Top girl

Bertine Zetlitz Aschehoug Illustratør: Fam Irvoll 2021

Elli er top girl og øverst på pyramiden som cheerleader. En dag faller hun og skaden i ankelen gjør at hun blir liggende i senga. Men er det bare derfor hun blir liggende? Vil hun egentlig tilbake på skolen?

BEGYNNELSEN PÅ SLUTTEN

DAG 6 I SENGA
CHEERGJENGEN I HJØRNET:
OPP, OPP, OPP, OPP, OPPOPPOPP!
GJØR DET, GJØR DET,
GJENNOMFØR DET!
ELLI, ELLI, ELLI!

Det er fredag, og mandag er det meningen at jeg skal på skolen igjen.

Ankelen er bra, eller den er litt øm, men ikke veldig, selv om jeg kjenner skikkelig godt etter. Hvis jeg vrir den til venstre i en spesiell vinkel, gjør det vondt, men det gjør den andre foten også. Så ingen utvei, altså.

Det har gått én uke, men det føles mye lenger. Frem til nå har det ikke vært noen forventninger om at jeg skal stå opp, eller så har alle vært flinke til å skjule dem. Jeg har ikke vært ute av rommet mitt, annet enn for å gå på do og pusse tenner. Først med krykker, så uten.

Jeg vet at mamma synes det er rart at jeg ikke har vært nede. At jeg ikke vil spise noen måltider med dem, særlig etter at jeg slutta å halte og helt fint kan gå i trapp. Men hun har latt meg være i fred. Det er som om hun aner et sted langt inne at noe ikke stemmer. Jeg merker jo hvordan hun ser på meg når hun kommer med mat eller rydder, og jeg vet at hun mer enn én gang har sett på meg mens jeg sover. Eller mens hun tror jeg gjør det.

Da jeg falt, ble det masse drama, og klart jeg skulle hvile og slappe av. Det var fint å hvile, men nå er det som om hvilinga har gått over i noe annet. Noe jeg ikke har helt kontrollen over. Kroppen lever på en måte et eget liv, og noen ganger er det vanskelig å kjenne den igjen.

Når jeg tenker på cheeringa nå, og at jeg skal i gang igjen, jage på som vanlig, skjønner jeg ikke hvordan det skal være mulig. Jeg har liksom sluppet taket, på en måte jeg ikke trodde jeg kunne, og som jeg ikke visste var lov.

Denne utslittheten er en helt annen enn den jeg kjenner fra treninga. Jeg visste ikke at det fantes flere typer. På trening kan vi bli så slitne at vi mister stemmen. Det skjer ofte med flere samtidig, og da høres vi ut som en flokk hese kråker når vi cheerer. Hele kroppen knirker, og når jeg kastes høyt, kniper jeg øynene igjen og håper: Fang meg, fang meg! Det er nesten så vi ikke har tid til å puste. Men du er aldri alene, og det er alltid noen som har det verre enn deg. I love you, sier vi til hverandre hele tida, små raske klemmer og ord som bare kan funke på engelsk.

I tillegg til alle de greiene jeg har strevd mest med denne høsten, skolen, leksene, cheeringa og alt, er det noe annet som gjør at det er like greit å bli liggende litt til. Den siste, lille knappenålen som sprakk alt.

Hvis jeg bare hadde skinna meg den dagen på fotballbanen, med Christine, så kanskje det kunne vært annerledes. En slags plan B.

Men mine venninner, eller de jeg trodde var mine venninner, har ensfargede, dansende hestehaler og cheerer fem ganger i uka.

INGEN VEI TILBAKE

I KOR:
DØRKEN, DØRKEN,
RETT I DØRKEN,
TOMT FOR VANN I EVIG ØRKEN,
GOOO ELLI !

Samme ettermiddag som Astrid kjefta på meg i skolegården, er det trening. Hun og Line har kjørt med moren til Line, jeg har tatt banen, så når jeg kommer i garderoben, er de nesten ferdigskifta.

Jeg hører noen hviske:

– Om du drikker eddik, tar det deg nøyaktig to uker å komme ned i spagat.

– Jentespagaten?

Hun som blir hvisket til, sperrer øynene opp – Guttespagaten.

Astrid prøver å sette Lines hår opp i en stram, høy
hestehale, med det vanlige dramaet som følger med.

Au, au, au, au, au! Line hviner. – Du gjør det altfor hardt!

– Herregud! Astrid ler. – Du er så sykt hårsår. Kom igjen nå, bit tenna sammen!

De ler begge to, men blir helt stille da de oppdager at jeg skifter langs den andre veggen.

– Å, hei, sier Astrid.

– Hei, svarer jeg.

Jeg smiler forsiktig til Line, men hun viker unna blikket mitt. Sier ingenting.

Inne i hallen skal vi øve på basket stunts. Tre flyers skal kastes i været av hvert sitt team med to baser og tre spottere, enkelt og greit. Astrid, Line og jeg skal kastes. Jeg går inn i fullt fokus med en gang. Som å skru på en bryter. Alt annet forsvinner. Det er opp til hver enkelt flyer hvilket triks hun gjør på toppen av kastet. Du kan gjøre toe touch, herkie eller noe annet enkelt. Det er også mulig å gå for andre, mer krevende stunts, som front 1,5 eller double, der du ligger rett ut i lufta, og det egentlig er opp til deg hvor mange ganger du vil spinne før du fanges av basene i en kurv av sterke armer

I dag vil jeg gjerne glemme alt.

