Over alt på jord
Diktene handler om 22. juli 2011 og om hvordan hele Norge, og ungdommene som ble utsatt for terroren denne dagen, reagerte både da hendelsene skjedde og i ettertid.
som om noe gikk av inni
en verden (som er din) inni
en verden (som er min) inni
en verden (som er alles)
*
du ligger
helt stille
men ikke lydløs
bak et piano
eller ser opp
på trærne
ferske
skudd
*
ja
hver gang
jeg tenker
på 22/7
får jeg
ikke puste
og det her
varer kanskje
i noen sekunder
og så tenker jeg
på alle
som ikke
får puste mer
i det hele tatt
*
vil det
noen gang
bli dag
igjen
jeg kjenner
ved midnatt
til antallet
ca. 17 døde
eller vet ikke
jeg orker ikke
vil ikke huske
men jeg husker
forventa å stige
og minst
våkner
i ørska
hva sier
stemmen i radioen
på morgennyhetene
hører jeg 7 og 84
*
for ti år siden
ble jeg et tre
klokka var 18.01
klokka var 18.29
og jeg ble fortalt
det er en grunn
sa han
en perfekt mann
det er egentlig
ganske logisk
sa han
hvit og pen
for ti år siden
ble jeg et tre
jeg sto ved
senga di
dag til natt
natt til dag
og jeg hørte
at ingenting
av dette stemmer
det var ikke sånn
sa den rolige
døde jenta
for ti år siden
ble jeg et tre
ute i regnet
helt fram til kvelden
da det ble stillhet
og jeg trakk
armene inn
i meg selv
for ti år siden
ble jeg et tre
og var redd for folk
men jeg sa ikke noe
bare vekka alle
med suselyder
trylla fram blader
og sto oppreist i alt
for ti år siden
ble jeg et tre
så noen pile forbi
seinere samme dag
den perfekte mannen
på telefonen
med den
skjønne stemmen
fremadstormende
ung på en frisk måte
norsk på en
riktig måte
for ti år siden
ble jeg et tre
noen klatra i meg
og lærte seg å fly
sitte musestille
oppi toppen min
som en guttunge
eller en jentunge
det satte jeg
stor pris på
for jeg
lever alene
for ti år siden
ble jeg et tre
og så på tv-en
gjennom vinduet
i leilighetene
og husene
noen satt med
lysende ansikter
helt til søvnen kom
hva skal vi si til alle dem
som venter i styrtmørket
blir vi lykkelige igjen
og hvem er vi nå
hørte jeg noen si
for ti år siden
ble jeg et tre
det har vært
ti år
i storm
jeg har gjemt
ansiktet mitt
i vinden
for ti år siden
ble jeg et tre
noen har kommet
med puter og pledd
med tepper og dyner
og klappa på meg
spurt om
hvorfor jeg gråter
om jeg har lyst på
å bli holdt rundt
for ti år siden
ble jeg et tre
jeg sto like i nærheten
av en gåtefull brann
jeg så bygårdene
som dirra
jeg sto urørlig
forbløffende naken
begynte å skrike
ikke la han gå
av båten
sa jeg
for ti år siden
ble jeg et tre
ikke slipp
han over hit
for ti år siden
ble jeg et tre
det er her jeg står
det er sånn jeg lever
bare ligger våken
på en stein
*
du mister bevisstheten
men så våkner du
i ei sjukeseng
og leser minneordene
og obduksjonsrapporten
til noen som du
fortsatt er
forelska i
*
dette er hvorfor jeg
i det hele tatt
skriver om 22/7
som er så manges
på så mange måter
fordi den er også min
sånn blir det her mine
tilkortkomne vers
mitt utilstrekkelige
og velmente univers
*
det er ikke gaza
det er ikke kabul
det er ikke mosul
det er ikke beirut
det er ikke aleppo
det er ikke bagdad
det er ikke mumbai
det er ikke mogadishu
det er ikke dar-es-salaam
det er ikke nairobi
det er grubbegata
det er lillesalen
BONUS: