Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Skifterne

Kira og andre ungdommer i landsbyen Varby må holde skjult at de forvandles til dyr om natta. Hvis noen avslører at de er skiftere, blir de hentet av det hemmelighetsfulle gråfolket. De voksne sier at gråfolket fjerner ond trolldom, men Kira ser at de ungdommene som kommer tilbake, ikke lenger er seg selv. Når vennen Toby blir tatt, bestemmer hun seg for å redde ham. Hun overtaler venninnen Marika, storebroren Roy og hans kompis, Gunnar, til å bli med.

Sissel Chipman Gyldendal 2021


8

Kira hadde alltid vært god til å overtale folk. Da de fire vennene gikk til elva den ettermiddagen, leide Roy en mørkebrun hest spent foran en flat kjerre med en gammel båt oppå som de hadde funnet, og Marika hadde gått med på å låne et par bukser.

Selv marsjerte Kira i fronten av følget, og de kom ned til elvebredden og fikk den lille båten på vannet. Det var ingen årer til den, men guttene hadde hogd til lange staurer av noen unge bjørketrær. De kunne uansett ikke ro over elva, men måtte stake seg gjennom strømmen.

Himmelen var tindrende blå, og en flokk gjess fløy i plogformasjon høyt over dem. Det luktet høst i lufta og løvet på de småvokste bjørketrærne nærmest elva, var gult og oransje.

«La meg gjøre det helt klart,» sa Roy og så på lillesøsteren sin. «Vi skal bare over for å se, ikke for å prøve å redde Toby. Vi skal ikke gripe inn når de fjerner trolldommen fra ham.»

Kira holdt klokelig munn. Roy kunne få tro det, om han ville.

«Vi skal bare finne ut hva som foregår,» sa Gunnar, han sto og bandt hesten til et lite bjørketre.

«Men hva hvis gråfolket finner oss mens vi spionerer på dem?» spurte Marika.

Kira sendte henne et hardt blikk. «Vi må selvfølgelig passe på at de ikke oppdager oss.»

«Men de er magiske,» sa hun og stakk hånda ned i bukselomma.

Det var uvant å se henne i gutteklær. Kira fant fram et eple fra sin egen, dype lomme. «Og hva så?»

Marika bet seg i leppa og så redd ut. Hun gjorde en tafatt håndbevegelse som kunne bety hva som helst.

«Hvis ikke du vil bli med, er det helt greit,» sa Kira. «Men jeg skal inn der. Toby er vennen min, og jeg er ikke noen feig dott.»

«Jeg er ikke feig jeg heller,» sa Roy filosofisk. «Jeg har alltid hatt lyst til å utforske Garaskogen.»

«Det har vi vel alle,» sa Gunnar.

«Ja vel, så blir jeg med jeg også,» sa Marika.

 

*

Det første problemet var at den lille båten tok inn vann. Så fort de fikk den uti, piplet det inn gjennom sprekkene i borda.

«Den har ligget for lenge på land,» sa Roy og rynket brynene. «Vi må la treverket trutne først.»

«Det vil ta dager,» bemerket Gunnar.

«Vi kan ikke vente,» sa Kira. «De vil ta seg av Toby lenge før båten blir tett, kanskje de har gjort det allerede! Det gjør ikke noe om den lekker litt, så lenge vi rekker å komme oss over elva.»

Roy målte avstanden til den andre elvebredden med øynene. Gunnar trakk på skuldrene. Kira klatret opp i båten og satte seg forrest. «Kommer dere?»

Gunnar grep en stake og gikk om bord. Marika fulgte nølende etter, mens Roy skjøv dem klar av bredden før han kom seg oppi. Kira og Marika satt så stille de kunne. Guttene staket, men båten var ubalansert og det skvulpet farlig rundt dem.

«Vi blir våte,» klaget Marika. Det piplet veldig mye vann inn, og det plasket allerede rundt føttene deres.

«Sitt stille,» befalte Roy.

Kira følte seg litt svimmel av gyngingen, eller kanskje det var spenninga? Like foran dem gikk strømmen i midten av elva skummende hvit, men den andre bredden var ikke langt unna. Der reiste trærne seg høyere enn på deres egen bredd, og skyggene mellom trestammene var hemmelighetsfulle og lokkende.

«Strømmen er sterk,» bemerket Gunnar.

Roy svarte ikke, men han var rød i ansiktet og holdt om stauren sin så hardt at hver eneste muskel i armene og skuldrene hans bulte. «Det går ikke,» mumlet han mellom sammenbitte tenner.

«Vi kommer til å synke,» sa Marika med panikk i stemmen.

Vannet skvalpet plutselig så Kira fikk en hel dusj. Det var så kaldt at hun snappet etter pusten. Båten vred seg faretruende nå og begynte å svinge rundt som om guttene helt hadde mistet kontrollen med den. Gråfolket hadde aldri problemer med å krysse, men nå var det som om elva selv prøvde å hindre dem.

«Strømmen er for stri,» ropte Roy.

«Pokker,» utbrøt Gunnar.

«Hold igjen!» gaulte Roy.

Brått knakk stauren til Roy. Han sjanglet bakover og datt i vannet med et plask. Gunnar brølte ut, Marika skrek. Kira grep hardere om rekka. Hun fikk bare et glimt av Roys hode der han klissvåt dukket opp av elva igjen, så snurret hele båten rundt med strømmen og ble ført av sted av vannmassene.

«Nei!» hylte Marika.

Gunnar prøvde fortvilet å få satt staken sin i elvebunnen og bremset dem, men stauren bare skrapte mot rullestein og båten gikk enda fortere. Marika var blitt hvit i ansiktet. Kira klorte seg fast, og Roy kunne hun ikke se mer.

«Vi må hoppe ut!» brølte Gunnar. «Jeg får ikke styrt den. Vi må i land!»

«Jeg tør ikke,» hikstet Marika.

Båten snurret rundt igjen så Kira ble skikkelig svimmel. Hun visste Gunnar hadde rett. Lenger nede begynte strykene før Vibyfossen, og selv om fossen var nesten to kilometer lenger nede i elva, var det ingen vits i å vente med å hoppe av. «Kom igjen, Marika!» ropte hun. Så veltet hun seg av båten og forsvant under det kalde og sugende elvevannet.

Kira var en brukbar svømmer, så hun skjøt fort opp til overflaten igjen, men alt da kunne hun ikke se verken båten eller de andre mer. Strømmen sveipte henne med i altfor stor fart, og hun prøvde å svømme mot den grønne gresskanten langs bredden. Hun spyttet elvevann, kjente klærne dra henne ned, men sparket skikkelig fra og kom omsider ut av den farlige midtstrømmen. Nå gikk det lettere, og hun famlet snart etter sleipe og vasstrukne trerøtter og fikk tak i en kroket en så hun kunne henge der og få pusten igjen.

NB! På grunn av rettigheter har vi slettet deler av utdraget og lydfila.

Til toppen