Jeg vil glemme Astrid og Line og bokstavene og skolen. Jeg stenger alle andre lyder ute, bortsett fra pulsen som dunker jevnt og rolig i ørene.

– Oooopp!

Even hjelper til å løfte meg opp på toppen av Patricks strake armer. Jeg står rak som en pinne, strammer alle musklene i hele kroppen. Nå skal jeg neeeed og OPP igjen! Patrick svikter perfekt i knærne, og jeg skyter oppover. Høyere enn jeg har vært, kanskje noensinne.

Jeg legger meg, som i en seng, midt i lufta. På ryggen, rett ut, som om tyngdekraften har opphørt. Jeg er i verdensrommet, og så spinner jeg. I en evighet.

Jeg er top girl.

Jeg skvetter litt når de tar meg imot, som om jeg har vært et helt annet sted de få sekundene jeg har flydd. Sekunder som ikke føles som timer, men uker. Jeg har vært på luksusferie på Maldivene, svømt med delfiner, og nå er jeg tilbake med et tungt sukk.

Det neste jeg ser er Jessicas ansikt, altfor nært, mørkerødt og så:

What in the holy hell was that?

– I … I … J

Jeg stotrer.

– Elli was spinning for a goddamn ETERNITY!

Hun snur seg og peker litt tilfeldig mot første og beste top girl hun kan finne utenom meg, vi er jo ikke mange.

– While you! You were doing toe touch?!

Tonen i stemmen er hånlig. Jeg følger linja mellom tuppen av pekefingeren hennes og den hun peker på.

Line.

Nei, nei, nei, nei, nei … Samme synkende følelse i magen som da Astrid smalt til i skolegården. Ikke Line!

Jessica fortsetter:

If you wanna stay on as top girl, you better raise the bar, young lady.

Hun ser rett på Line.

– And you, Elli, well done! I wanna see that EVERY TIME!

Det er helt stille i hallen, før noen bryter opp og får i gang stemningen igjen med en liten latter, et lite knuff. Jeg har enda ikke turt å møte blikket til Line. Jeg er livredd for at jeg ikke skal klare å skjule hvor stolt jeg er, og på samme tid skrekkslagen over det som har skjedd.

Da jeg endelig løfter hodet, ser jeg at hun er rasende. På meg. Rødflekkete på halsen og svarte øyne. Jeg trekker litt på skuldrene og himler med øynene over Jessica, men får bare et iskaldt blikk tilbake.

SYK LØVE

STILLE, STILLE,
HELT STILLE, STILLE,
FØR DET GÅR DEG ILLE,
HYSSSSSJ ELLI…

Jeg har alltid tatt følge med Astrid til skolen. Jeg går til henne først, og så fortsetter vi videre til Line. Astrid bor i et hus med fire leiligheter, i andre etasje, og jeg ringer på døra nede. Hun er alltid treig, har forsovet seg, kommer løpende med peanøttsmørskive i hånda, og moren, har ofte bare på seg underbukse og trøye. Jeg går langsomt opp trappa for å gi henne litt ekstra tid.

Men akkurat denne dagen er noe annerledes. Hun er klar allerede, hard i blikket, men ser ikke på meg, bare slenger på seg sekken og går så fort ned trappa at det er vanskelig å holde følge.

– Er du sur?

Ikke noe svar.

– Du er sur for det i skolegården? fortsetter jeg, prøver å stikke hull på noe usynlig jeg ikke helt skjønner hva er.

Hun rister ørlite på hodet, og den bevegelsen der er i hvert fall mer enn ingenting.

– Er det for det i går med Line, på trening? Det var jo ikke min skyld at Jessica …

Hun avbryter meg med et blikk, før hun fortsetter å se rett fremfor seg igjen.

– Jeg skal skjerpe meg, lover jeg.

Jeg prøver å få øyekontakt.

– Jeg blir gjerne med ut av skolegården i dag.

Men det toget har gått for lengst.

Vi møter Line på hjørnet. Hun sier hei til Astrid, men ikke til meg, som om jeg er usynlig. Lett, lett, de gjør det så enkelt for seg selv. Små, raske blikk og ørlite raskere pust. Jeg fanger opp alt. Skjønner at dette er livsviktig at jeg får med meg, uten å kunne sette fingeren på hva. Jeg blir plutselig tørst, kjempetørst, selv om jeg drakk vann rett før jeg gikk. Litt lenger borte i gata står Cecilie og de, en gjeng med jenter fra parallellklassen, og poff så blir det tydelig for alle: Jeg slutter å eksistere.

Jeg blir gjennomsiktig som luft, og selv om jentene fra B-klassen ikke er med på opplegget til Astrid og Line, så merker de at ingen snakker til meg lenger, og i neste friminutt blir de også med på leken.

Jeg er som den syke løven som halter etter flokken, alltid hundre meter bak.