Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Ljå

Sankingens tid 1

Hovedpersonene i denne boka er Citra og Rowan. Vi befinner oss i framtida og jorda er overbefolket. Sykdommer finnes ikke, og mennesker kan ikke dø en naturlig død. For å holde befolkningstallet nede har ljåene ansvaret for å sanke (drepe) mennesker. I dette utdraget kommer en ljå hjem til Citra og hennes familie.

Neal Shusterman Vigmostad Bjørke Oversetter: Morten Hansen 2020

1
Ingen formørking av sola

Ljåen kom sent en kald novemberettermiddag. Citra satt ved spisestuebordet og slet med en ekstra vanskelig matteoppgave, flyttet rundt på variabler og klarte ikke å finne verken X eller Y, da denne nye og langt mer dødelige variabelen kom inn i livsligningen hennes.

Det var ofte gjester i familien Terranovas leilighet, så da det ringte på, fikk hun ingen forutanelse av noe slag – ingen formørking av sola, ikke noe varsel om dødens ankomst utenfor døra. Kanskje universet burde hatt den godhet å gi slike varsler, men når det kom til stykket, var ikke en ljå mer overnaturlig enn en skatteinnkrever. De dukket opp, utførte sin utrivelige oppgave og forsvant igjen.

Det var moren hennes som åpnet. Citra så ikke gjesten, siden han til å begynne med sto slik at døra skjulte ham da den ble åpnet. Det hun så, var at moren sto der, plutselig urørlig, som om blodårene hadde stivnet inni henne. Som om hun ville falle i gulvet og gå i knas dersom hun skulle bikke over.

«Får jeg komme inn, Mrs. Terranova?»

Gjestens tone avslørte ham. Klangfull og umulig å overhøre, som de dumpe slagene fra en klokke, trygg på kimingens evne til å nå alle dem som trengte å nås. Citra trengte ikke å se ham for å vite at det var en ljå. Herregud! Det er kommet en ljå hjem til oss!

«Ja, ja, så klart, kom inn.» Moren til Citra gikk til side for å slippe ham inn – som om det var hun som var gjest og ikke omvendt.

Han trådte over dørterskelen, med myke, tøffellignende sko som var helt lydløse mot parkettgulvet. Kappen med alle sine lag var av glatt, elfenbenshvit lin, og selv om den var så lang at den tørket støvet av gulvet, fantes det ikke en eneste skitten flekk på stoffet. En ljå kunne velge fargen på kappen sin, visste Citra – hvilken som helst farge unntatt svart, for det ble ansett som upassende for jobben deres. Svart var fravær av lys, og ljåer var det motsatte av det. De var skinnende og opplyste og var anerkjent som det aller ypperste av menneskeheten – og det var derfor de ble valgt til jobben.

Noen ljåkapper hadde sterke farger, noen var mer dempet. De lignet på de prektige, bølgende kappene til renessanseengler, både tunge og samtidig lettere enn luft. Den unike stilen til ljåenes kapper, uansett stoff og farge, gjorde dem lette å få øye på ute blant folk, noe som i sin tur gjorde dem lette å unngå – hvis det var det man ønsket. Det fantes like mange som tvert imot ble tiltrukket av dem.

Fargen på kappen sa ofte mye om en ljås personlighet. Den elfenbenshvite fargen på akkurat denne ljåens kappe var behagelig nok, og langt nok unna ekte hvitt til ikke å blende øyet. Men ikke noe av dette endret på hvem og hva han var.

Han skjøv hetten tilbake og avslørte pent klippet grått hår, et sorgfullt ansikt med kinn som var røde av kulden ute, og mørke øyne som i seg selv nesten syntes å være våpen. Citra reiste seg. Ikke av respekt, men av frykt. Sjokk. Hun prøvde å unngå å hyperventilere. Hun prøvde å unngå at knærne sviktet under henne. De forrådte henne ved å skjelve. Hun tvang styrke inn i beina og strammet musklene. Uansett hva hensikten med ljåens besøk var, skulle han ikke få se henne knekke sammen.

«Du kan lukke døra,» sa han til Citras mor, som gjorde som han sa, selv om Citra kunne se hvor vanskelig det var for henne. En ljå ute i korridoren kunne fortsatt snu så lenge døra var åpen. Så fort døra ble lukket, var han virkelig, virkelig inne i hjemmet ditt.

Han så seg omkring og fikk med en gang øye på Citra. Han ga henne et smil. «Hei, Citra,» sa han. Det at han visste hva hun het, gjorde at hun ble stående akkurat like stiv som moren hennes hadde gjort da han dukket opp.

