Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Tordenskyen. Sankingens tid 2

Neal Shusterman Vigmostad og Bjørke Oversetter: Morten Hansen 2021


Tordenskyen er den kunstige intelligensen som administrerer jorda. Det er bare én oppgave Tordenskyen har overlatt til menneskene: De må selv avgjøre hvem som skal dø. I første bok av denne serien møtte vi to ljålærlinger og ble kjent med ljådommen, den organisasjonen som deler ut døden til tilfeldige mennesker. De to lærlingene har nå blitt ljå Anastasia og ljå Lucifer, og i denne oppfølgeren får leseren vite mer om Tordenskyens egen organisasjon. Myndighetskontakten og Ljådommen må holdes strengt adskilt. De får ikke lov til å blande seg i hverandres interne anliggender.

8
IKKE UNDER NOEN OMSTENDIGHETER

Greyson Tolliver elsket Tordenskyen. Det gjorde de fleste, for hvordan kunne man gjøre noe annet? I den fantes ingen falskhet, ingen ondskap, ingen baktanker, og den visste alltid nøyaktig hva den skulle si. Den eksisterte samtidig i hver eneste datamaskin overalt i verden. Den var i alles hjem, en omsorgsfull, usynlig hånd på skulderen. Og selv om den kunne snakke til over en milliard mennesker samtidig uten å overbelaste sin bevissthet, ga den hver enkelt person illusjonen av at han eller hun hadde dens udelte oppmerksomhet.

Tordenskyen var Greysons nærmeste venn. Først og fremst fordi den hadde oppdratt ham. Foreldrene hans var «serieforeldre». De elsket tanken på å ha en familie, men kunne ikke fordra å oppdra dem. Greyson og søstrene hans var farens femte barnekull, og morens tredje. De hadde fort gått lei av denne nye flokken med avkom, og da de begynte å sluntre unna foreldreansvaret, grep Tordenskyen inn. Den hjalp Greyson med leksene, den ga ham råd om hvordan han skulle oppføre seg og hva han skulle ha på seg på sin første date – og selv om den ikke kunne være fysisk til stede under skoleavslutningen på videregående, tok den bilder av ham fra alle mulige vinkler og sørget for at det ble levert et utmerket måltid da han kom hjem. Det var mer enn han kunne si om foreldrene sine, som var på en gourmettur i PanAsia. Ikke engang søstrene hans kom. De gikk på forskjellige universiteter, og denne uka var det avsluttende eksamen. De hadde gjort det tydelig at det var ren egoisme fra Greysons side å forvente at de skulle møte opp på videregåendeavslutning.

Men Tordenskyen stilte opp for ham, slik den alltid gjorde.

«Jeg er veldig stolt av deg, Greyson,» hadde Tordenskyen sagt.

«Sa du det til de mange millionene med andre elever som gikk ut av skolen i dag?» spurte Greyson.

«Bare dem jeg virkelig er stolt av,» svarte Tordenskyen. «Men du, Greyson, er mer spesiell enn du aner.»

Greyson Tolliver trodde ikke at det var noe spesielt med ham. Det var ingenting som tydet på at han var noe utenom det vanlige. Han regnet med at Tordenskyen bare ville trøste, som vanlig.

Tordenskyen mente imidlertid alltid det den sa.

 

Greyson hadde ikke blitt påvirket eller tvunget til et liv i Tordenskyens tjeneste. Det var hans eget valg. Å jobbe som nimbusagent for Myndighetskontakten var et ønske han hadde båret på i årevis. Han hadde aldri fortalt det til Tordenskyen, av frykt for at den kanskje ikke ville ha ham eller prøve å få ham fra det. Da han omsider sendte inn søknaden sin til MidtMerikas nimbusakademi, sa Tordenskyen ganske enkelt: «Det gleder meg.» Så satte den ham i kontakt med andre likesinnede tenåringer i nærområdet.

Greysons erfaringer med disse ungdommene var ikke som han hadde ventet. Han syntes de var bemerkelsesverdig kjedelige.

