Primitive pungdyr

Dick har bestemt seg for å sette verdensrekord i å være negativ og får støtte fra bestevennen Jønne. Fra nå av skal han hate ordet JA. Men på en fest hos Line fra klassen møter han Vilde, og av en eller annen grunn blir han mer positiv. Det er ikke bra.

Arne Svingen Gyldendal 2015

 

DET ER MORGEN. Ingen har vekket meg. De må ha glemt meg.
Eller har jeg endelig fått gjennomslag for at ungdom skal få sove så lenge de vil? Vi trenger mer søvn enn andre.
Klokka kødder med meg. 6.15, liksom. Det er så tidlig at ikke engang fuglene har stått opp. Jeg snur meg, kniper øynene hardt igjen og trekker dyna helt opp til nesa. Gjennom glipen i vinduet hører jeg likevel noen fugler pipe morgenlystig. Det tar ikke mer enn noen minutter før jeg innser at jeg ikke får sove igjen.
Tenk om det var noe som vekket meg? En innbruddstyv?
Skal jeg vekke pappa? Nei, jeg er femten, da ordner man opp i sånt selv. Jeg står opp, finner fram balltreet og lister meg ned trappa. Med slagvåpenet hevet går jeg gjennom rom etter rom.
De bare føttene lager svuppelyder mot gulvet. Den bærbare macen ligger på stuebordet, og tv-en henger på veggen.
Det er da jeg innser det. Jeg bare våknet. Noe skjer visst med meg.
Jeg legger fra meg balltreet, går inn på badet og pisser. I speilet etterpå oppdager jeg et par tjukke hårstrå på overleppa som jeg ikke har sett før. Jeg dusjer og får øye på flere nye hår på pungen. Har stemmen min blitt dypere også?
Det er bare én ren underbukse i skuffen. Innimellom gjør mamma kupp på salg, men disse var antakelig billige fordi de har veldig tynt stoff ved skrukken. Det er nemlig en fin, åpen revne mellom bakpart og forpart, litt som om jeg foretrekker å gå på do uten å trekke ned trusene eller trenger ekstra lufting i setepartiet. Siden jeg ikke skal ha gym i dag trekker jeg den på.
Jeg tar ikke av meg buksene i tide og utide.
Da de andre kommer ned for å spise frokost, sitter jeg allerede ved bordet med en tallerken frokostblanding.
– Et nytt og bedre liv? spør mamma.
Jeg kommer ikke på en god frekkhet, så jeg svarer ikke.
– Jeg har glemt å spørre deg hvordan det var hos bestemor? fortsetter hun.
– Det var hyggelig.
Hyggelig? Hva er det egentlig som skjer med meg?
– Så bra. Det er viktig å ha kontakt med besteforeldrene sine.
Jeg holder munn, i frykt for hva som kan komme ut.
– Kan du forresten hjelpe til med å rydde i garasjen etter middag i kveld? spør pappa.
– Ok.
Jeg slutter å spise. Dette kan ikke fortsette. Jeg vet hva jeg må gjøre. Det haster som faen! På skolen er jeg heldig og støter på Line på vei inn i skolegården.
– Du, jeg bare lurte på om … ja, om jeg kunne få nummeret
til Vilde? Eller få vite hva hun heter til etternavn?
Line ser på meg, og munnen åpner seg i et smil.
– Det er bare noe jeg glemte å si til henne på festen, fortsetter jeg, – Noe som … hun spurte om.
– Hun har snakket om deg etterpå.
Jeg biter meg i leppa for ikke å spørre om hva hun sa.
– Jaha.
– Du kan godt få nummeret.
Så enkelt er det. For første gang i historien har jeg bedt om en jentes nummer. Jeg legger det inn som VILDE, og lurer på om jeg skal skrive noe mer for å huske hvem hun er, men så kommer jeg på at jeg bare har seks stykker i adresselisten fra før.
Fem av dem er jeg i familie med.
Rettighetene for utdraget gjelder for aksjonsperioden, derfor har vi måttet fjerne resten av utdraget. Utdraget var hentet fra s. 73-81.