Slepp meg

Kathrine Nedrejord Aschehoug 2018

I

Det begynner med et øyeblikk som du seinere forstår at skulle endre alt.

Du skjønner det ikke der og da, så klart, for når du lever livet ditt, så er det uten bakgrunnsmusikk eller andre hint om at spenninga stiger. Du tar bare sykkelen din ut av garasjen som vanlig, roper til mora di som står på verandaen og skifter jord på noen potteplanter, at du skal en tur på kiosken. Du venter ikke på svar, du setter deg på setet, og så sykler du. Og du tenker at det er en helt vanlig søndag i september. Du merker jo at det er litt varmere enn det pleier å være, men været har vært ustabilt i mange år. Det er ikke noe nytt. Det er ingenting som tyder på at noe uvanlig er i gjære.

Du sykler langs Tanaelva som du har gjort tusenvis av ganger før. Ingen biler i sikte. Du krysser brua etter noen kilometer, trekker pusten og lar være å se ned, for avstanden ned til vannet har gjort deg kvalm sia du var lita. Og så øker du farta og senker den ikke før du er trygt over på andre sida og utafor kiosken, der låser du sykkelen fordi mora di har bedt deg gjøre det hver bidige gang, og du er ei av dem som hører på hva mora di sier. Og så går du inn. Og fordi du ikke vet at noe uvanlig snart skal skje, går du rett bort til den beskjedne bokseksjonen som du er kommet hit for, uten å løfte blikket. Du skanner over titlene og aner ikke at noe straks skal skje, noe som skal gripe tak i livet og elte og kna på det til det ikke lenger ligner på det som var.

Sjøl ikke når en fremmed stemme sier –

«Finner du det du leiter etter, eller?»

– fatter du mistanke om hva som er på gang.

Du blir riktignok svett i panna, for du liker ikke så godt å snakke med fremmede. Du ser motvillig opp. Du skvetter fordi det ikke er fyren som jobber på kiosken du ser, men et fremmed ansikt. Du tar et skritt bakover og legger armene i kors.

Det som skal endre alt, velte livet ditt over ende, er dette mennesket.

Tana er ingen storby. Du – eller jeg, da, som dette egentlig handler om – kjenner en god del av lokalbefolkninga ved navn, og resten ved fjes. Om sommeren er det riktignok en god del turister, men de er lette å skille ut. Han her ser ikke ut som en turist. Han er høy, har halvlangt, lyst hår ogdongeribukser som sitter litt strammere enn det du – det vil si, jeg – er vant til å se. Øynene er så lyseblå at de nesten er gjennomsiktige. Og ansiktet er solbrunt og pent. Amanda sier at det ikke er et riktig ord for gutter, jenter er pene, gutter er kjekke. Men han har høye kinnbein, smal nese, store lepper, han er nesten jenteaktig pen, så jeg holder meg til ordvalget, forsvarer det i hodet. I virkeligheta sier jeg ingenting. Jeg bare stirrer på han og svelger.

«Ikke det?» sier han.

Han smiler, og da vipper han over i kjekk-kategorien, for smilet er ikke jenteaktig, det er altfor sjølsikkert og bredt.

«Hva?» piper jeg, kremter.

«Nei, altså … finner du det du skal ha?»

Jeg skjønner ikke hvorfor han snakker til meg.

«Vet ikke», sier jeg kort og ser ned på bøkene igjen. Han må ha trudd jeg var en annen. Det er ingen grunn til at han skal snakke med meg. Sånt som det her, hender bare Amanda. Hun har fortalt at det ofte kommer fremmede gutter bort til henne og spør om de kan legge henne til på snap når hun er på ferie. Amanda blir ikke flau, Amanda legger hodet på skakke og svarer med sjarm, er ironisk og morsom og kjapp i replikken, som lærer Ulf pleier å si. Men jeg har ikke langt, glatt og skinnende lyst hår som Amanda, ikke lange øyenvipper og lyseblå øyne heller. Jeg har flokete krøller og så brune øyne at de ser svarte ut.

«Jeg har sett deg før», sier han nå. Jeg kjenner at det koker såpass i hodet nå at jeg må se helt rød ut. Det er på dette tidspunktet jeg skjønner at det er noe ekstraordinært på gang. Det er forresten feil. Det er på dette tidspunktet jeg blir så stressa og nervøs at jeg ikke lenger klarer å fokusere på boktitlene. Jeg begynner i stedet å lure på hvordan jeg skal komme meg unna før han oppdager at jeg rødmer.

Amanda har rett. Du greier ikke snakke med gutter, du blir bare rar.

«Hvor da?»

Jeg snakker så lavt at det er et under at han hører. Og jeg tenker at det skulle vært vinter, ikke høst, og jeg skulle hatt et stort skjerf om halsen som jeg kunne gjemt meg bort i.

«På butikken, trur jeg», sier han. «Og bokhandelen en gang i sommer.»

«Å», sier jeg og tenker at jeg aldri har sett han. Men det kan stemme. Mamma klager over at jeg blir helt fjern på handleturer, jeg stanser alltid ved magasinene eller bøkene og blir stående og kikke på titler, tar opp ett og ett blad av gangen og ser og enser ingenting rundt meg. Jeg liker å lese. Nesten for godt. Mamma hadde foretrukket at jeg balanserte det med mer vanlige interesser, som sport og musikk. Og jeg har prøvd, men ingenting når lesing til midja. Og ikke minst: Bøker og blader er trygge steder. Det er ingen fremmede som bryter seg inn der og tvinger deg til å snakke med dem.

«Jeg husker jeg lurte på hva hun pene som alltid står og leser på bøkene heter», fortsetter fyren. Jeg klarer så vidt å se på han, men det nytter ikke å se mot bøkene heller, for titlene bare danser omkring.

Det kommer en rar lyd fra munnen min. En blanding av et hikst og et sukk, trur jeg, men det er ikke godt å si. Det kan hende jeg har funnet opp en ny lyd helt av meg sjøl.

«Å», sier jeg, fordi jeg ikke vet hva man ellers skal svare. Han må tulle med meg. Hun pene. Ingen har noen gang kalt meg pen. Lars-Kristian i klassen kalte meg søt en gang i femteklasse, men jeg har blitt høyere enn halvparten av guttene og fått enda mørkere øyne sia den gang. Dessuten er alle søte når de er små. Det er Amanda som er hun pene. Amanda kan sminke seg og ordne håret. Amanda kan smile på den riktige måten og le sånn at det smitter. Jeg tenker at han hadde endra mening om han hadde sett Amanda ved sida av meg.

NB! Rettighetene for utdraget gjelder for aksjonsperioden, derfor har vi måttet fjerne resten av utdraget og lydfila.