Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Minus 14

Tobias liker Nirvana og spiller i band sammen med bestekompisen, Elias. Hjemme er det vanskelig, og på skolen blir han mobba av Adrian. Når han møter Dia blir det litt lettere, men mobbinga stopper ikke. En dag har Tobias fått nok.

Espen Dekko Gyldendal 2019

3

Ved busskuret er det tomt. Det er stort sett bare pensjonister som bor rundt her, og de er ikke ute så tidlig. Men de er oppe, for det lyser blått i stuene bortover. Når jeg blir gammel, skal jeg verken mate småfugler eller spise wienerbrød, og i hvert fall ikke se på frokost-tv. Jeg så det en gang jeg hadde influensa og var hjemme fra skolen. Det var tomgang-tv, det. Til og med programlederne så ut som de kjedet seg.

Bussen er forsinka. Det er den nesten alltid. Egentlig er det helt greit. Det haster ikke for meg å komme på skolen. Det er bare litt kjedelig ikke å vite hvor lenge jeg må stå her. Spesielt på vinteren. Mamma bruker å mase om at jeg skal ta på stillongs. Men det klør, og blir så sykt varmt når jeg er inne. Så jeg sier jeg gjør det. Selv om den ligger innerst under senga.

Jeg står helt i ro og puster ned i jakka. Prøver å holde varmen inne. På himmelen gløder det i horisonten. Og om seks timer er jeg på vei hjem igjen …

Omsider kommer bussen. Varmen slår mot meg da døra åpner seg. Jeg har månedskort, så jeg bare nikker til sjåføren. Det er den samme fyren hver dag. Foran er alt opptatt. Morgentrøtte folk sitter og halvsover mens de surfer på mobilene. Jeg ser aldri på dem. Kjenner ingen uansett. Jeg må nesten helt bakerst for å finne et tomt dobbeltsete. Idet jeg slenger fra meg sekken, ser jeg Dia fra C-klassen. Hun sitter alene og leser. Det ligger skolebøker på setet ved siden av henne. Jeg kan kjenne lukta fra tyggegummien hennes. Hun ser opp på meg og smiler. Jeg smiler tilbake. Eller,
det vet jeg ikke helt om jeg gjør, for ansiktet mitt er helt numment av kulda.

– Du ser kald ut, sier hun.

Jeg blir litt overrasket, for vanligvis sier Dia ingenting. Vi bruker bare å smile til hverandre.

– Ja … det er kaldt, sier jeg.

Så dumper jeg ned på setet mitt før det vises at jeg blir varm i kinnene. Jeg tar på meg hodetelefonene mens jeg tenker på alt annet jeg kunne ha sagt. Hjertet mitt dunker helt oppe i halsen.

Jeg vet ikke så mye om Dia, bortsett fra at hun har mørkt krusete hår og er brun i huden. Og så har hun en perle på siden av nesa. Og så vet jeg at hun bor på gård, og driver med hester. Jeg ser henne noen ganger i friminuttene. Enten står hun sammen med noen av de flinke jentene, eller så sitter hun for seg selv og leser. Flere ganger har jeg tenkt at jeg skal gå bort til henne. Men jeg vet aldri hva jeg skal si. For noen uker siden etter skolen traff jeg henne på butikken. Hun gikk med handlekurv og snakket i mobilen. Da hun så meg, smilte hun. Jeg smilte tilbake og glemte hva jeg skulle ha. Så jeg gikk bare ut igjen. Jeg sliter med flere ting enn svømming.

Elias bor fem minutter unna med buss. Eller atten minutter å gå. Jeg har gjort begge deler, mange ganger. På holdeplassen ser jeg at han står litt for seg selv og holder seg for ørene. Elias bruker aldri lue. Det står en klynge med noen andre der også. Da døra åpner, spurter han inn. Jeg vinker så han skal se hvor jeg sitter.

– Fy faen, det er kaldt.

Han setter seg ved siden av meg og blåser på hendene for å varme dem.

– Hvorfor bruker du ikke lue?

– Jeg har stillongs, jo.

– Jeg må le.

– Hva? spør han.

– Ikke noe.

– Hadde du strenger, eller?

Jeg finner pakka med strenger i sekken.

– Takk. Du skal få igjen …

Han ser ned på gulvet. Så reiser han seg og ser under setet.

– Hadde jeg ikke med sekken?

– Sekken? Jeg vet ikke, jeg. Har du glemt den?

Han lener seg over meg og ser ut på bussholdeplassen.

– Faen. Den står igjen i gangen.

Han tar opp mobilen fra baklomma og setter seg igjen.

– Mamma er hjemme, sier han mens han finner nummeret.

Det er ikke første gang Elias glemmer sekken sin. Han er den i klassen med flest anmerkninger. Så mange at han ikke har råd til flere. Han er den mest surrete jeg vet om. En gang hadde han rotet bort den ene skoen sin. Så da kom han på skolen med én sko og én gummistøvel. At det kanskje hadde sett litt smartere ut å bruke to gummistøvler, hadde han ikke tenkt på. Elias tenker ikke sånn.

– Hei, det er meg. Står sekken min i gangen? Er du? Tusen takk. Ja. Ha det.

– Hva skjer? spør jeg.

– Den sto igjen hjemme. Hun kommer etter med bilen.

Han reiser seg i setet og ser ut av bakruta. Jeg reiser meg også, og kommer med det samme på hvem som sitter bak oss. Dia ser på meg.

– Hei igjen, sier hun.

– Hei, sier jeg. Nå rødmer jeg ikke. Elias er der og da er alt lettere. Jeg klarer til og med å smile.

– Der er bilen.

Elias peker på en bil som kjører forbi. Dia snur seg også.

– Oi, en bil, sier hun og smiler.

– Med fire hjul, ler jeg.

Elias ser fra den ene til den andre.

– Det er sekken min, prøver han å forklare.

Da begynner Dia å le også.

– Jeg synes du sa det var en bil.

Jeg liker latteren hennes. Den triller liksom av gårde. Elias ser på oss. Han skjønner ingenting.

– Sekken min er i bilen, prøver han å forklare. – Hva er det som er så morsomt?

Han skjønner det etter hvert, for han smiler og rister på hodet av oss. Så hopper han ned fra setet.

– Kommer snart, sier han og går fremover i bussen.

Han blir stående og snakke med bussjåføren. Jeg ser på Dia. Hun tørker seg under øynene med en finger. Sånn som jenter gjør for å passe på at sminken ikke skal renne utover. Mamma gjør det også. Lurer på hvor de lærer det? Kanskje det står på pakka, siden alle gjør det på samme måten.

– Er det lekser? spør jeg og ser mot bøkene hun har på setet ved siden av seg.

Det er lettere å snakke også nå. Latteren stakk liksom hull på det som gjorde det så kleint i stad.

– Ja. Det er til i morgen, men jeg har ikke tid i kveld.

Hun tar boka opp i fanget igjen og begynner å lese. Eller prøve å lese, for hun slår den sammen nesten med en gang. Hun ser på meg.

– Lurte du på noe? smiler hun.

NB! Deler av dette utdraget og lydfila er fjernet på grunn av rettigheter.

Til toppen