Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Skifterne

Kira og andre ungdommer i landsbyen Varby må holde skjult at de forvandles til dyr om natta. Hvis noen avslører at de er skiftere, blir de hentet av det hemmelighetsfulle gråfolket. De voksne sier at gråfolket fjerner ond trolldom, men Kira ser at de ungdommene som kommer tilbake, ikke lenger er seg selv. Når vennen Toby blir tatt, bestemmer hun seg for å redde ham. Hun overtaler venninnen Marika, storebroren Roy og hans kompis, Gunnar, til å bli med.

Sissel Chipman Gyldendal 2021

8

Kira hadde alltid vært god til å overtale folk. Da de fire vennene gikk til elva den ettermiddagen, leide Roy en mørkebrun hest spent foran en flat kjerre med en gammel båt oppå som de hadde funnet, og Marika hadde gått med på å låne et par bukser.

Selv marsjerte Kira i fronten av følget, og de kom ned til elvebredden og fikk den lille båten på vannet. Det var ingen årer til den, men guttene hadde hogd til lange staurer av noen unge bjørketrær. De kunne uansett ikke ro over elva, men måtte stake seg gjennom strømmen.

Himmelen var tindrende blå, og en flokk gjess fløy i plogformasjon høyt over dem. Det luktet høst i lufta og løvet på de småvokste bjørketrærne nærmest elva, var gult og oransje.

«La meg gjøre det helt klart,» sa Roy og så på lillesøsteren sin. «Vi skal bare over for å se, ikke for å prøve å redde Toby. Vi skal ikke gripe inn når de fjerner trolldommen fra ham.»

Kira holdt klokelig munn. Roy kunne få tro det, om han ville.

«Vi skal bare finne ut hva som foregår,» sa Gunnar, han sto og bandt hesten til et lite bjørketre.

«Men hva hvis gråfolket finner oss mens vi spionerer på dem?» spurte Marika.

Kira sendte henne et hardt blikk. «Vi må selvfølgelig passe på at de ikke oppdager oss.»

«Men de er magiske,» sa hun og stakk hånda ned i bukselomma.

Det var uvant å se henne i gutteklær. Kira fant fram et eple fra sin egen, dype lomme. «Og hva så?»

Marika bet seg i leppa og så redd ut. Hun gjorde en tafatt håndbevegelse som kunne bety hva som helst.

«Hvis ikke du vil bli med, er det helt greit,» sa Kira. «Men jeg skal inn der. Toby er vennen min, og jeg er ikke noen feig dott.»

«Jeg er ikke feig jeg heller,» sa Roy filosofisk. «Jeg har alltid hatt lyst til å utforske Garaskogen.»

«Det har vi vel alle,» sa Gunnar.

«Ja vel, så blir jeg med jeg også,» sa Marika.

 

*

Det første problemet var at den lille båten tok inn vann. Så fort de fikk den uti, piplet det inn gjennom sprekkene i borda.

«Den har ligget for lenge på land,» sa Roy og rynket brynene. «Vi må la treverket trutne først.»

«Det vil ta dager,» bemerket Gunnar.

«Vi kan ikke vente,» sa Kira. «De vil ta seg av Toby lenge før båten blir tett, kanskje de har gjort det allerede! Det gjør ikke noe om den lekker litt, så lenge vi rekker å komme oss over elva.»

Roy målte avstanden til den andre elvebredden med øynene. Gunnar trakk på skuldrene. Kira klatret opp i båten og satte seg forrest. «Kommer dere?»

Gunnar grep en stake og gikk om bord. Marika fulgte nølende etter, mens Roy skjøv dem klar av bredden før han kom seg oppi. Kira og Marika satt så stille de kunne. Guttene staket, men båten var ubalansert og det skvulpet farlig rundt dem.

«Vi blir våte,» klaget Marika. Det piplet veldig mye vann inn, og det plasket allerede rundt føttene deres.

«Sitt stille,» befalte Roy.

Kira følte seg litt svimmel av gyngingen, eller kanskje det var spenninga? Like foran dem gikk strømmen i midten av elva skummende hvit, men den andre bredden var ikke langt unna. Der reiste trærne seg høyere enn på deres egen bredd, og skyggene mellom trestammene var hemmelighetsfulle og lokkende.

