Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Minus 14

Tobias liker Nirvana og spiller i band sammen med bestekompisen, Elias. Hjemme er det vanskelig, og på skolen blir han mobba av Adrian. Når han møter Dia blir det litt lettere, men mobbinga stopper ikke. En dag har Tobias fått nok.

Espen Dekko Gyldendal 2019

3

Ved busskuret er det tomt. Det er stort sett bare pensjonister som bor rundt her, og de er ikke ute så tidlig. Men de er oppe, for det lyser blått i stuene bortover. Når jeg blir gammel, skal jeg verken mate småfugler eller spise wienerbrød, og i hvert fall ikke se på frokost-tv. Jeg så det en gang jeg hadde influensa og var hjemme fra skolen. Det var tomgang-tv, det. Til og med programlederne så ut som de kjedet seg.

Bussen er forsinka. Det er den nesten alltid. Egentlig er det helt greit. Det haster ikke for meg å komme på skolen. Det er bare litt kjedelig ikke å vite hvor lenge jeg må stå her. Spesielt på vinteren. Mamma bruker å mase om at jeg skal ta på stillongs. Men det klør, og blir så sykt varmt når jeg er inne. Så jeg sier jeg gjør det. Selv om den ligger innerst under senga.

Jeg står helt i ro og puster ned i jakka. Prøver å holde varmen inne. På himmelen gløder det i horisonten. Og om seks timer er jeg på vei hjem igjen …

Omsider kommer bussen. Varmen slår mot meg da døra åpner seg. Jeg har månedskort, så jeg bare nikker til sjåføren. Det er den samme fyren hver dag. Foran er alt opptatt. Morgentrøtte folk sitter og halvsover mens de surfer på mobilene. Jeg ser aldri på dem. Kjenner ingen uansett. Jeg må nesten helt bakerst for å finne et tomt dobbeltsete. Idet jeg slenger fra meg sekken, ser jeg Dia fra C-klassen. Hun sitter alene og leser. Det ligger skolebøker på setet ved siden av henne. Jeg kan kjenne lukta fra tyggegummien hennes. Hun ser opp på meg og smiler. Jeg smiler tilbake. Eller,
det vet jeg ikke helt om jeg gjør, for ansiktet mitt er helt numment av kulda.

– Du ser kald ut, sier hun.

Jeg blir litt overrasket, for vanligvis sier Dia ingenting. Vi bruker bare å smile til hverandre.

– Ja … det er kaldt, sier jeg.

Så dumper jeg ned på setet mitt før det vises at jeg blir varm i kinnene. Jeg tar på meg hodetelefonene mens jeg tenker på alt annet jeg kunne ha sagt. Hjertet mitt dunker helt oppe i halsen.

Jeg vet ikke så mye om Dia, bortsett fra at hun har mørkt krusete hår og er brun i huden. Og så har hun en perle på siden av nesa. Og så vet jeg at hun bor på gård, og driver med hester. Jeg ser henne noen ganger i friminuttene. Enten står hun sammen med noen av de flinke jentene, eller så sitter hun for seg selv og leser. Flere ganger har jeg tenkt at jeg skal gå bort til henne. Men jeg vet aldri hva jeg skal si. For noen uker siden etter skolen traff jeg henne på butikken. Hun gikk med handlekurv og snakket i mobilen. Da hun så meg, smilte hun. Jeg smilte tilbake og glemte hva jeg skulle ha. Så jeg gikk bare ut igjen. Jeg sliter med flere ting enn svømming.

Elias bor fem minutter unna med buss. Eller atten minutter å gå. Jeg har gjort begge deler, mange ganger. På holdeplassen ser jeg at han står litt for seg selv og holder seg for ørene. Elias bruker aldri lue. Det står en klynge med noen andre der også. Da døra åpner, spurter han inn. Jeg vinker så han skal se hvor jeg sitter.

– Fy faen, det er kaldt.

Han setter seg ved siden av meg og blåser på hendene for å varme dem.

– Hvorfor bruker du ikke lue?

– Jeg har stillongs, jo.

– Jeg må le.

– Hva? spør han.

– Ikke noe.

– Hadde du strenger, eller?

Jeg finner pakka med strenger i sekken.

– Takk. Du skal få igjen …

Han ser ned på gulvet. Så reiser han seg og ser under setet.

– Hadde jeg ikke med sekken?

– Sekken? Jeg vet ikke, jeg. Har du glemt den?

Han lener seg over meg og ser ut på bussholdeplassen.

– Faen. Den står igjen i gangen.

Han tar opp mobilen fra baklomma og setter seg igjen.

– Mamma er hjemme, sier han mens han finner nummeret.

