Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Til ungdommen

Linn Skåber Pitch forlag Illustratør: Lisa Aisato 2018

I Til ungdommen får vi høre ungdoms egne historier om livet. I dette utdraget forteller en ungdom om savnet etter sin far.

OM PAPPA, HAMSTER OG DØDEN

Jeg tenkte det da mamma stod med alle posene på Rema 1000. Jeg tror ikke vi klarer dette.

To poser i den ene hånda, to i den andre, og enda var det to som stod igjen på den lille benken foran kassa.

Lillesøstera mi er ikke sterk nok til å bære, og jeg hadde to tunge poser i hver hånd allerede. Blikket hennes. Blikket til mamma. Hun så på meg sånn tomt. Og ærlig. Som man bare ser på hverandre hjemme og ikke på Rema 1000.

Jeg tenkte: Vi kommer oss ikke gjennom dette. Vi kommer ikke til å klare det.

Det er bare tre måneder siden pappa døde (red anm.: her er det feil i innlesinga sammenlignet med boka), og nå stod vi her, vi tre. Ubrukelige. Vi hadde glemt at han var borte. Vi hadde glemt at han var død. Vi hadde handlet altfor mye og altfor tungt, og vi hadde glemt at vi ikke hadde de sterke armene hans lenger, og mammas fungerte plutselig heller ikke. Hun stod sånn. Med armene hengende rett ned, og hun bare så på meg. Jeg så tilbake. Og mellom oss fløy det ti tusen lydløse spørsmål: Hva gjør vi nå? Orker vi dette? Skal vi bare sette igjen posene? Skal vi bare sette oss ned på gulvet? Kanskje de har sånn kjøretjeneste? Hvilken dag er det i dag? Hvor mange tårer er det meste et menneske har grått? Hvorfor tar du ikke lappen, mamma? Hvorfor tør du ikke å kjøre bil?

Og så var det som om hun plutselig våkna. Ble vanlig igjen, for lillesøstera mi var borte. Hun var ikke borte selvfølgelig, hun stod borte ved bladhylla og holdt i et blad med en rosa hest utenpå. Stod og holdt det i begge hender og ristet det opp og ned og ropte: «Hest. Hest. Jeg vil ha hest.»

Mamma sa til jenta bak disken at vi skulle ha det også, som om vi ikke hadde altfor mye å bære på allerede, men lillesøstera mi fikk det.

Vi får mye for tida. Altfor mye, det er som om mamma tror at bare vi får noe det ene minuttet, så glemmer vi pappa i det neste minuttet. Og det skjer faktisk. Man glemmer det litt. Plutselig. Ett minutt, kanskje, eller tre. Søstera mi glemmer lenger enn det. Av og til kan jeg sitte og se på henne leke på rommet sitt og le, og jeg tenker: Er du helt dust? Er du helt idiot, eller er du bare liten? Sånn som da vi fikk den kjipe hamsteren. Jeg hadde aldri ønska meg en hamster, ikke søstera mi heller, ikke som jeg hadde hørt henne si i hvert fall, men da hun fikk den, skreik hun av glede og sa at det hadde hun alltid, alltid ønska seg.

Mamma syntes det var lurt å kjøpe noe til henne for å få henne til å tenke på noe annet enn pappa. Og det funka, det.

Hun glemte han helt når hun lekte med den minirotta. Jeg likte den ikke i det hele tatt, selv om mamma og lillesøstera mi kalte den Roy for at den skulle ha nesten samme navn som pappa.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jo, jo, den ligna kanskje litt i navnet, men virkelig ikke ellers. Pappa var rolig. Tok seg tid til alt, snakket langsomt og tenkte seg lenge om før han svarte, gikk sakte, bar bæreposer sakte ut fra Rema 1000 til bilen, og alt han gjorde, hadde mening.

Alt pappa gjorde, gjorde at det ble en vanlig dag.

Nå for tida er ingenting vanlig.