«Strømmen er sterk,» bemerket Gunnar.

Roy svarte ikke, men han var rød i ansiktet og holdt om stauren sin så hardt at hver eneste muskel i armene og skuldrene hans bulte. «Det går ikke,» mumlet han mellom sammenbitte tenner.

«Vi kommer til å synke,» sa Marika med panikk i stemmen.

Vannet skvalpet plutselig så Kira fikk en hel dusj. Det var så kaldt at hun snappet etter pusten. Båten vred seg faretruende nå og begynte å svinge rundt som om guttene helt hadde mistet kontrollen med den. Gråfolket hadde aldri problemer med å krysse, men nå var det som om elva selv prøvde å hindre dem.

«Strømmen er for stri,» ropte Roy.

«Pokker,» utbrøt Gunnar.

«Hold igjen!» gaulte Roy.

Brått knakk stauren til Roy. Han sjanglet bakover og datt i vannet med et plask. Gunnar brølte ut, Marika skrek. Kira grep hardere om rekka. Hun fikk bare et glimt av Roys hode der han klissvåt dukket opp av elva igjen, så snurret hele båten rundt med strømmen og ble ført av sted av vannmassene.

«Nei!» hylte Marika.

Gunnar prøvde fortvilet å få satt staken sin i elvebunnen og bremset dem, men stauren bare skrapte mot rullestein og båten gikk enda fortere. Marika var blitt hvit i ansiktet. Kira klorte seg fast, og Roy kunne hun ikke se mer.

«Vi må hoppe ut!» brølte Gunnar. «Jeg får ikke styrt den. Vi må i land!»

«Jeg tør ikke,» hikstet Marika.

Båten snurret rundt igjen så Kira ble skikkelig svimmel. Hun visste Gunnar hadde rett. Lenger nede begynte strykene før Vibyfossen, og selv om fossen var nesten to kilometer lenger nede i elva, var det ingen vits i å vente med å hoppe av. «Kom igjen, Marika!» ropte hun. Så veltet hun seg av båten og forsvant under det kalde og sugende elvevannet.

Kira var en brukbar svømmer, så hun skjøt fort opp til overflaten igjen, men alt da kunne hun ikke se verken båten eller de andre mer. Strømmen sveipte henne med i altfor stor fart, og hun prøvde å svømme mot den grønne gresskanten langs bredden. Hun spyttet elvevann, kjente klærne dra henne ned, men sparket skikkelig fra og kom omsider ut av den farlige midtstrømmen. Nå gikk det lettere, og hun famlet snart etter sleipe og vasstrukne trerøtter og fikk tak i en kroket en så hun kunne henge der og få pusten igjen.

Hvor var det blitt av de andre? Hun kikket rundt seg. Der så hun heldigvis Roy. Han var kommet seg i land. Men på feil side av elva. Han ropte og vinket.

«Du er på feil side, Kira! Du må svømme tilbake!»

«Det er du som er på feil side!» ropte hun. I neste øyeblikk fikk hun se Marika kare seg opp av vannet litt nedenfor Roy. Hun kunne ikke se Gunnar.

«Hvor er Gunnar?» ropte hun.

«Jeg ser ham ikke, vi må lete!»

Kira kom seg litt lenger opp på land. Vannet dryppet av både klærne og håret. Hun var iskald, håret klistret seg til panna og klærne kjentes tunge og klissete.

Et blikk over skulderen sa henne at Marika var fryktelig medtatt. Hun hadde satt seg ned i lyngen som om hun nektet å flytte seg mer. Roy sto over henne og det var tydelig at han snakket, men Marika ristet på hodet, og Kira kunne ikke høre hva de sa på denne avstanden. Etter en stund gikk Roy videre nedover alene. Selv var Kira så kald at hun hakket tenner. Med sammenbitte kjever begynte hun å gå langs bredden på sin side. Bare tanken på at hun måtte svømme tilbake igjen også, fikk henne til å skutte seg.

