Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Slepp meg

Kathrine Nedrejord Aschehoug 2018

I

Det begynner med et øyeblikk som du seinere forstår at skulle endre alt.

Du skjønner det ikke der og da, så klart, for når du lever livet ditt, så er det uten bakgrunnsmusikk eller andre hint om at spenninga stiger. Du tar bare sykkelen din ut av garasjen som vanlig, roper til mora di som står på verandaen og skifter jord på noen potteplanter, at du skal en tur på kiosken. Du venter ikke på svar, du setter deg på setet, og så sykler du. Og du tenker at det er en helt vanlig søndag i september. Du merker jo at det er litt varmere enn det pleier å være, men været har vært ustabilt i mange år. Det er ikke noe nytt. Det er ingenting som tyder på at noe uvanlig er i gjære.

Du sykler langs Tanaelva som du har gjort tusenvis av ganger før. Ingen biler i sikte. Du krysser brua etter noen kilometer, trekker pusten og lar være å se ned, for avstanden ned til vannet har gjort deg kvalm sia du var lita. Og så øker du farta og senker den ikke før du er trygt over på andre sida og utafor kiosken, der låser du sykkelen fordi mora di har bedt deg gjøre det hver bidige gang, og du er ei av dem som hører på hva mora di sier. Og så går du inn. Og fordi du ikke vet at noe uvanlig snart skal skje, går du rett bort til den beskjedne bokseksjonen som du er kommet hit for, uten å løfte blikket. Du skanner over titlene og aner ikke at noe straks skal skje, noe som skal gripe tak i livet og elte og kna på det til det ikke lenger ligner på det som var.

Sjøl ikke når en fremmed stemme sier –

«Finner du det du leiter etter, eller?»

– fatter du mistanke om hva som er på gang.

Du blir riktignok svett i panna, for du liker ikke så godt å snakke med fremmede. Du ser motvillig opp. Du skvetter fordi det ikke er fyren som jobber på kiosken du ser, men et fremmed ansikt. Du tar et skritt bakover og legger armene i kors.

Det som skal endre alt, velte livet ditt over ende, er dette mennesket.

Tana er ingen storby. Du – eller jeg, da, som dette egentlig handler om – kjenner en god del av lokalbefolkninga ved navn, og resten ved fjes. Om sommeren er det riktignok en god del turister, men de er lette å skille ut. Han her ser ikke ut som en turist. Han er høy, har halvlangt, lyst hår ogdongeribukser som sitter litt strammere enn det du – det vil si, jeg – er vant til å se. Øynene er så lyseblå at de nesten er gjennomsiktige. Og ansiktet er solbrunt og pent. Amanda sier at det ikke er et riktig ord for gutter, jenter er pene, gutter er kjekke. Men han har høye kinnbein, smal nese, store lepper, han er nesten jenteaktig pen, så jeg holder meg til ordvalget, forsvarer det i hodet. I virkeligheta sier jeg ingenting. Jeg bare stirrer på han og svelger.

«Ikke det?» sier han.

Han smiler, og da vipper han over i kjekk-kategorien, for smilet er ikke jenteaktig, det er altfor sjølsikkert og bredt.

«Hva?» piper jeg, kremter.

«Nei, altså … finner du det du skal ha?»

Jeg skjønner ikke hvorfor han snakker til meg.

«Vet ikke», sier jeg kort og ser ned på bøkene igjen. Han må ha trudd jeg var en annen. Det er ingen grunn til at han skal snakke med meg. Sånt som det her, hender bare Amanda. Hun har fortalt at det ofte kommer fremmede gutter bort til henne og spør om de kan legge henne til på snap når hun er på ferie. Amanda blir ikke flau, Amanda legger hodet på skakke og svarer med sjarm, er ironisk og morsom og kjapp i replikken, som lærer Ulf pleier å si. Men jeg har ikke langt, glatt og skinnende lyst hår som Amanda, ikke lange øyenvipper og lyseblå øyne heller. Jeg har flokete krøller og så brune øyne at de ser svarte ut.

«Jeg har sett deg før», sier han nå. Jeg kjenner at det koker såpass i hodet nå at jeg må se helt rød ut. Det er på dette tidspunktet jeg skjønner at det er noe ekstraordinært på gang. Det er forresten feil. Det er på dette tidspunktet jeg blir så stressa og nervøs at jeg ikke lenger klarer å fokusere på boktitlene. Jeg begynner i stedet å lure på hvordan jeg skal komme meg unna før han oppdager at jeg rødmer.