Det er ikke første gang Elias glemmer sekken sin. Han er den i klassen med flest anmerkninger. Så mange at han ikke har råd til flere. Han er den mest surrete jeg vet om. En gang hadde han rotet bort den ene skoen sin. Så da kom han på skolen med én sko og én gummistøvel. At det kanskje hadde sett litt smartere ut å bruke to gummistøvler, hadde han ikke tenkt på. Elias tenker ikke sånn.

– Hei, det er meg. Står sekken min i gangen? Er du? Tusen takk. Ja. Ha det.

– Hva skjer? spør jeg.

– Den sto igjen hjemme. Hun kommer etter med bilen.

Han reiser seg i setet og ser ut av bakruta. Jeg reiser meg også, og kommer med det samme på hvem som sitter bak oss. Dia ser på meg.

– Hei igjen, sier hun.

– Hei, sier jeg. Nå rødmer jeg ikke. Elias er der og da er alt lettere. Jeg klarer til og med å smile.

– Der er bilen.

Elias peker på en bil som kjører forbi. Dia snur seg også.

– Oi, en bil, sier hun og smiler.

– Med fire hjul, ler jeg.

Elias ser fra den ene til den andre.

– Det er sekken min, prøver han å forklare.

Da begynner Dia å le også.

– Jeg synes du sa det var en bil.

Jeg liker latteren hennes. Den triller liksom av gårde. Elias ser på oss. Han skjønner ingenting.

– Sekken min er i bilen, prøver han å forklare. – Hva er det som er så morsomt?

Han skjønner det etter hvert, for han smiler og rister på hodet av oss. Så hopper han ned fra setet.

– Kommer snart, sier han og går fremover i bussen.

Han blir stående og snakke med bussjåføren. Jeg ser på Dia. Hun tørker seg under øynene med en finger. Sånn som jenter gjør for å passe på at sminken ikke skal renne utover. Mamma gjør det også. Lurer på hvor de lærer det? Kanskje det står på pakka, siden alle gjør det på samme måten.

– Er det lekser? spør jeg og ser mot bøkene hun har på setet ved siden av seg.

Det er lettere å snakke også nå. Latteren stakk liksom hull på det som gjorde det så kleint i stad.

– Ja. Det er til i morgen, men jeg har ikke tid i kveld.

Hun tar boka opp i fanget igjen og begynner å lese. Eller prøve å lese, for hun slår den sammen nesten med en gang. Hun ser på meg.

– Lurte du på noe? smiler hun.

Det blinker i perlen på nesa.

– Nei … eller. Hvorfor har du ikke tid i kveld, da? spør jeg.

– Du er nysgjerrig, sier hun.

Hun har smilehull på den ene siden.

– Jeg bare lurte, sier jeg og kjenner varmen i ansiktet nærme seg.

– Vi skal hente en hest.

Hun fortsetter å lese.

– Jeg trodde dere hadde hester.

Dia ser opp igjen. Hun rister på hodet av meg og smiler. Tror hun synes det er litt morsomt.

– Vi har det. Men de er pappas. Nå skal jeg få min egen.

– Så kult, da.

– Jeg vet. Men nå må jeg gjøre ferdig.

Hun prøver å være streng, men smilehullet avslører henne.

– Ja, sorry, sier jeg.

Så sklir jeg ned på setet mitt igjen. I vinduet ser jeg meg selv og tenker på at rett bak meg sitter Dia, og vi har snakket sammen for første gang. Jeg klarte det helt fint, nesten uten å rødme. Jeg blir stadig bedre.

På neste holdeplass løper Elias ut. Bilen til moren hans står med blinklys og venter. Det er flere andre som skal på. Blant andre Adrian og Andreas. De henger alltid sammen. Begge er like store drittsekker. De spiller fotball og snakker ikke om noe annet. Egentlig trenger de ikke ta buss siden de bor så nærme skolen. Men de gjør det alltid.

De kommer inn og skanner bussen etter seter. Det er ledig bak Dia. De brøyter seg vei bakover. Jeg synker ned i setet og ser ut av vinduet. Håper de bare skal gå forbi, men det gjør de selvfølgelig ikke. Adrian stopper og jeg får en haug med snø rett i ansiktet.

– Snøstorm, ler han og fortsetter bakover i bussen.

Det er iskaldt. Jeg blåser og rister på hodetelefonene for å få ut snøen så de ikke skal bli ødelagt.

– Pass deg når det smelter. Så du ikke drukner, ler Andreas.

Jeg har lyst til å si noe, eller gjøre noe. Men jeg har prøvd det før. Det blir bare verre. Da gir de seg i hvert fall ikke, så jeg bare tørker meg med lua. Det er ingen andre som sier noe heller. Ingen vil ha noe med dem å gjøre.

– Jeg trodde det bare var smågutter som lekte med snø, jeg.

