Støvets bok 1

Malcolm er en ung og pliktoppfyllende gutt. Han hjelper foreldrene sine på vertshuset og er ofte innom nonneklosteret på den andre siden av Themsen. I klosteret er det et spedbarn, Lyra, som Malcolm blir veldig glad i. Men det er flere som vil ha tak i Lyra, deriblant en mann som heter Bonneville. En storflom gjør at Malcolm, Lyra og kjøkkenpiken, Alice, må rømme i Malcolms båt, "La Belle Sauvage". Bonneville følger etter dem og er villig til å gjøre alt for å få tak i babyen. Malcolm, Alice og Lyra søker tilflukt i et hus, men mannen i huset er ikke særlig gjestfri. Alle karakterene i denne boka har en egen daimon som de er tett forbundet til. Malcolm sin daimon heter Asta.

Philip Pullman Aschehoug Oversetter: Torleif Sjøgren-Erichsen Illustratør: Chris Wormell 2017

18
MORDERLORDEN

Malcolm hadde aldri trodd det var mulig at en hel elv, for ikke å si hele landsbyer, kunne forsvinne under en flom. Det var vanskelig å forestille seg hvor disse kolossale vannmengdene hadde kommet fra. Senere på formiddagen stakk han hånden over ripa og tok den opp til munnen for å smake på vannet, og forventet halvveis at det skulle være salt, som om det var Bristolkanalen som rant hele veien inn til London. Men det var ikke noe salt i det – det smakte ikke akkurat godt, men det var ikke havvann.

«Hvis man skulle padle til London», sa Alice, «og elva var normal og det ikke var no’n flom, hvor lang tid ville det ta?»

Det var første gang hun sa noe siden de forlot apoteket for to timer siden.

«Ha’kke peiling. Det er omtrent hundre kilometer, kanskje mer, fordi elva bukter og slynger seg sånn. Men man ville reist med strømmen, så …»

«Hvor lang tid da?»

«Noen dager?»

Alice skar en grimase som han tolket som avsky.

«Men det vil gå raskere nå», fortsatte Malcolm, «siden strømmen er sterkere. Se så fort det går forbi de trærne.»

Toppen av et høydedrag raget over vannet, og var kronet med en treklynge, stort sett eiketrær med nakne greiner som så sørgmodige ut mot den grå himmelen. La Belle Sauvage beveget seg raskt – i løpet av et minutt hadde hun sust forbi og lagt høydedraget bak dem.

«Så det bør ikke ta så lang tid», sa han. «Kanskje bare en dag.»

Alice sa ingenting, men bøyde seg for å rette på Lyras tepper. Barnet lå mellom føttene hennes, pakket så godt inn at Malcolm bare kunne skimte toppen av hodet hennes og Pantalaimon som satt i håret hennes i form av en fargesprakende sommerfugl.

«Går det bra med henne?» spurte han.

«Ser sånn ut.»

Asta var veldig nysgjerrig på Pan. Hun hadde merket seg at han kunne endre form mens Lyra sov, selv om han sov selv.

Hun hadde en teori om at han ble til en sommerfugl når Lyra drømte, men Malcolm var skeptisk. Selvfølgelig hadde ingen av dem den fjerneste idé om hva som skjedde med dem når de selv sov. De visste at Asta kunne sovne som én skapning og våkne opp som en annen, men ingen av dem husket noe om forvandlingen. Det var en av de tingene han gjerne ville ha nevnt for Alice, men faren for å få smake hennes bunnløse forakt fikk ham til å droppe det.

«Jeg skal vedde på at det er en drøm», sa Asta.

«Hvem er det?» sa Alice skarpt.

Hun pekte over Malcolms skulder og stirret på noe et stykke bak dem. Han snudde seg og kunne så vidt skimte en mann i en jolle som rodde mot dem av alle krefter i den grå, fuktige luften.

«Jeg er ikke sikker», sa Malcolm. «Det kan være …»

«Det er det», sa hun. «Den daimonen sitter foran. Ro raskere.»

Malcolm kunne se at jolla var en uhåndterlig farkost, som på langt nær beveget seg så lett og ubesværet gjennom vannet som La Belle Sauvage, men mannen hadde voksne muskler, og han brukte årene med stor besluttsomhet.

Så Malcolm padlet av alle krefter og mante kanoen fremover. Men han klarte det ikke lenge, for skuldrene og armene, ja hele overkroppen og mellomgulvet, verket.

«Hva er det han gjør? Hvor er han?» sa han.

«Han har saktnet farten. Jeg kan ikke se ham – han er bak den høyden – kjør på!»

«Jeg padler så raskt jeg kan. Men jeg må snart ta en pause. Dessuten …»

De brå bevegelsene hadde vekket Lyra, og hun begynte å gråte lavt. De måtte snart gi henne mat, og det innebar at de
måtte fortøye kanoen, tenne opp et bål og varme kasserollen. Og aller først, finne et sted å gjemme seg.