Vi, en familie, står på Rema 1000 og nesten griner, mamma og jeg i hvert fall. Søstera mi får blader vi aldri hadde råd til før, og når vi kommer hjem, driver sikkert Roy og graver seg inn under sagmugget og løper spinnvill rundt i det dritthjulet sitt og gjør ingenting meningsfullt overhodet. Roy ligner ikke på pappa. Roy er dust, og ingenting er vanlig.

Mamma satte igjen posene bak disken og sa hun skulle hente resten bare hun fikk satt posene inn hjemme. Det gikk bra, sa jenta bak kassa.

«Nei, det går ikke bra», fikk jeg lyst til å si. «Det går ikke bra i det hele tatt. Moren min er for sliten til alltid å bære for tungt, til å gå to turer frem og tilbake til butikken, til ikke å kunne kjøre bil, til å ta lappen fordi hun ikke tør. Nei, det går ikke bra! Det er ikke sikkert det kommer til å gå bra, det er ikke sikkert denne familien klarer seg! Skjønner du det?»

Men jeg sa ikke det. Vi takket henne, og jeg hvisket til mamma: «Jeg stikker ned på butikken etterpå, mamma. Ikke tenk på det. Det er greit med en ekstra tur. Jeg ser på det som trening.»

Hjemme er Roy selvfølgelig i full gang med hjulet sitt. Skjønner ikke det. Skal ikke sånne dyr sove om dagen og løpe om natta, da? Det sa de i den butikken i hvert fall. Vi har kjøpt hamster som ikke funker. Feilvare.

Mamma skal ha venninner på besøk i kveld, så hun begynner å rydde ut matvarene på benken for å få oversikt. Tror de skal ha noen tapasgreier.

Jeg går mot butikken og tenker at jeg er glad de venninnene kommer i kveld. Da drikker de vin og hvisker, og jeg kan til og med høre mamma le av og til. Nesten som når pappa var her. Da lo hun altså så mye, du vil ikke tro det. Av og til måtte venninnene hennes be henne om å dempe seg. «Du vekker barna», kunne jeg høre dem si sånn fnisete og fjollete, og mamma måtte le enda mer, og pappa også, han lo alltid av mamma. Og de vekket ikke oss, vi var våkne uansett. Lå der og hørte på venninner som fniste, en mamma som lo, og en pappa som lo av moren vår.

Etterpå ryddet de sammen, bare de to, eller ikke mamma så mye egentlig, pappa rydda, og mamma snakka og fniste og drakk mer vin, og pappa svarte henne og lo, og de snakket om venninnene og om ting de hadde sagt og om kvelden og om oss og om ferier vi kanskje skulle få råd til. Sånne ting.

Nå har mamma ingen å snakke med når venninnene har gått, men det er vel omtrent som med hamsteren, venninnene får henne til å glemme pappa et øyeblikk, eller ikke glemme han, men glemme at han ikke er der, et minutt, et kvarter, kanskje, eller deler av venninnekvelden. Det liker jeg godt.

Men det blir stille når de går ut av døra. Jeg vet ikke, for jeg er på rommet mitt, men jeg kan tenke meg at mamma ser ut som på Rema 1000 når hun står foran speilet og fjerner sminken. Sånn ærlig. Sånn sliten og trist og med armene hengende rett ned. At hun tenker: Jeg vet ikke om vi klarer dette.

Det her er hemmelig, ok? Men én gang, etter en sånn venninnekveld, vekket jeg søstera mi og lot som om hun våknet av seg selv, og så hvisket jeg til henne: «Gå inn til mamma, da vel. Gå inn til mamma hvis du er våken og ikke får sove», sånn at mamma skulle ha noen bein inntil seg når hun våknet. Ingen av dem veit det. Jeg fikset det. Kunne ikke gå inn selv. Jeg er 15.