«Ikke vær uhøflig,» sa moren, litt for fort. «Hils på gjesten vår.»

«God dag, Deres Nåde.»

«Hei,» sa lillebroren hennes, Ben, som nettopp hadde kommet til døra til rommet sitt etter å ha hørt den dype klangen av ljåens stemme. Ben klarte bare så vidt å få frem ettordshilsenen med et pip. Han så på Citra og moren, og tenkte det samme som de alle tenkte. Hvem har han kommet for å ta? Blir det meg? Eller er det jeg som blir sittende igjen med tapet?

«Det luktet så innbydende ute i korridoren,» sa ljåen og pustet inn duften. «Nå ser jeg at jeg hadde rett da jeg tenkte at det kom fra denne leiligheten.»

«Det er bare en pastaform, Deres Nåde. Ikke noe spesielt.» Frem til dette øyeblikket hadde Citra aldri visst at moren hennes kunne være så forsagt.

«Det er bra,» sa ljåen, «for jeg krever ikke noe spesielt.» Så satte han seg i sofaen og ventet tålmodig på middag.

Var det for mye å tro at mannen var her for å spise og ikke noe mer? Ljåer måtte jo tross alt spise et eller annet sted. Restauranter tok vanligvis aldri betalt når ljåer spiste der, men det betydde ikke at et hjemmelaget måltid ikke kunne være mer ønskelig. Det gikk rykter om ljåer som forlangte at ofrene laget mat til dem før de ble sanket. Var det det som skjedde her?

Hvilke hensikter han enn hadde, holdt han dem for seg selv, og de hadde ikke noe annet valg enn å gi ham det han ville ha. Vil han skåne et liv her i dag hvis maten faller i smak? undret Citra. Ikke så rart at folk gjorde sitt ytterste for å gjøre ljåer til lags på alle mulige måter. Håp i skyggen av frykt er verdens mest kraftfulle motivator.

På ljåens ønske hentet moren til Citra noe å drikke til ham, og nå strevde hun for å sørge for at kveldens middag ble den beste hun noen gang hadde servert. Matlaging var ikke hennes sterkeste side. Som regel kom hun hjem fra jobb akkurat tidsnok til å slenge sammen noe i all hast. I kveld kunne livet deres kanskje avhenge av hennes tvilsomme kokekunster. Og faren deres? Ville han komme hjem i tide, eller kom det til å bli gjennomført en sanking i familien hans i hans fravær?

Selv om Citra var livredd, ville hun ikke la ljåen sitte alene med sine egne tanker, så hun fulgte med ham inn i stua. Ben, som tydeligvis var like fascinert som han var engstelig, satte seg sammen med henne.

Til slutt presenterte ljåen seg som ærede ljå Faraday.

«Jeg … eh … skrev stil om Faraday på skolen en gang,» sa Ben. Stemmen sprakk bare én gang. «Du har valgt en ganske kul vitenskapsmann å ta navn etter.»

Ljå Faraday smilte. «Jeg vil gjerne tro at jeg har valgt en passende historisk patron. I likhet med mange vitenskapsmenn var Michael Faraday lite verdsatt i sin egen tid, men verden ville ikke vært den samme uten ham.»

«Jeg tror jeg har deg i samlingen min med ljåkort,» fortsatte Ben. «Jeg har nesten alle de midtmerikanske ljåene – men du var yngre på det bildet.»

Mannen så ut til å være rundt seksti, og selv om håret var blitt grått, hadde bukkeskjegget fremdeles mørke islett. Det var sjelden at noen lot seg bli så gamle før de stilte seg tilbake til en mer ungdommelig utgave av seg selv. Citra lurte på hvor gammel han egentlig var. Hvor lenge hadde han hatt i oppgave å avslutte liv?

«Ser du så gammel ut som du virkelig er, eller er du frivillig i enden av tidsskalaen?» spurte Citra.

«Citra!» Moren holdt på å miste den ildfaste formen hun nettopp hadde tatt ut av ovnen. «For et spørsmål å stille!»

«Jeg liker direkte spørsmål,» sa ljåen. «Det er tegn på en ærlig sjel, så jeg skal gi et ærlig svar. Jeg innrømmer at jeg har rundet hjørnet fire ganger. Min naturlige alder er et sted nærmere hundre og åtti, men jeg husker ikke helt nøyaktig. I det siste har jeg valgt dette distingverte utseendet fordi det viser seg at dem jeg sanker, finner større trøst i det.» Så lo han. «De tror jeg er vis.»

«Er det derfor du er kommet?» brast det ut av Ben. «For å sanke en av oss?»

Ljå Faraday ga ham et uutgrunnelig smil.

«Jeg er kommet for å spise middag.»

