Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Sjansespill

Da Derek blir kastet ut av internatskolen, må han ikke bare flytte sammen med stemoren sin, Brandi. Han må også bli med til barndomshjemmet hennes, og her venter det et voldsomt møte med Ashtyn, lillesøster til Brandi og kaptein på skolens fotballag.

Simone Elkeles Gyldendal Oversetter: Hanne Cathrine Brække 2015

Kapittel 3
DEREK

JEG SPENNER ALLE musklene i kroppen da vi kjører inn oppkjørselen til barndomshjemmet til stemora mi, i en liten forstad i Chicago. Jeg tok SUV-en til faren min, og kjørte etter Brandis nye, hvite Toyota med utspjåka felger. Vi kjørte i tre dager. Så snart vi går ut av bilene, dukker en eldre mann jeg vil tro er faren til Brandi, opp på terrassen foran det toetasjes murhuset. Han har brunt hår som gråner i tinningene, og han er langt fra blid. Fyren glaner på Brandi som om hun var en fremmed. Det er en stillingskrig, og ingen av dem er villige til å ta det første skrittet.
Jeg veit ikke hva som har skjedd mellom Brandi og faren.
Hun fortalte ikke stort annet enn at hun flytta hjemmefra rett etter at foreldrene skilte seg, og at hun ikke har vært der siden … før nå.
Brandi griper tak i hånda til Julian og sleper den søvnige gutten opp terrassetrappa. «Dette er sønnen min. Julian, si hei til bestefar.»

Sønnen til Brandi er en kul unge som kan snakke deg i senk. Men nå virker han sjenert, og han sier ikke hei til bestefaren sin. I stedet har han blikket vendt mot joggeskoene sine. Det samme har faren til Brandi.
«Og dette er stesønnen min, Derek,» sier Brandi til slutt og gjør en håndbevegelse i min retning.
Faren hennes ser opp. «Du sa ikke noe om noen stesønn da du ringte.»
Jeg er ikke overraska over at Brandi ikke forberedte faren sin på meg. Sunn fornuft er ikke hennes sterkeste side.
Brandi legger hodet på skakke, og de store, røde øreringene hennes minner meg om de der ringkastgreiene man har på tivoli. Jeg tror hun har smykker som matcher alle fargene i hele garderoben hennes.
«Gjorde jeg ikke? Jeg er så vimsete at jeg bare må ha glemt å fortelle deg det, midt oppi all flyttingen og pakkingen og … andre greier. Derek kan bo på gjesterommet.»
«Det står fullt av esker inne på gjesterommet,» svarer han.
«Og den gamle sofaen som sto der, ga jeg til en veldedighetsorganisasjon for en stund siden.»
«Hvis du heller vil det, sir,» sier jeg slepende, «så kan jeg sove på terrassen. Bare gi meg et teppe og en matbeta i ny og ne, så klager ikke denne gutten.»
Det er i sånne tilfeller at jeg føler meg så trengt opp i et hjørne at jeg ikke klarer å slå av den naturlige Texas-aksenten selv om jeg har lyst.
Faren til Brandi skuler på meg. Hadde jeg sluppet tre innolja griser løs i hagen hans, er jeg ganske sikker på at han hadde skutt dem, spist dem, for så å prøve seg på å flå meg levende.
«For noe tull,» sier Brandi.
«Derek kan sove på det gamle rommet mitt sammen med Julian, og jeg kan sove på sofaen i stua.»
«Jeg skal flytte eskene og legge inn en luftmadrass på gjesterommet,» sier faren hennes. Han gir motvillig etter da han skjønner at jeg ikke har tenkt å snu på flekken og dra tilbake til California.
«Greit for meg,» sier jeg.
Det er uansett ikke sånn at jeg har tenkt å henge rundt i huset særlig mye.
«Derek, kan ikke du og pappa hente inn sakene våre mens jeg får Julian til sengs for en liten lur?» spør Brandi.
«Jeg er utslitt etter reisen og trenger en lur selv.» Jeg merker meg at hun ikke slipper katta ut av sekken og forteller faren at hun er gravid.
Ikke slik å forstå at hun kan holde det skjult særlig mye lenger. Før jeg får svart, smetter hun inn døra sammen med Julian, og jeg blir stående aleine igjen med den gretne gubben.
Faren hennes gransker meg opp og ned. Han ser ikke imponert ut.
«Hvor gammel er du?» Den grumsete stemmen bærer ned trappa og over plenen til der hvor jeg står ved siden av den fullpakka SUV-en til faren min.
«Sytten.»
«Du kommer vel ikke til å kalle meg bestefar.»
«Ingen planer om det, nei.»
«Bra. Du kan vel kalle meg Gus, tenker jeg.» Han sukker oppgitt. Jeg er omtrent like begeistra for å være her som han ser ut til å være for å ha meg på besøk.
«Har du tenkt deg inn, eller skal du stå der hele dagen og vente på en invitasjon?»
Han forsvinner inn døra. Jeg er frista til ikke å følge etter, men jeg har ikke noe valg. Huset er gammelt, med mørke tregulv og nedsittede møbler. Gulvplankene knirker når jeg går på dem, og får huset til å minne om et spøkelseshus. Han fører meg bortover en gang til et bakrom og slenger opp døra.
Rettighetene for utdraget gjelder for aksjonsperioden, derfor har vi måttet fjerne resten av utdraget. Utdraget var hentet fra s. 21-32.

Se en boktrailer til boken her:

Likte du utdraget? Kunne du tenke deg å lese noe lignende? Her er noen tips:

  • Simone Elkeles: Perfekt kjemi
  • Maja Lunde: Battle
  • Rainbow Rowell: Eleanor og Park
  • Una La Marche: Bare i Brooklyn
  • Arne Svingen og Helene Uri: Din vakre jævel!
Til toppen