Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Moxie

Jennifer Mathieu Kagge Oversetter: Hilde Stubhaug 2018

Vivian er lei av at guttene på skolen får gjøre som de vil. De trakasserer jentene med kjipe kommentarer, og skoleledelsen har innført kleskoder bare for jentene. Vivian vil ta et oppgjør med kjønnsdiskrimineringen. I all hemmelighet starter hun fanzinen Moxie, hvor hun skriver at jentene må stå sammen og ta opp kampen mot diskrimineringen. Nå må hun bare få delt ut Moxie.

FEMTE KAPITTEL

Det er noe spøkelsesaktig ved skoler supertidlig om morgenen. De ser ikke så annerledes ut fra utsiden, men uten tenåringskropper som fyller gangene og smeller med skapdører, framstår de som nifse grotterom i utkanten av et eller annet parallelt univers, fylt av gjenferdene av tenåringsdrømmer som på trist og tragisk vis har dødd av prøver og skoleballkatastrofer. Mens jeg åpner en sidedør inn til skolen, rister jeg av meg uhyggen så godt jeg kan, og håper det ikke er noen der inne som kan ta meg på fersken.

Jeg velger språkfløyen som hemmelig inngang. Jeg vet at vaktmesteren, Mr. Casas, kommer hit helt vilt tidlig for å åpne dørene og slå på klimaanlegget – som har det med å gå i stykker på både årets varmeste og kaldeste dag. Det er ikke et direkte regelbrudd å være her klokka halv sju en mandag morgen, men hvis planen min skal lykkes, kan ingen se meg.

Hjertet dunker idet jeg glir inn på den første jentedoen jeg ser. Innenfor puster jeg dypt inn og stikker hånda i sekken etter kopiene av Moxie.

Hånda legger seg om en bunke med rundt tjue fanziner og stopper opp. Hvis jeg tar dem ut, legger dem fra meg og går ut, kan jeg ikke ta det tilbake. Ikke nå som klokka ringer om en halvtime.

Dryppelyden fra en kran som lekker, håner meg.

Du. Kan. Ik-ke. Du. Kan. Ik-ke.

Jeg er en sånn jente som pugger til prøver. Jeg er en sånn jente som leverer leksene i tide. Jeg er en sånn jente som sier til besteforeldrene at jeg kommer bort om fem minutter, og dukker opp etter tre. Jeg er en sånn jente som ikke lager noe oppstyr. Jeg synker til og med ned i pulten når læreren snakker til meg i timen. Jeg er en sånn jente som heller vil forsvinne i løse luften enn å tiltrekke seg oppmerksomhet av noe slag.

Drypp. Drypp. Drypp. Drypp. Du. Kan. Ik-ke.

Skal jeg være fullstendig ærlig? Det hender jeg tar meg i å synge lydløs karaoke foran speilet inne på rommet mitt og blir flau overfor meg selv enda ingen kan se meg utenom mitt eget speilbilde.

DryppDrypp. DryppDrypp. DryppDrypp. DryppDrypp. DuKan. Ik-ke. DuKan. Ik-ke!

Hvis noen tar meg i å distribuere Moxie, er det ikke godt å si hva slags straff rektor Wilson vil finne på. En fanzine som kritiserer den høyt elskede skolen hans, ville helt klart gjøre meg fortjent til offentlig avstraffelse. Noe mye verre enn alt som kunne ha skjedd mamma da hun gikk bortover disse gangene i akkurat denne bygningen med ulovlig blått hår. Jeg kaster et blikk på den kvinnelige bokseren på forsiden av Moxie og prøver å ta til meg den rå holdningen hennes.

Men helvete heller! Jeg er pliktoppfyllende Vivian, og jeg skal gjøre plikten min for fanzinene også. De eksisterer tross alt fordi jeg har lagd dem. De er virkelige. Jeg kan ikke gi meg nå.

Jeg holder pusten mens jeg manøvrerer bunken opp i vinduskarmen, rett under det skitne vinduet i første etasje som jentene iblant åpner så de kan røyke uten å bli tatt.

