Nådegaven. Katsa

Katsa er født med en skremmende nådegave: hun er en kvinnelig bøddel. De ekstreme evnene utnyttes av Kong Randa som sender henne på oppdrag for å true, lemleste eller drepe fiendene sine. I Murgons borggård skal hun bare uskadeliggjøre noen vakter, men så møter hun Po.

Kristin Cashore Cappelen Damm Oversetter: Carina Westberg 2015

 

Kapittel én

I FANGEKJELLEREN VAR det bekmørkt, men for sitt indre blikk så Katsa et kart. Et som hittil hadde vist seg å være riktig, slik Olls kart som regel var. Katsa strøk hånden langs de kalde veggene og telte dører og huleganger mens hun gikk. Hun svingte når hun skulle svinge, og stanset omsider utenfor en åpning der det skulle befinne seg en trapp ned. Hun krøkte seg sammen og følte seg fram med hendene. Der var det et steintrinn, fuktig og sleipt av mose, og enda et nedenfor. Da var dette Olls trapp. Hun håpet bare at han og Giddon ville oppdage den slimete mosen og trå forsiktig når de fulgte etter henne med faklene, slik at de ikke satte huset på ende når de ramlet hodekulls ned trappen. Katsa listet seg ned. Først til venstre og så to ganger til høyre. Hun hørte stemmer straks hun kom inn i en gang der en fakkel på veggen flakket oransje i mørket. Rett overfor befant det seg enda en gang, der Oll hadde sagt at mellom to og ti menn holdt vakt utenfor en bestemt celle i enden av gangen. Det var disse vaktene som var Katsas oppdrag. Det var på grunn av dem hun var blitt sendt i forveien. Katsa smøg seg mot lyset og latteren. Hun kunne ha stått og lyttet for lettere å kunne slå fast hvor mange det var av dem, men det var det ikke tid til. Hun dro ned hetten og svingte rundt hjørnet. Det var så vidt hun ikke snublet over sine fire første ofre, som satt overfor hverandre på gulvet med ryggen mot veggen og spredte bein. Det stinket av den sterke drikken de hadde tatt med seg som tidsfordriv under vakttjenesten. Katsa sparket ut og traff noen i tinningen og noen i nakken. De fire mennene lå sammensunket over hverandre på gulvet selv før hun hadde sett forbløffelse i øynene på dem. Det var bare én vakt til, en som satt utenfor cellesprinklene i enden av gangen. Han kom seg på beina og dro sverdet opp av sliren. Katsa gikk mot ham, trygg på at fakkelen bak henne la ansiktet hennes i skygge, i hvert fall øynene. Hun tok mål av ham med blikket, vurderte størrelsen, måten han beveget seg på, og hvor stødig han holdt sverdet hevet. «Stans! Jeg vet hva du er.»

Rettighetene for utdraget gjelder for aksjonsperioden, derfor har vi måttet fjerne resten av utdraget. Utdraget var hentet fra s. 11-24.