 

Citras far kom hjem akkurat idet middagen skulle serveres. Moren hadde tydeligvis informert ham om situasjonen, så han var langt mer følelsesmessig forberedt enn de andre hadde vært. Så fort han kom inn, gikk han rett bort til ljå Faraday for å ta ham i hånden, og han lot som han var langt mer jovial og gjestfri enn han må ha følt seg.

Under måltidet var stemningen trykket – for det meste stillhet avbrutt av en og annen kommentar fra ljåen. «Dere har et vakkert hjem.» «For en nydelig limonade!» «Dette tror jeg må være beste pastaformen i hele MidtMerika!» Selv om alt han sa, var komplimenter, gikk stemmen hans som et seismisk sjokk langs ryggraden hos alle.

«Jeg har ikke sett deg her i området før,» sa Citras far til slutt.

«Det er ikke så rart,» svarte han. «Jeg er ikke en slik offentlig figur som enkelte andre ljåer velger å være. Noen ljåer velger rampelyset, men for virkelig å utføre jobben på rett måte kreves det en viss grad av anonymitet.»

«Rett måte?» Citra reiste bust bare ved tanken. «Finnes det en rett måte å sanke på?»

«Vel,» svarte han, «det finnes i hvert fall gale måter.» Så sa han ikke noe mer om saken. Han spiste pastaen sin i stillhet.

Da middagen nærmet seg slutten, sa han: «Fortell meg om dere selv.» Det var ikke et spørsmål eller en anmodning. Det kunne bare tolkes som et krav. Citra var ikke sikker på om dette var en del av den lille dødsdansen hans, eller om han var oppriktig interessert. Han visste hva de het før han kom inn i leiligheten, så antakelig visste han allerede alt de kunne fortelle ham. Hvorfor spørre da?

«Jeg jobber med historisk forskning,» svarte faren hennes.

«Jeg er tekniker i matsynteseindustrien,» sa moren.

Ljåen hevet øyenbrynene. «Og likevel laget du dette fra bunnen av.»

Hun la fra seg gaffelen. «Av syntetiske ingredienser, alt sammen.»

«Ja, men hvis vi kan fremstille alt syntetisk,» undret han, «hvorfor trenger vi fremdeles matsynteseteknikere?»

Citra kunne praktisk talt se blodet forsvinne fra ansiktet til moren. Det var faren som kom henne til unnsetning for å forsvare hennes eksistens. «Det er alltid rom for forbedring.»

«Ja – og pappas arbeid er også viktig!» sa Ben.

«Historisk forskning, altså?» Ljåen viftet avfeiende med gaffelen. «Fortiden forandrer seg aldri – og ikke fremtiden heller, så vidt jeg kan se.»

Mens foreldrene og broren ble rådville og engstelige av bemerkningene, forsto Citra poenget hans. Sivilisasjonen var ferdig utviklet. Det visste alle. Hva menneskeheten angikk, var det ikke noe mer å lære. Ingenting ved vår egen eksistens å avkode. Og det betydde at ikke noe menneske var viktigere enn et annet. I den store sammenhengen var faktisk alle like unyttige. Det var hva han sa, og det gjorde Citra rasende, for på et visst plan visste hun at han hadde rett.

Citra var godt kjent for temperamentet sitt. Det slo ofte inn før fornuften og ga seg først etter at skaden var skjedd. Denne kvelden skulle ikke bli noe unntak.

«Hvorfor gjør du dette? Hvis du er her for å sanke en av oss, få det overstått og slutt å pine oss!»

Moren gispet, og faren skjøv stolen tilbake som om han skulle reise seg og fysisk fjerne henne fra rommet.

«Citra, hva er det du gjør!» Nå dirret stemmen til moren. «Vis respekt!»

«Nei! Han er her, han kommer til å gjøre det, så la ham gjøre det! Det er jo ikke sånn at han ikke har bestemt seg; jeg har hørt at ljåer alltid bestemmer seg før de går inn hos noen, stemmer ikke det?»

Ljåen var upåvirket av utbruddet hennes. «Noen gjør det, noen gjør det ikke,» sa han mildt. «Vi har alle vår egen måte å gjøre ting på.»

Ben begynte å gråte. Pappa la armen rundt ham, men gutten var utrøstelig.

«Ja, ljåer må sanke,» sa Faraday, «men vi må også spise og sove og konversere litt.»

Citra nappet til seg den tomme tallerkenen hans. «Vel, nå er middagen over, så da kan du gå.»

Så gikk faren hennes bort til ham. Han falt på kne. Faren hennes knelte faktisk for denne mannen! «Vær så snill, Deres Nåde, tilgi henne. Jeg tar det fulle ansvaret for oppførselen hennes.»