Det er stemmen til Dia. Høy og tydelig. Det blir stille fra Adrian og Andreas et lite øyeblikk, før de begynner å småprate om noe helt annet. De later som de ikke hørte det. Men det gjorde jeg. Dia bare sa det. Det alle hadde lyst til å si. Jeg liker Dia.

Elias kommer andpusten opp midtgangen med sekken over skulderen.

– Sånn. Da har jeg full kontroll, sier han.

Idet han setter seg ned, ser han på meg.

– Hva har skjedd?

– Det går bra, sier jeg.

Elias snur seg og ser bakover mot der Adrian og Andreas sitter.

– Idioter, sier han med lav stemme. – Ikke bry deg om dem.

Bussen kjører igjen, og fra vinduet ser vi moren til Elias vinke fra bilen. Ine, lillesøsteren hans på fem år, sitter i baksetet. Fortsatt i nattkjolen. Hun vinker også og smiler fra øre til øre.

– Fy fader, moren din er kul. Det der hadde ikke mamma gjort.

– Hun er bare sånn, sier Elias. – Hun er ganske ok.

Så sier vi ikke så mye mer. Vi er snart på skolen.

 

4

Kontaktlæreren vår heter Jan-Petter Pedersen. Nesten ingen liker han. Han favoriserer de som smisker med han. Og jeg er ikke en av dem. Det er så tydelig at det noen ganger er pinlig å se på. Vi kaller han Japp. Selvfølgelig på grunn av navnet, men også fordi Japp er verdens vondeste sjokolade. Jeg kjenner ingen som liker den. Alle sier Japp når vi snakker om han. Det viktige er at Japp ikke må høre det. Emil glemte det en gang. Han kalte han Japp da han skulle spørre om å få gå på do. Japp ble mørkerød i ansiktet. Han gikk rett bort til Emil. Det så ut som om han ville drepe han, men han gjorde ingenting. Han bare sto der og pustet gjennom nesa. Jeg visste ikke at noen kunne bli så sinna. Emil turte ikke se på han engang. Japp så på oss. Øyene hans var svarte. «Dere blir sittende», sa han. Stemmen hans dirret. Så gikk han ut av klasserommet og smelte døra igjen etter seg. Hele veggen rista.

Etter en stund kom rektor. Han var helt rolig. Han tok en stol, og satte seg ned foran oss. Så tok han opp brillene sine og så på dem før han satte dem på nesa. Når voksne setter seg ned for å komme i øyehøyde, er det alvorlig. Det vet alle. Han holdt et langt foredrag om hvordan forholdet mellom lærer og elever er basert på respekt. Og om hvordan mobbing kan ødelegge livet for mennesker. Synd brillene til rektor ikke virker, tenkte jeg. Det er mange med gode muligheter til å få livet ødelagt på skolen.Takket være skolelys som Adrian. Han er yndlingen til Japp, og veldig god til å mobbe.

Etter den dagen sjekker vi alltid hvem som står i nærheten når vi snakker om Japp. Det er litt som med Voldemort i Harry Potter. Så det forandret ingenting, bare at nå vet vi at Japp tilter hvis han hører det.

Japp har en stor lidenskap. Matematikk. Det er ikke min. Onsdager har vi dobbelttime matte. Japps drømmedag. Det er som å gå opp til eksamen hver uke. Jeg prøver å løse det med å se passe interessert ut, uten å virke ivrig. Det er en balanseøvelse, men når jeg får det til, slipper jeg spørsmål. Jeg er ganske god på det. For meg er matte bare tall. Tall satt sammen på uendelig mange uforståelige måter.

Når Japp skriver oppgaver på tavla, eller mattenøtter som han kaller det, har jeg mange ganger lurt på om det virkelig kan være så vanskelig å få dette faget til å bli spennende. Tenk om han kunne komme med noen eksempler som gjør den verdenen han snakker om, litt mer forståelig. Jeg har et forslag som jeg selvfølgelig ikke kan si til Japp: Alle går ut på fotballbanen og graver et hull som er to meter dypt. Så setter Japp seg ned i hullet og vi fyller igjen. Det som blir igjen av jord på bakken, er massen av Japp. Enkel formidling. Enkel problemløsning. Jeg fortalte det ved middagsbordet hjemme en gang. Mamma fikk latterkrampe, mens Klaus syntes det var tåpelig. Han var vel mest bekymret over tanken på å ødelegge en fotballbane. Ikke vet jeg. Jeg forstår han ikke. Det er sånne tanker som surrer rundt i hodet mitt mens jeg sitter og later som om jeg følger med.

Før Emil flytta, lånte jeg notatene hans hvis det var noe jeg ikke hadde fått med meg. Det var det ofte. Men nå bor han i byen. Vi chatter og melder innimellom, men det blir ikke det samme. Kanskje er det noen andre som bruker notatene hans nå. Jeg savner Emil. Det kommer helt sikkert tentamen til våren å vise.