Malcolm speidet rundt seg mens han padlet så energisk han kunne. De befant seg i en bred dal, antagelig høyt over elvas normale nivå. Til venstre strakte en trekledd skråning seg opp av vannet, og til høyre lå et stort, hvitt hus, klassisk i fasongen, øverst på et grønt høydedrag hvor det vokste flere trær. Det var et stykke til begge sider, og det var sannsynlig at mannen i jolla ville få øye på dem lenge før de fant et gjemmested.

«Prøv huset», sa Alice.

Malcolm tenkte også at det var den beste løsningen, så han padlet kanoen så raskt han klarte i den retningen. Da de kom nærmere, så de en smal røykstrime stige opp fra en av de mange skorsteinene, før den ble blåst bort av vinden.

«Det er folk der», sa han.

«Bra», var alt hun sa.

«Hvis det er folk hjemme», sa Asta, «er det mindre sannsynlig at han …»

«Hva om han allerede er der, og han er en av dem?» sa Malcolm.

«Men det var jo ham vi så i båten bak der. Var det ikke?»

«Vanskelig å si. Han var for langt unna.»

Det begynte å gå opp for Malcolm hvor sliten han var. Han ante ikke hvor lenge han hadde padlet, men da han nærmet seg huset og saktnet farten, følte han seg mer og mer sulten og utmattet og kald. Han klarte bare så vidt å holde hodet oppe.

Foran dem steg en skrånende plen rett opp av flomvannet og ledet jevnt og trutt opp mot husets hvite fasade, søyler og inngangsparti. Noen beveget seg der bak søylene, men lyset var for svakt til å se noe mer enn bevegelsen. Røyken steg opp av en pipe et eller annet sted på baksiden.

Malcolm styrte kanoen inn mot plenen, hvor den stanset med et rykk.

«Hva skal vi gjøre nå da?» sa Alice.

Plenen skrånte slakt oppover, og det var omtrent en meter med vann fra der kanoen hadde stanset og inn til land.

«Ta av deg skoene og strømpene», sa Malcolm og dro av seg støvlene. «Vi må slepe kanoen opp av vannet. Den kommer til å gli lett over gresset.»

De hørte et rop fra huset. En mann kom ut mellom søylene og gjorde tegn til at de skulle dra derfra. Han ropte på nytt, men de hørte ikke hva han sa.

«Det er best du går og forteller ham at vi må mate en baby og hvile en stund», sa Malcolm.

«Hvorfor meg?»

«Fordi han vil høre på deg.»

De dro kanoen opp av vannet, og med en furten mine begynte Alice å gå over plenen mot mannen, som ropte noe igjen.

Malcolm dro kanoen bort fra vannet og inn i et tett buskas i utkanten av plenen, så sank han sammen ved siden av den.

Han sa til Lyra: «Du holder vel akkurat på å våkne, du? Noen har det greit. Det er et fint liv å være baby.»

Hun var ikke glad. Malcolm tok henne ut av kanoen og vugget henne i fanget. Ignorerte lukten som fortalte ham at hun trengte å skifte bleie, ignorerte den tunge, grå himmelen og den kalde vinden og den fjerne mannen i jolla, som hadde kommet til syne igjen. Han holdt barnet mot brystet og kysset henne blygt på pannen.

«Vi skal sørge for at du er trygg», sa han. «Ser du, nå snakker Alice med den mannen der oppe. Snart skal vi ta deg med opp dit og fyre opp i peisen og varme litt melk til deg. Selvfølgelig, hvis mammaen din hadde vært her … Men du har aldri hatt noen mamma, har du vel? Du ble bare funnet et sted. Lordkansleren fant deg under en busk, og så tenkte han: Pokker, jeg kan jo ikke ta meg av en baby, det er best jeg tar henne med til søstrene på Godstow. Derfor ble det søster Fenella som passa på deg. Jeg skal vedde på at du husker henne. Hun er en hyggelig gammel dame, ikke sant? Og så kom flommen, og vi måtte ta deg med i La Belle Sauvage for at du skulle være trygg. Jeg lurer på om du kommer til å huske noe av dette. Sannsynligvis ikke. Jeg kan ikke huske noen ting fra da jeg var baby. Se, her kommer Alice. La oss høre hva hun sier.»

«Han sier at vi ikke kan bli lenge», sa hun til ham. «Jeg sa at vi må tenne bål og mate babyen, og at vi ikke har tenkt å bli lenge uansett. Jeg tror det er no’ muffens her. Det var noe rart med fyren.»

«Var det noen andre der?» sa Malcolm og reiste seg.

«Nei. Jeg kunne ikke se noen, iaffall.»

«Ta Lyra, så skal jeg skjule kanoen litt bedre», sa han og rakte henne barnet. Armene hans skalv av utmattelse.

Etter at han hadde dekket til kanoen, samlet han sammen tingene de trengte til Lyra og begynte å gå opp mot huset. Den storslagne inngangsdøren sto åpen, og ved siden av den sto mannen: en sur, gretten fyr i slitte klær. Daimonen hans, en mastiff, holdt seg i nærheten og så på uten å røre seg.

NB! Rettighetene for utdraget gjelder for aksjonsperioden, derfor har vi måttet fjerne resten av utdraget.