Ljåen reiste seg. «Hun trenger ikke unnskylde. Det er forfriskende å bli motsagt. Du aner ikke hvor kjedelig det blir – all leflingen, den krypende smigeren, den endeløse paraden av spyttslikkere. En ørefik er oppfriskende. Det minner meg på at jeg er menneskelig.»

Så gikk han ut på kjøkkenet og hentet den største, skarpeste kniven han kunne finne. Han svingte den frem og tilbake for å få en følelse av hvordan den skar gjennom lufta.

Ben hylte høyere, og faren holdt hardere omkring ham. Ljåen gikk mot moren deres. Citra var klar til å kaste seg foran henne for å blokkere kniven, men istedenfor å svinge den holdt mannen frem den andre hånden.

«Kyss ringen min.»

Det var det ingen som hadde ventet, Citra minst av alle.

Citras mor stirret på ham og ristet på hodet, uvillig til å tro det hun hørte. «Du … du gir meg immunitet?»

«For din vennlighet og maten du har servert, gir jeg deg ett års immunitet mot sanking. Ingen ljå kan røre deg.»

Men hun nølte. «Gi det til barna mine isteden.»

Fortsatt holdt ljåen ut ringen sin mot henne. Det var en diamant på størrelse med knoken hans, med en mørk kjerne. Det var samme slags ring som alle ljåer bar.

«Jeg tilbyr det til deg, ikke dem.»

«Men …»

«Jenny, bare gjør det!» insisterte faren.

Dermed gjorde hun det. Hun knelte og kysset ringen hans. DNA-et hennes ble avlest og sendt til ljå dommens immunitetsdatabase. På et øyeblikk visste verden at Jenny Terranova var trygg mot sanking de neste tolv månedene. Ljåen så på ringen sin, som nå lyste svakt rødt for å vise at personen foran ham var immun mot sanking. Han smilte tilfreds.

Og omsider fortalte han dem sannheten.

«Jeg er kommet for å sanke naboen deres, Bridget Chadwell,» opplyste ljå Faraday. «Men hun var ikke kommet hjem ennå. Og jeg var sulten.»

Han la hånden forsiktig på hodet til Ben, som om han ga ham en slags velsignelse. Det syntes å roe ham. Så gikk ljåen mot døra, fortsatt med kniven i hånden, og levnet dermed ingen tvil om hvilken metode naboen deres ville bli sanket med. Men før han gikk, snudde han seg mot Citra.

«Du ser gjennom verdens fasader, Citra Terranova. Du ville blitt en god ljå.»

Citra krympet seg. «Det har jeg aldri hatt og kommer aldri til å ha noe ønske om å være.»

«Det,» sa han, «er den første forutsetningen.»

Så gikk han for å drepe naboen deres.

 

De snakket ikke om det den kvelden. Ingen snakket om sanking – som om å snakke om det kunne få det til å ramme dem. Det kom ingen lyder fra naboleiligheten. Ingen skrik, ingen bønnfallende gråt – eller kanskje lyden på familien Terranovas TV var skrudd opp for høyt til at de kunne høre det. Det var det første faren til Citra gjorde da ljåen hadde gått – å slå på TV-en og skru opp lyden for å overdøve sankingen på den andre siden av veggen. Men det var unødvendig, for hvordan ljåen enn utførte oppgaven sin, foregikk det på stille vis. Citra tok seg selv i å anstrenge seg for å høre noe – hva som helst. Hun og Ben oppdaget at de hadde en morbid nysgjerrighet som gjorde dem begge skamfulle.

En time senere kom ærede ljå Faraday tilbake. Det var Citra som åpnet døra. På den elfenbenshvite kappen var det ikke en eneste blodflekk. Kanskje han hadde med seg en ekstra. Kanskje han hadde brukt naboens vaskemaskin etter sankingen. Kniven var også ren, og han ga den tilbake til Citra.

«Vi vil ikke ha den,» sa Citra, som følte seg nokså sikker på at hun kunne snakke for foreldrene sine på det punktet. «Vi kommer aldri til å bruke den igjen.»

«Men dere bruke den,» insisterte han, «slik at den kan være en påminnelse.»

«Påminnelse om hva da?»

«At en ljå kun er dødens redskap, og at det er deres hånd som svinger meg. Du og foreldrene dine, og alle andre her i verden, er ljåenes brukere.» Han la kniven forsiktig i hendene på henne. «Vi er alle medsammensvorne. Dere må dele ansvaret.»

Det var kanskje sant, men etter at han hadde gått, kastet Citra likevel kniven i søpla.

Til toppen