Jeg går bortover veien til Rema 1000, og jeg kan se kirken herfra. Bak den ligger pappa. Rolig. Ikke noe tannhjul der i gården, der på kirkegården. Han fikk en dritfin plass, sa de. Venninnene til mamma. Oppå en høyde med utsikt mot blokka vår. Jeg er ikke der så mye. Syns det er rart. Kanskje jeg liker det bedre når jeg blir voksen. Det sier i hvert fall de voksne. Det er visst noe med utsikten og roen og sånn, men jeg vil ikke ha den roen. Jeg vil ha pappa, og jeg vil at han skal hjelpe meg å bære hjem de posene fra Rema 1000. Eller han hadde jo ikke gått her og båret dem. Vi hadde tatt bilen. Den står i garasjen, men mamma tør ikke å ta lappen.

Veldig mange av gutta fra klassen kom i begravelsen. Det var fint. Skikkelig fint. Men litt rart også. De hadde på dress og sånn.

Jeg satt på første rad, så egentlig visste jeg ikke hvem som satt bak meg, men jeg titta. Klarte ikke å la være. Mamma var så rett i ryggen ved siden av meg, så jeg retta meg skikkelig opp, jeg også. Søstera mi drev og pekte og vinket og sånn bakover, så jeg lot som om jeg liksom irettesatte henne, men da fikk jeg sett hvem som hadde kommet, og der stod de. Bakerst. Er ikke så mye med dem på skolen og sånn, men de kom, og det syns jeg var skikkelig bra. Ikke bare fordi de kom, men fordi etterpå, da de stod utenfor kirken og hadde pynta seg, så virka de så voksne. De hadde på dressen de ellers bare bruker i konfirmasjoner og på 17. mai og sånn, og de så på meg med sånne alvorlige, varme blikk og sa: «Kondolerer.» Naveed tok meg til og med i hånda, det angra han nok litt på for ingen av de andre gjorde det, men det var skikkelig fint. Som om de skjønte at jeg er nødt til å bli voksen nå. Jeg er kanskje voksen nå. Kanskje det var da vi ble voksne?

Jeg later som om jeg ikke er sliten da jeg kommer inn av døra, men mamma ser det. «Gutten min», sier hun med sånn trygg varme i stemmen, og hun har ikke tatt seg et glass vin engang.

«Nei, det går bra», sier jeg. «Det går virkelig bra.» Jeg juger jo litt, for det er ganske heftig å bære de posene helt fra senteret og hjem to ganger. Det setter liksom i gang så mange tanker på veien. Men mamma er rar. Det er noe hun vil si, og jeg tenker: Nå sier hun det, før venninnene kommer: «Vi kommer ikke til å klare oss.»

Men det hun sier, er grunnen til at jeg senere denne kvelden skal gå inn til søstera mi og smile og bre over henne, mens venninnene til mamma sitter ute i stua og ler og skåler, og jeg skal klemme søstera mi og ikke vekke henne senere på natta for å få henne til å gå inn til mamma, og jeg skal til og med si at Roy er en fin type, en annerledes hamster, og jeg skal sove gjennom natta og drømme om alt som har vært, om det fine som har vært, om pappa og om mamma, om Rema 1000, men mest om fremtiden som ser lys ut, selv om denne familien av og til kommer til å se på hverandre med rare, tomme blikk som man egentlig bare skal gjøre hjemme.

Og det hun sier, er ikke stort eller høytidelig eller noe, bare veldig hverdagslig, men for meg betyr det alt. Vi strekker oss alle sammen, betyr det.

Hun smiler før venninnene kommer, og sier:

«Jeg har bestemt meg. Jeg tar lappen.»

Og vi klemmer ikke eller noe. Jeg bare sier: «Så bra, da.»

Men det betyr noe annet. «Så bra» betyr: «Vi kommer til å klare oss, vi, mamma. Vi klarer det. Vi tre kommer til å klare oss.»

BONUS:

I boka Til ungdommen er det masse historier fra ulike ungdommer. Forfatter er Linn Skåber og boka er illustrert av Lisa Aisato. Boka ble også nominert til Uprisen.

Informasjon om hva boka handler om og kommentarer fra lesere finner du her

Les anmeldelser av boka her

Les mer om forfatteren her

Les mer om illustratøren her

Diktet «Til ungdommen»

Se andre bøker i samme sjanger her og her

 

Til toppen