Der. Nå er det gjort. Jeg ser på dem et øyeblikk, prøver å forestille meg hvordan de framstår for en som ikke aner hvor de kommer fra. Forhåpentligvis som en julegave. Eller et hint i en skattejakt.

Jeg går fort gjennom gangene mens hjernen pønsker ut unnskyldninger for at jeg er her så tidlig. (Jeg skal møte en lærer for å ta en prøve jeg gikk glipp av. Jeg ville snakke med rådgiveren om college. Jeg fikk ikke sove, så jeg tenkte jeg like godt kunne komme tidlig.) Jeg går innom alle jentedoene og legger igjen stabler med Moxie til det bare er én fanzine igjen. Jeg ser ikke snurten av Mr. Casas eller noen andre voksne. Til slutt går jeg til skapet og legger det siste eksemplaret under noen gamle notatbøker.

Det ringer inn, og det varer ikke lenge før elevene strømmer inn i bygningen i soloppgang. På vei mot amerikansk-historie-timen gransker jeg ansiktene til klassekameratene mine og lurer på om alle jentene jeg ser, har vært innom en av doene. Lurer på om de har et eksemplar av Moxie inni en notatbok eller brettet sammen i baklomma på den slitte olabuksa. Jeg kjenner at hjertet dunker, fylt av noe viktig.

Jeg setter meg på nest siste rad idet klokka ringer, og Claudia kommer løpende inn like etterpå og glir inn på setet ved siden av meg. Læreren vår, Mrs. Robbins, fikler med noen papirer oppe ved kateteret. Hun ser ikke engang opp for å hilse.

Foran oss sitter Sara, venninna vår, og siden Mrs. Robbins ikke er forberedt, benytter hun seg av muligheten og snur seg mot oss. Det er da jeg ser at hun har Moxie i hendene. Jeg kjenner at jeg rødmer, og bøyer hodet fram så håret skjuler kinnene mine.

«Har dere sett dette, eller?» spør Sara.

Claudia strekker fram hånda etter fanzinen. «Nei, hva er det?»

Sara gir den til henne, og jeg ser på idet Claudia lar blikket fare over det jeg skrev fredag kveld mens hun halvhjertet heiet på East Rockport Pirates i kampen mot Refugio.

«Wow», sier Claudia.

«Hva er det?» spør jeg isteden og håper jeg ser normal ut der jeg kikker over skulderen hennes.

«Se selv», sier Claudia, og jeg bøyer meg fram så jeg kan lese mitt eget verk. Jeg prøver å se overrasket og nysgjerrig ut.

«Hm», får jeg fram. Jeg føler meg så kunstig at det er utrolig at de ikke ser rart på meg.

Men venninnene mine er opptatt av fanzinen. «Det bare stemmer så innmari», sier Sara. «Altså, det er akkurat sånn det er. Men jeg lurer på hvem som har lagd det? Altså, hvem er disse Moxie- jentene det står om? Er det en slags klubb eller noe?»

«Så du det på baksiden?» spør Claudia. «Om å komme på skolen på fredag med stjerner og hjerter på hendene?» Hun trekker på skuldrene og hever øyebrynene. «Hva faen det skal føre til, skjønner jeg ikke helt.»

Det svir, for det slår meg at jeg egentlig ikke har tenkt på hva formålet med hjertene og stjernene skal være. Riot Grrrls pleide å gjøre sånne ting så likesinnede jenter skulle finne hverandre på punkkonserter. Men jeg vet ikke helt hva jentene med dekorerte hender skal gjøre på fredag. Jeg aner ikke om noen i det hele tatt kommer til å dukke opp med stjerner og hjerter på hendene.

«Det er vel kult at noen lagde det, i hvert fall», sier jeg og fisker etter komplimenter.

«Synd at Mitchell Wilson og drittsekkvennene hans ikke engang kommer til å få med seg at det eksisterer. Det er jo de som burde ha lest det», sier Claudia. «Her.» Hun slenger Moxie over skulderen til Sara og synker sammen i setet samtidig som Mrs. Robbins går bort til podiet for å påbegynne forelesning nummer tusen om den store korrupsjonsskandalen i 1921 eller noe annet like hjernesløvende.

