever. De dukket opp, utførte sin utrivelige oppgave og forsvant igjen.

Det var moren hennes som åpnet. Citra så ikke gjesten, siden han til å begynne med sto slik at døra skjulte ham da den ble åpnet. Det hun så, var at moren sto der, plutselig urørlig, som om blodårene hadde stivnet inni henne. Som om hun ville falle i gulvet og gå i knas dersom hun skulle bikke over.

«Får jeg komme inn, Mrs. Terranova?»

Gjestens tone avslørte ham. Klangfull og umulig å overhøre, som de dumpe slagene fra en klokke, trygg på kimingens evne til å nå alle dem som trengte å nås. Citra trengte ikke å se ham for å vite at det var en ljå. Herregud! Det er kommet en ljå hjem til oss!

«Ja, ja, så klart, kom inn.» Moren til Citra gikk til side for å slippe ham inn – som om det var hun som var gjest og ikke omvendt.

Han trådte over dørterskelen, med myke, tøffellignende sko som var helt lydløse mot parkettgulvet. Kappen med alle sine lag var av glatt, elfenbenshvit lin, og selv om den var så lang at den tørket støvet av gulvet, fantes det ikke en eneste skitten flekk på stoffet. En ljå kunne velge fargen på kappen sin, visste Citra – hvilken som helst farge unntatt svart, for det ble ansett som upassende for jobben deres. Svart var fravær av lys, og ljåer var det motsatte av det. De var skinnende og opplyste og var anerkjent som det aller ypperste av menneskeheten – og det var derfor de ble valgt til jobben.

Noen ljåkapper hadde sterke farger, noen var mer dempet. De lignet på de prektige, bølgende kappene til renessanseengler, både tunge og samtidig lettere enn luft. Den unike stilen til ljåenes kapper, uansett stoff og farge, gjorde dem lette å få øye på ute blant folk, noe som i sin tur gjorde dem lette å unngå – hvis det var det man ønsket. Det fantes like mange som tvert imot ble tiltrukket av dem.

Fargen på kappen sa ofte mye om en ljås personlighet. Den elfenbenshvite fargen på akkurat denne ljåens kappe var behagelig nok, og langt nok unna ekte hvitt til ikke å blende øyet. Men ikke noe av dette endret på hvem og hva han var.

Han skjøv hetten tilbake og avslørte pent klippet grått hår, et sorgfullt ansikt med kinn som var røde av kulden ute, og mørke øyne som i seg selv nesten syntes å være våpen. Citra reiste seg. Ikke av respekt, men av frykt. Sjokk. Hun prøvde å unngå å hyperventilere. Hun prøvde å unngå at knærne sviktet under henne. De forrådte henne ved å skjelve. Hun tvang styrke inn i beina og strammet musklene. Uansett hva hensikten med ljåens besøk var, skulle han ikke få se henne knekke sammen.

«Du kan lukke døra,» sa han til Citras mor, som gjorde som han sa, selv om Citra kunne se hvor vanskelig det var for henne. En ljå ute i korridoren kunne fortsatt snu så lenge døra var åpen. Så fort døra ble lukket, var han virkelig, virkelig inne i hjemmet ditt.

Han så seg omkring og fikk med en gang øye på Citra. Han ga henne et smil. «Hei, Citra,» sa han. Det at han visste hva hun het, gjorde at hun ble stående akkurat like stiv som moren hennes hadde gjort da han dukket opp.

«Ikke vær uhøflig,» sa moren, litt for fort. «Hils på gjesten vår.»

«God dag, Deres Nåde.»

«Hei,» sa lillebroren hennes, Ben, som nettopp hadde kommet til døra til rommet sitt etter å ha hørt den dype klangen av ljåens stemme. Ben klarte bare så vidt å få frem ettordshilsenen med et pip. Han så på Citra og moren, og tenkte det samme som de alle tenkte. Hvem har han kommet for å ta? Blir det meg? Eller er det jeg som blir sittende igjen med tapet?

«Det luktet så innbydende ute i korridoren,» sa ljåen og pustet inn duften. «Nå ser jeg at jeg hadde rett da jeg tenkte at det kom fra denne leiligheten.»