Amanda har rett. Du greier ikke snakke med gutter, du blir bare rar.

«Hvor da?»

Jeg snakker så lavt at det er et under at han hører. Og jeg tenker at det skulle vært vinter, ikke høst, og jeg skulle hatt et stort skjerf om halsen som jeg kunne gjemt meg bort i.

«På butikken, trur jeg», sier han. «Og bokhandelen en gang i sommer.»

«Å», sier jeg og tenker at jeg aldri har sett han. Men det kan stemme. Mamma klager over at jeg blir helt fjern på handleturer, jeg stanser alltid ved magasinene eller bøkene og blir stående og kikke på titler, tar opp ett og ett blad av gangen og ser og enser ingenting rundt meg. Jeg liker å lese. Nesten for godt. Mamma hadde foretrukket at jeg balanserte det med mer vanlige interesser, som sport og musikk. Og jeg har prøvd, men ingenting når lesing til midja. Og ikke minst: Bøker og blader er trygge steder. Det er ingen fremmede som bryter seg inn der og tvinger deg til å snakke med dem.

«Jeg husker jeg lurte på hva hun pene som alltid står og leser på bøkene heter», fortsetter fyren. Jeg klarer så vidt å se på han, men det nytter ikke å se mot bøkene heller, for titlene bare danser omkring.

Det kommer en rar lyd fra munnen min. En blanding av et hikst og et sukk, trur jeg, men det er ikke godt å si. Det kan hende jeg har funnet opp en ny lyd helt av meg sjøl.

«Å», sier jeg, fordi jeg ikke vet hva man ellers skal svare. Han må tulle med meg. Hun pene. Ingen har noen gang kalt meg pen. Lars-Kristian i klassen kalte meg søt en gang i femteklasse, men jeg har blitt høyere enn halvparten av guttene og fått enda mørkere øyne sia den gang. Dessuten er alle søte når de er små. Det er Amanda som er hun pene. Amanda kan sminke seg og ordne håret. Amanda kan smile på den riktige måten og le sånn at det smitter. Jeg tenker at han hadde endra mening om han hadde sett Amanda ved sida av meg.

«Så, hva heter du?»

Han smiler fortsatt.

Jeg trekker pusten.

«Anna», sier jeg.

«Fint navn», svarer han. «Jeg heter Samuel.»

Han strekker frem hånda. Hvor gammel kan han være? I alle fall eldre enn meg. Ingen i klassen håndhilser på andre ungdommer, så vidt jeg har sett. Jeg har ennå ikke fylt femten, og det kjennes rart å stå på kiosken og snakke med noen som vil ta meg i hånda. Jeg lurer på hvem i all verden han er og plutselig blir jeg mer nysgjerrig enn nervøs:

«Bor du her?»

Jeg trur det er den første hele setninga jeg har sagt til en gutt utafor klassen. Den er ikke lang, men allikevel personlig rekord. Amanda kommer ikke til å tru meg om jeg forteller det.

«Jeg flytta hit i sommer», sier han. «Mamma bor her.»

«Å», sier jeg og griper desperat etter ei bok. Det blir en med mørkt omslag og flammer på. Jeg trur jeg har lest den allerede, men det får gå. Jeg holder opp boka som om det er forklaring nok, før jeg nesten springer unna han og bort til disken. Han følger ikke etter. Men jeg kjenner blikket hans i nakken.

Ekspeditøren bruker lang tid på å slå inn boka. Han klør seg bak øret.

«Øh», sier han, løfter boka og snur på den. Jeg kjenner blikket fra bokseksjonen på meg, hodet mitt koker, og jeg vil si at det ikke er så viktig med den fordømte boka, men ekspeditøren roper på noen fra bakrommet før jeg rekker å bryte inn.

«Du, øh – hvordan slår man inn denne?»

Jeg puster tungt ut. Jeg skal til å kaste bort penger på ei bok jeg allerede har lest for å sleppe unna en fyr, og så klarer ingen å skynde seg, hjelpe meg ut av det brennende bygget som er meg for øyeblikket.