Da det ringer ut, lar Sara sitt eksemplar av Moxie ligge igjen på pulten som om det var et gjenglemt lekseark. Jeg motstår fristelsen til å ta det med meg som en annen overbeskyttende mor.

På vei inn til engelsktimen med Mr. Davies, føler jeg meg som en defekt kinaputt. Jeg har sett en håndfull jenter med fanzinen min i hendene, men siden første time med Sara og Claudia har jeg ikke hørt noen snakke om den. Jeg stikker innom en jentedo og ser at det fortsatt ligger en halv stabel der sørgelig på benken, en har havnet på gulvet, og jeg kan se et svakt fotavtrykk på forsiden. Folk virker mer opptatt av å snakke om Pirates’ siste seier og den kommende kampen mot Port Aransas denne uka.

Men da jeg setter meg i engelsktimen, ser jeg at Lucy Hernandez sitter på forreste rad med et eksemplar av Moxie i hendene. Hun leser med stramme lepper og rynket panne, før hun snur det og leser baksiden. Så åpner hun det igjen og leser hele greia en gang til. Jeg følger nøye med og får øye på en antydning til et smil i ansiktet hennes.

Det ringer inn, og Mr. Davies kommer inn i klasserommet. Jeg forbereder meg på dagens verste time, men så får jeg se at den nye gutten fra kampsamlingen kommer bak ham. Kunstnersønnen fra Austin. Seth Acosta.

«Eh, du?» sier Seth til Mr. Davies’ rygg. Mr. Davies snur seg og stirrer på Seth.

«Ja?»

«Jeg er ny», sier han og gir Mr. Davies et ark. «Jeg ble akkurat plassert i denne klassen.» Han har dyp og fyldig stemme.

Mens Mr. Davies kikker på timeplanen til Seth, hører jeg fliring bak i klasserommet. Mitchell og de andre hjernedøde muskelbuntene holder på å le seg i hjel, antakelig fordi Seth er ny og kler seg som om han er fra Austin og ikke East Rockport. Det syns de sikkert er kjempemorsomt. Men om så Mitchell Wilson ble gjenfødt tusen ganger, ville han aldri bli så fullkommen som Seth Acosta med den ermeløse Sonic Youth-T-skjorta og perfekt rufsete, svart hår.

«Finn deg en plass, Seth», sier Mr. Davies og nikker mot pultene. Seth velger en tom en i et hjørne langt fra meg. Han biter på tommelneglen og stirrer uttrykksløst mot tavla mens jeg prøver å ikke stirre altfor intenst. Jeg lurer på hva han spiste til frokost, og hvilken låt av Sonic Youth som er favoritten hans, og om han har hatt sex med noen før.

Den siste tanken får meg til å puste fort.

Mr. Davies begynner å forelese om noe som bare er ørlite grann mindre kjedelig enn Mrs. Robbins’ forelesning fra første time, og jeg veksler mellom å se på Seth og notatboka jeg prøver å få skrevet ned ting i. Seth noterer også, så han er nok smart eller bryr seg i hvert fall om å gjøre det bra på skolen, og det er et pluss, selv om jeg er ganske sikker på at East Rockport High ikke er et sted hvor noen blir smartere.

Jeg er så opptatt av å følge med på Seth at jeg nesten ikke får med meg at Lucy har latt fanzinen ligge på pulten, men halvveis i timen ser jeg at hun har den der, som en lykkebringer. Hun lar den ligge der hele timen, men sier ikke et eneste ord, selv ikke når Mr. Davies stiller spørsmål, så hun har vel lært, da. Jeg blir likevel ikke kvitt tanken på at det er noe veloverveid med hvor synlig hun lar Moxie ligge der på pulten, og det er litt kult.