Det er én lærer på skolen som alle liker. Det er Tore Evenstad. Han er egentlig lege, men så sluttet han og ble lærer i stedet. Vi har han i naturfag. Tore er skalla med langt pistrete hår på sidene. Han tar alt med ro. Går langsomt og snakker langsomt. Og skjer det noe, finner han alltid ut hva som har skjedd. Når Tore ser på deg med de gråblå øynene sine, er det liksom ikke noe poeng å si noe annet enn det som er sant. Han er kul. Han er den eneste på skolen som snakker med deg på ordentlig, og ikke som lærer. Før jul traff vi han på bussen til byen. Elias, Emil og jeg skulle på kino. Det var mange ledige seter. Men i stedet for bare å hilse, satte han seg ned sammen med oss. Så begynte vi å prate. Om alt utenom skole. Han kjente godt til Nirvana, men musikksmaken hans var rimelig sær. Jeg hadde ikke engang hørt om noen av de bandene han likte å høre på.

 

Endelig er det midttime. Dagens høydepunkt. Førtifem minutter med frihet. Elias og Igor har matpakke, så jeg går bort på kiosken og kjøper tre boller. Uten sjokolade. Jeg har aldri skjønt greia med å dytte sjokolade inn i boller. Hvorfor, liksom? Vi har egentlig ikke lov til å gå ut av skolegården, men akkurat det tar jeg ikke så nøye. Det er aldri kontroll ved porten. Rektor sier det handler om gjensidig tillit. Han om det, tenker jeg.

På vei tilbake møter jeg Adrian. Sekser i matte og sekser i mobbing. Han står med en snøball i hånda og smiler til meg. Et smil som sier alt. Et smil som sier at han er vant til å få det som han vil. Han har helt sikkert en lys fremtid foran seg. Adrian sier det som passer best. Enten han mener det eller ikke. Lett å like for en lærer som Japp.

– Hvordan går det med svømminga? spør han.

Selv om jeg ikke vil ha bråk, stopper jeg og ser på han.

– Det går bra, sier jeg. – Hva med deg?

Han svarer ikke, han bare står der og smiler. Jeg rister på hodet av han og prøver å gå forbi, men da tar han et skritt til siden så jeg må stoppe. Jeg vet hva som kommer til å skje. Det har skjedd før.

– Kan du kutte ut? spør jeg.

Adrian sier fortsatt ingenting. Jeg prøver å gå forbi en gang til. Men det samme skjer igjen.

– Hvor lenge skal vi holde på?

– Til du spiser denne.

Han holder frem snøballen han har i hånda.

– Du er ikke frisk, sier jeg og skyver han vekk så jeg kan komme forbi. Jeg vet det er dumt. For det var det han venta på. Men jeg gidder ikke mer.

Adrian dytter meg bakover, og på en ganske imponerende måte slår han to kjappe slag i magen min. Det gjør så vondt at jeg går rett i bakken. Så setter han seg over meg. Resten er snø. Brennende kald snø overalt. I nakken. Under genseren. Og neseblod. Helt til det ringer inn. Da børster han av seg og går. Han sier ingenting. Han er ferdig nå. Jeg blir sittende litt og se på blodet som drypper ned i snøen. Så tørker jeg nesa på jakka og reiser meg opp. Jeg får rista ut det meste av snøen fra genseren. Så går jeg. Ikke inn på skolen for å vise alle hvor tøff Adrian har vært. Eller for å sitte hos rektor og forklare hvordan jeg tilfeldigvis datt i en snøfonn. Jeg går hjemover. Vanligvis tar jeg bussen, men jeg har ikke tenkt å stå i en time på holdeplassen og vente. Det er langt. Men jeg er sta. Jeg er våt og kald og jævlig sta.

Sekken står igjen på skolen. Er jeg heldig, tar Elias den med for meg. Han bruker å gjøre det på dager som denne. Jeg sender han en melding for å være sikker. Jeg har aldri forstått Adrian. Eller Andreas og alle de kule vennene deres. Med de dyre jakkene og nyeste mobilene. Aldri forstått det behovet de har for å tråkke på dem som ikke er en del av klubben deres. Hvis du spør dem hvorfor de gjør det, ser de på deg som om det er du som er en dust. Adrian og co. er flokkdyr. Dytter du dem utenfor sporet, sprekker de. Som lemen.

Jeg vet én ting sikkert. Dagen jeg fyller atten, skal jeg vekk fra dette drittstedet. Denne bygda som bare er et kjøpesenter, en bensinstasjon og en gigantisk idrettshall. Der finner du alt som kan krype og gå av folk under atten. Med noen få unntak. Meg og et par andre. Har du en annen interesse enn fotball og shopping her, er du ute. Ute i vinterkulda. Som meg. Tobias fjorten år, gående på vei hjem fra skolen. Dynka og banka.

Til toppen