«Her ja, sånn ja», sier ekspeditrisa og klapper ekspeditøren på skulderen. «Hvis ikke koden virker, så kan det hende den ikke er registrert –.»

«Glem det», mumler jeg, synes jeg kan skimte at Samuel har begynt å bevege seg i vår retning.

«Hva?» sier ekspeditrisa.

«Glem det», sier jeg.

«Men vi finner ut av det, altså!» sier hun og forsøker seg på et smil, men jeg hører skrittene nå, og jeg bare rister på hodet, vender meg om og setter kursen mot utgangsdøra og sykkelen, går med raske skritt og når nesten bort til håndtaket før jeg hører stemmen igjen:

«Anna!»

Jeg kan ikke late som det ikke er meg. Jeg er nødt til å svare. Jeg sukker.

«Ja?» sier jeg hest, snur meg halvt mot han, men ser ikke rett på.

Han er borte ved meg i løpet av noen enkle steg. Han må ha øvd seg på det der, tenker jeg.

«Det hadde vært gøy å møtes igjen», sier han. «Synes du ikke? Altså, jeg går i førsteklasse, og jeg har ikke sett deg der, så jeg regner med du går på ungdomsskolen?»

«Ja, den i Seida», piper jeg.

«Å, på andre sida av brua?» spør han.

Jeg nikker, orker ikke se opp. Jeg vil bare at samtalen skal ta slutt fortest mulig.

«Men kanskje du kan gi meg nummeret ditt?» sier han.

Jeg kjører tennene så hardt i tunga at det nesten gjør vondt.

«Hæ?» sier jeg lavt.

«Hvis du har mobil, da?» smiler han.

«Jo, så klart», mumler jeg og kjenner etter i jakkelomma, tar den frem som om han ba om bevis. Den er ikke ny, og øverste delen av skjermen er knust.

Samuel napper mobilen ut av hånda mi.

«Sånn her gjør vi», sier han. «Jeg skriver inn nummeret mitt og ringer meg sjøl, så er jeg sikker på at det er riktig.»

Jeg svarer ikke. Jeg bare ser på mens fingrene hans fyker over skjermen.Han holder den til øret et sekund før han tydeligvis kjenner at det vibrerer i lomma, gliser til meg og nikker.

«Da var det gjort, ja», sier han. «Hyggelig å møte deg, Anna.»

Og så er det han som går ut døra først. Forsvinner ut. Ikke til noen sykkel, men en moped stående ved sida av. Jeg blir stående og kikke ut vinduet på døra.

«Øy!» roper ekspeditøren bak meg.

Jeg vil egentlig ikke sleppe han med blikket, men blir nødt, jeg vender meg om.

«Nå fikk vi det til å fungere!» sier ekspeditøren og vifter med boka med flammeomslaget.

Jeg rister på hodet.

«Kom på at jeg hadde lest den», sier jeg og kjenner at jeg skjelver på hånda, den som holder i mobilen. Jeg stirrer fort ned på skjermen og nummeret som står der. Det kjennes ikke sant. Hendte det virkelig? Det danser i magen, ikke ballett og grasiøse bevegelser, det er en gjeng som står og sparker meg innenfra, cancan-dansere med spisse tær. Jeg lurer på om jeg skal gå bort og kikke på bøkene igjen, men for første gang frister det ikke. Jeg ser mopeden kjøre av sted idet jeg åpner døra og går ut. Han forsvinner i motsatt retning, den som går mot byggefeltet på denne sida av elva. Det var det jeg visste, jeg hadde ikke sett han før.

Jeg liker ikke at jeg skjelver sånn på hendene.

Det er som om kroppen har skjønt mer enn meg.

At noe har hendt.

At alt herfra og utover skal endre seg.

BONUS:

Slepp meg handler om to bestevenninner. Amanda har alltid bestemt, Anna har fulgt etter. Nå prøver Anna å finne ut hvem hun er, men Amanda står i veien. Slepp meg er en roman om vennskap, ulikhet, tilhørighet og om å ikke passe inn, uansett. Boken er skrevet av Kathrine Nedrejord.

Les hva ungdom mener om boka på Uprisen.no her

Les anmeldelse av boka på barnebokkritikk.no her

Les mer om forfatteren her

Se andre bøker av forfatteren her

Se andre bøker i samme sjanger her

 

Til toppen