«Gunnar!» ropte hun mens hun tok seg fram over kupert skogbunn. Det var spennende at hun faktisk befant seg i gråfolkets rike. Trestammene var uhyggelig høye her. Dumt at Roy og Marika var igjen på feil side. Hun håpet Gunnar var kommet seg i land på hennes side. Bare ikke han var skadet! Hun tråkket raskere videre og så seg om etter tegn på liv.

Trærne vokste ganske tett her langs bredden, og det var røtter og stein og kvist i veien. De våte klærne hektet seg opp i alt fra rotender til tornebusker, og hun måtte gå så nær bredden hun kunne hvis hun skulle kunne hjelpe Gunnar.

Det var så mye som kunne ha gått galt. Han kunne ha slått hodet mot en stein og blitt bevisstløs. Han kunne ha blitt sittende fast i trerøtter under vann og druknet, eller blitt feid av sted ned mot strykene. Hun kavet seg fram enda raskere mens hun strakte på nakken og kikket rundt seg i alle retninger. «Gunnar!»

Fjernt fra den andre siden av Garelva hørte hun Roy brøle: «GUNNAR!»

«Kira!»

Hun hadde aldri blitt så glad for å høre Gunnars stemme før. «Gunnar? Hvor er du?»

«Her,» svarte han, og nå så hun noe som beveget seg lenger framme. Der var han, på hennes side av elva. Hun løp mot ham, og han så akkurat like halvdruknet og kald ut som hun følte seg.

«Vi er på feil elvebredd,» bemerket han da de møttes. Han stirret tilbake mot den andre bredden hvor Roy nå hadde fått øye på dem begge. Kiras bror vinket. Gunnar veivet tilbake.

«Riktig side hvis vi vil finne Toby,» påpekte Kira.

Gunnar så lenge på henne. Så lenge at Kira kjente kinnene bli varme. Det slo henne at hun endelig var helt alene med ham, og det var spennende og litt skummelt på en gang. «Uten de andre?» spurte han til slutt.

Hun trakk på skuldrene, litt skuffet over innvendingen hans. «Jeg tror ikke Marika har lyst til å svømme over.»

«Vi to blir nødt til å svømme tilbake,» sa Gunnar.

«Jeg vet det, men vi må lete etter Toby først.»

«Så det synes du,» sa han og vred vann ut av hestehalen.

Siden det var opplagt hva hun syntes, gadd ikke Kira å svare, men glodde bare utfordrende på ham. Da gliste han skjevt og gikk helt ut på en trestamme så han kunne vinke til Roy. «Vi kommer litt senere, vi skal bare utforske litt.»

«Ikke Kira!» ropte Roy tilbake. «Du kan gjøre som du vil, men send søsteren min tilbake til meg.»

Gunnar kastet et raskt, spørrende blikk på Kira, som ristet bestemt på hodet. Ikke tale om at hun dro tilbake, nå som hun endelig skulle gjøre noe spennende med Gunnar, bare hun og ham alene.

«Hun nekter,» ropte han tilbake. «Vi blir ikke lenge. Ser deg snart!»

De snudde ryggen til elva, men da, med ett, ut av ingenting, knakte det i buskene og en bjørn reiste seg på baklabbene foran dem. Kira skvatt så hun rygget rett inn i Gunnar. Han grep henne om skuldrene før hun datt, men så ble de begge to stående uten å røre seg, for bjørnen stirret på dem med et uttrykk som var merkelig menneskelig.

Det varte bare et kort øyeblikk. Så knurret den lavt og truende og bykset mot dem. Kira så det digre gapet med alle de gule tennene, før hun kjente Gunnar dra henne med seg, og de snublet tilbake til elva og kastet seg uti før bjørnen kunne angripe.

De svømte noen raske tak side om side, så tok strømmen dem. Kira ville blitt skylt bort på et blunk, hadde ikke Gunnar hogd tak i armen hennes. Hun gispet og svelget vann, fikk det i øynene og nesa. Vagt oppfattet hun at Gunnar svømte baklengs med henne slepende etter. Kira gjorde svømmetak med beina, men fikk ikke brukt armene. Det boblet i ørene og hun var mer under vannet enn over. Hvis hun overlevde dette, skulle hun aldri svømme igjen!