Til slutt setter Mr. Davies seg ved kateteret for å forsvinne inn i datamaskinen mens vi liksom «arbeider selvstendig» (det vil si holder på med mobilene så stjålent som mulig). Det er da Mitchell Wilson reiser seg fra bakerste rad der han helt sikkert har sovet hele timen uten at det vil få noen konsekvenser, og valser fram i klasserommet for å kaste noe i søpla. På vei tilbake feier han glatt fanzinen ned i hånda si og tar den med til pulten. Lucy snur brått på hodet, med munnen i en O som om hun skal til å si noe, men så bare lukker hun munnen og snur seg mot tavla igjen. Jeg ser det knuste uttrykket hennes i profil, selv om ansiktet er delvis skjult av krøllene.

«Hva faen er det her?» sier Mitchell. Jeg kan høre lyden av papir idet han åpner Moxie. Jeg snur meg ikke. Det er én ting å kritisere Mitchell i fanzinen, men at han har meg i sikte mens han leser det jeg har skrevet, gjør hemmeligheten mer skremmende enn spennende.

«Moxie-jentene har fått nok?» sier han. «Hvis de er så slitne og leie, får de vel ta seg en lur, da?» Guttene ved siden av ham danner et he-he-kor.

«Greit, alle sammen … dere kan prate sammen i noen minutter til timen er over, men demp dere litt, takk.»

Supert. Fritt vilt.

«Okei, vent litt nå, hør på dette her», fortsetter Mitchell mens mesteparten av elevene lener seg i hans retning. Til og med Seth ser seg over skulderen, de mørke øynene hans får med seg kødden på bakerste rad. Kanskje det ser litt mistenkelig ut at jeg ikke snur meg? Jeg strekker hals og ser på Mitchell som fortsatt leser Moxie. Det jeg har skrevet.

«Har dere fått nok av at en viss type mannlige elever sier «Fiks litt mat!» når dere gir uttrykk for hva dere mener i timene?» leser han. Han ser opp og flirer som om han nettopp har blitt kåret til USAs beste football-spiller. «Hei! Det er meg, det!» Han trekker på skuldrene og prøver slett ikke å benekte noe. Sorry, not sorry!

«Å, les det der», sier Alex Adams, en av lagkameratene til Mitchell på bakerste rad. Han peker på Moxie og klapser til arket, først én gang og så en gang til, og det er tydelig at han morer seg. «Les det siste der.»

Jeg prøver å se helt normal og nøytral ut, men jeg presser føttene langt ned i skoene så hardt at en av dem lager en gnisselyd mot flisene.

«Okei, her kommer det», sier Mitchell. «Det står: Har dere fått nok av at football-laget får enormt mye oppmerksomhet og slipper unna med nesten hva som helst?» Mitchell ler høyt som om han akkurat har lest at jorden er flat, eller at man kan reise i tid. (Det er mulig Mitchell faktisk er tjukk nok i huet til å tro på akkurat det.) «Er det her seriøst? De er forbanna fordi vi gjør jobben vår og vinner kamper? Unnskyld meg, jeg visste ikke at vi måtte tape for at noen jenter ikke skal bli triste og greier.»

Ha-ha, hø-hø og rapende, raspende drittsekklyder følger Mitchells replikk, men sannheten er at flere av de andre i klassen også smiler og ler. Til og med en del jenter.

Mitchell bøyer seg fram og ser på Lucy, som pakker sakene ned i sekken. Hun stirrer opp på klokka som om hun kan mane den til å gå fortere.

«Hei, du nye jenta», sier han i retning ryggen hennes. «Du nye jenta, snu deg. Jeg har et spørsmål til deg.»

Skuldrene til Lucy synker litt sammen. Men hun snur seg.

«Ja?» sier hun.

«Er det du som har skrevet dette?» spør Mitchell og vifter med Moxie.

Lucy nøler et sekund lenger enn hun må, før hun sier kort «Nei» og snur seg for å pakke ned resten av sakene.

«De lå inne på alle jentedoene i morges», er det en som sier. Mitchell trekker på skuldrene igjen og stirrer fortsatt på Lucy. Litt vel lenge.