«Det er bare en pastaform, Deres Nåde. Ikke noe spesielt.» Frem til dette øyeblikket hadde Citra aldri visst at moren hennes kunne være så forsagt.

«Det er bra,» sa ljåen, «for jeg krever ikke noe spesielt.» Så satte han seg i sofaen og ventet tålmodig på middag.

Var det for mye å tro at mannen var her for å spise og ikke noe mer? Ljåer måtte jo tross alt spise et eller annet sted. Restauranter tok vanligvis aldri betalt når ljåer spiste der, men det betydde ikke at et hjemmelaget måltid ikke kunne være mer ønskelig. Det gikk rykter om ljåer som forlangte at ofrene laget mat til dem før de ble sanket. Var det det som skjedde her?

Hvilke hensikter han enn hadde, holdt han dem for seg selv, og de hadde ikke noe annet valg enn å gi ham det han ville ha. Vil han skåne et liv her i dag hvis maten faller i smak? undret Citra. Ikke så rart at folk gjorde sitt ytterste for å gjøre ljåer til lags på alle mulige måter. Håp i skyggen av frykt er verdens mest kraftfulle motivator.

På ljåens ønske hentet moren til Citra noe å drikke til ham, og nå strevde hun for å sørge for at kveldens middag ble den beste hun noen gang hadde servert. Matlaging var ikke hennes sterkeste side. Som regel kom hun hjem fra jobb akkurat tidsnok til å slenge sammen noe i all hast. I kveld kunne livet deres kanskje avhenge av hennes tvilsomme kokekunster. Og faren deres? Ville han komme hjem i tide, eller kom det til å bli gjennomført en sanking i familien hans i hans fravær?

Selv om Citra var livredd, ville hun ikke la ljåen sitte alene med sine egne tanker, så hun fulgte med ham inn i stua. Ben, som tydeligvis var like fascinert som han var engstelig, satte seg sammen med henne.

Til slutt presenterte ljåen seg som ærede ljå Faraday.

«Jeg … eh … skrev stil om Faraday på skolen en gang,» sa Ben. Stemmen sprakk bare én gang. «Du har valgt en ganske kul vitenskapsmann å ta navn etter.»

Ljå Faraday smilte. «Jeg vil gjerne tro at jeg har valgt en passende historisk patron. I likhet med mange vitenskapsmenn var Michael Faraday lite verdsatt i sin egen tid, men verden ville ikke vært den samme uten ham.»

«Jeg tror jeg har deg i samlingen min med ljåkort,» fortsatte Ben. «Jeg har nesten alle de midtmerikanske ljåene – men du var yngre på det bildet.»

Mannen så ut til å være rundt seksti, og selv om håret var blitt grått, hadde bukkeskjegget fremdeles mørke islett. Det var sjelden at noen lot seg bli så gamle før de stilte seg tilbake til en mer ungdommelig utgave av seg selv. Citra lurte på hvor gammel han egentlig var. Hvor lenge hadde han hatt i oppgave å avslutte liv?

«Ser du så gammel ut som du virkelig er, eller er du frivillig i enden av tidsskalaen?» spurte Citra.

«Citra!» Moren holdt på å miste den ildfaste formen hun nettopp hadde tatt ut av ovnen. «For et spørsmål å stille!»

«Jeg liker direkte spørsmål,» sa ljåen. «Det er tegn på en ærlig sjel, så jeg skal gi et ærlig svar. Jeg innrømmer at jeg har rundet hjørnet fire ganger. Min naturlige alder er et sted nærmere hundre og åtti, men jeg husker ikke helt nøyaktig. I det siste har jeg valgt dette distingverte utseendet fordi det viser seg at dem jeg sanker, finner større trøst i det.» Så lo han. «De tror jeg er vis.»

«Er det derfor du er kommet?» brast det ut av Ben. «For å sanke en av oss?»

Ljå Faraday ga ham et uutgrunnelig smil.

«Jeg er kommet for å spise middag.»

NB! Deler av dette utdraget og lydfila er fjernet på grunn av rettigheter.

Til toppen