I et kort øyeblikk var hodet hennes over vann igjen og hun spyttet og hikstet. Så forsvant hun under på nytt, men hun kjente Gunnar dra henne ut av den sterkeste delen av strømmen. De gled inn i en bakevje, hun fikk hodet over vannet, og fant fotfeste. Like bortenfor sto Gunnar, dryppende våt. «Kom igjen,» oppfordret han.

Kira famlet etter fotfeste over glatte rullesteiner. De kavet seg ut av vannet og opp på tørt land. Det knakte i lyngen da Roy kom løpende. «Kira, din idiot!»

Hun løftet hodet og så inn i storebrorens rasende ansikt. Supert. Ikke hadde de fått utforsket noe heller. Hun reiste seg opp og gned det søkkvåte håret ut av øynene.

«Du fortjener juling,» påsto Roy. «Dette var det mest idiotiske påfunnet ditt noensinne, og det er bare flaks at vi alle lever.»

«Mener du at jeg satte oss i fare?» kvekket hun, for hun hadde svelget litt for mye elvevann til å snakke normalt.

«Ja, du! Det var din idé, og stakkars Marika druknet nesten.»

«Du druknet nesten selv også,» sa Gunnar mørkt.

«Hva er i veien med dere?» spurte hun, men ikke så krigersk som hun ville. «Vi gjorde det for Toby!»

«Fanden ta Toby,» sa Roy hardt. «Han har det sikkert bra der han er. Jeg er mer opptatt av at lillesøsteren min skal leve til fjortenårsdagen sin.»

Hun kom litt ut av det, det var ikke ofte Roy ga uttrykk for at han brydde seg noe særlig om henne. «Jeg var aldri i fare, og når det gjelder Toby …»

«Kira!» ropte Marika, som ikke hadde tatt seg fram like fort som Roy. «Lov meg at du aldri får oss med på noe så farlig igjen!»

Hun tok Kiras hånd og nå så Kira at øynene hennes var røde og tårevåte. Hun smeltet litt, og den siste resten av sinnet fordunstet. «Det gikk bra, ikke sant?»

«Men jeg var så redd!» utbrøt Marika. «Da båten begynte å snurre, og da Roy datt uti, og da du sa vi måtte hoppe av … å, jeg var sikker på at vi kom til å dø.»

«La oss komme oss hjem,» mumlet Gunnar.

«God idé,» sa Roy.

De begynte å gå tilbake mot stedet hvor hesten sto bundet. Roy løste den opp og snudde den rundt, og alle hoppet opp på den flate kjerra.

«Det er best du får jentene hjem, Gunnar,» sa Roy da de nærmet seg Varby. «Jeg må levere tilbake hesten.»

Kira skulle til å si at hun ikke trengte noen til å følge seg, men et blikk på Marika fikk henne til å ombestemme seg. «Vi følger deg hjem først,» sa hun til venninnen.

Gunnar protesterte ikke. De to jentene gikk side om side, og han fulgte etter uten å si ett ord. Snart var Marika innenfor døra i foreldrenes hus. Han sto der fremdeles. Våt og mutt.

Kira var så kald at hun skalv. «Du trenger ikke følge meg lenger,» sa hun, og tenkte at dette var en test for å finne ut om han virkelig likte henne eller ikke. Hvis han gikk fra henne nå …

Han tok henne i armen. «Kira,» sa han alvorlig. «Vi må snakke.»

Hun hakket tenner av kulde. «Snakke om hva?»

«Ikke her, ikke nå. Du må hjem før du fryser på deg lungebetennelse, og jeg vet ikke helt hvor mye jeg skal si til deg ennå.»

Hun kikket skjevt på ham. «Om hva da?»

«Jeg tror du er i fare.»

Hun himlet med øynene. «Hva slags fare?»

Da så han lenge på henne, som om han lette etter noe i øynene hennes. Kira bet kjevene sammen, men klarte ikke la være å skjelve.

«I kveld,» sa han lavt. «Ikke si noe til de andre. Ikke engang Roy, men møt meg sent i kveld ved den forlatte lagerbygningen. Alene.»

BONUS:

Til toppen