«Samma det, det er bare dritt», mumler han lavt. Han krøller sammen fanzinen med quarterbackhendene sine og kaster den fram i klasserommet, der den treffer tusjtavla og går i bakken.

«Vær så snill, vi har en søppelkasse», sier Mr. Davies og våkner til liv et øyeblikk.

Det ringer ut til slutt, og jeg ser at Seth forter seg ut og ikke ser seg tilbake.

Ute i den stappfulle gangen dulter jeg inn i Lucy. Hun ser stivt rett fram, og munnen er en stiv strek.

«Hei», sier jeg lavt. «Jeg har en ekstra av den greia hvis du vil ha. Skapet mitt er her.»

Lucy snur seg overrasket, og øyebrynene farer opp.

«Ja?» spør hun.

«Ja.»

Hun trekker inn til siden mens jeg fikler med kodelåsen, og da jeg finner det ene eksemplaret jeg sparte på, gir jeg det til henne.

«Takk», sier hun og smiler. «Dette er så kult.»

«Ja, det er ganske interessant», svarer jeg.

«Det er ikke jeg som har lagd det, altså», sier hun. «Vet du hvem det er?»

Jeg rister på hodet. Hvis jeg sier noe, kommer hun til å skjønne at jeg lyver.

«Han Mitchell er så jævlig drittsekk», sier Lucy, og idet hun sier det, tar jeg meg i å sjekke at Mitchell ikke er i nærheten. Det gjør meg forbanna at min første reaksjon er å forsikre meg om at han ikke kan høre oss, men jeg vil ikke at han skal ta meg på fersken og gjøre meg til det neste offeret for de dustete vitsene. Han er for skremmende.

«Han kan egentlig gjøre akkurat som det passer ham her», sier jeg lavere enn nødvendig.

«Det har jeg skjønt», sier Lucy og hever et øyebryn.

«Uansett, takk for dette.» Hun legger Moxie inni en notatbok. «Hva er det du heter igjen?»

«Vivan», sier jeg. «Eller Viv.»

«Ja, det var det jeg trodde. Du sier aldri noe i timene, så jeg var ikke helt sikker.»

Jeg trekker på skuldrene, litt usikker på hva jeg skal si til det. «Jeg syns ikke man kommer noen vei med å si noe i de timene der», får jeg til slutt fram.

«Nei, herregud», sier hun. «Uansett, jeg er Lucy. Og som den drittsekken påpekte, er jeg ny i år.»

Jeg smiler og nikker. «Ja, jeg vet det.» Jeg vet ikke helt hva mer jeg skal si. Det er så sjelden jeg møter nye her på skolen.

Lucy smiler tilbake, men da jeg ikke sier noe mer, vinker hun så vidt og begynner å gå. Jeg løfter hånda for å vinke, og først da hun har forsvunnet i mengden, slår det meg at jeg kunne spurt hvor hun kommer fra, eller hvorfor familien har flyttet hit. Jeg kunne til og med ha spurt om hun har tenkt å tegne stjerner og hjerter på hendene sine til fredag, slik det sto i Moxie.

Jeg ser ned på mine egne bare hender og skjønner at det spørsmålet må jeg også svare på selv.

BONUS:

Moxie handler om ei jente som er drittlei. Av kjønnsdiskriminering på skolen, ekle kommentarer fra guttene, byen og at hun alltid gjør det som er riktig og forventes av henne. Hun begynner å dele ut en feministisk fanzine anonymt. Det viser seg at det ikke bare er hun som er lei. Sakte, men sikkert innser hun at hun starter en revolusjon. Boken er skrevet av Jennifer Mathieu og er oversatt av Hilde Stubhaug.

Les mer om forfatteren her

Se andre bøker av forfatteren her

Her finner du mer informasjon og meninger om boka

Boktips:

Her finner du fem bøker for unge feminister

Vivian lager en fanzine. Les mer om hva en fanzine er her

Moren til Vivian tilhørte Riot Grrrl-bevegelsen på 1990-tallet. Les mer om bevegelsen her

 

Til toppen