«Er det slik folk ser meg?» hadde han spurt Tordenskyen. «Er jeg like kjedelig som de er?»

«Det synes jeg ikke du er,» svarte Tordenskyen. «Du skjønner, mange kommer for å jobbe for Myndighetskontakten fordi de mangler den kreativiteten som trengs for å finne et virkelig stimulerende yrke. Andre føler seg maktesløse og har behov for å oppleve makt indirekte. Dette er de tamme, de kjedelige, som til slutt blir de minst effektive nimbusagentene. Det er sjeldent med slike som deg, hvor lengselen etter å tjene er et tegn på karakterstyrke.»

Tordenskyen hadde rett: Greyson ønsket virkelig å tjene, og han ville gjøre det uten baktanker. Han ønsket verken makt eller prestisje. Riktignok likte han tanken på de stilige, grå dressene og himmelblå slipsene som alle nimbusagenter brukte, men det var langt fra det som motiverte ham. Tordenskyen hadde rett og slett gjort så mye for ham at han ville gi noe tilbake. Han kunne ikke forestille seg et høyere kall enn å vedlikeholde planeten og arbeide for å forbedre menneskeheten som dens representant.

Mens ljåer ble ferdig utdannet eller mislyktes i løpet av en ettårig læretid, krevdes det en fem år lang prosess for å bli nimbusagent. Fire års studier, etterfulgt av et år ute i felten som agentsvenn.

Greyson var villig til å vie fem år av livet til disse forberedelsene – men knapt to måneder etter at han begynte på studiene ved MidtMerikas nimbusakademi, oppdaget han at veien var stengt. Timeplanen hans, som inneholdt fagene historie, filosofi, digital teori og jus, var plutselig tom. Av ukjente grunner hadde han blitt droppet fra alle timene sine. Var dette en feil? Hvordan kunne det være det? Tordenskyen gjorde ikke feil. Kanskje, resonnerte han, ble klassens timeplaner overlatt til menneskelige hender og var utsatt for menneskelig svikt. Dermed gikk han til skolens sekretær i håp om å komme til bunns i saken.

«Niks,» sa sekretæren, uten verken overraskelse eller medfølelse. «Ingen feil. Det står her at du ikke er meldt på noen kurs. Men det ligger en beskjed i mappen din.»

Beskjeden var enkel og utvetydig. Greyson Tolliver skulle melde seg på kontoret til den lokale Myndighetskontakten umiddelbart.

«Hvorfor det?» spurte han, men sekretæren hadde ikke annet svar enn en skuldertrekning og et blikk over Greysons skulder på neste person i køen.

Selv om Tordenskyen selv ikke krevde et lokale, gjorde dens menneskelige motstykker det. I alle byer, i alle regioner, hadde Myndighetskontakten et kontor, hvor tusenvis av nimbusagenter jobbet med å opprettholde verden – og den jobben gjorde de godt. Tordenskyen hadde oppnådd noe enestående i menneskehetens historie: et byråkrati som faktisk fungerte. Kontorene til Myndighetskontakten, eller MK, som den vanligvis kaltes, hadde ingen rike utsmykninger, ei heller var de påtrengende spartanske. Hver by hadde en bygning som harmonerte med sine arkitektoniske omgivelser. Faktisk kunne man ofte peke ut det lokale MK-hovedkontoret simpelthen ved å speide etter den bygningen som så mest ut som den hørte hjemme der.

I Fulcrum City, hovedstaden i MidtMerika, var hovedkvarteret en massiv bygning i hvit granitt og mørkeblått glass. Med sekstisju etasjer lå den på gjennomsnittshøyden for sentrumsområdet. En gang forsøkte de midtmerikanske nimbusagentene å overtale Tordenskyen til å bygge et høyere tårn for å imponere befolkningen, og til og med verden generelt.

«Jeg behøver ikke å imponere,» hadde Tordenskyen svart de skuffede nimbusagentene. «Og hvis dere føler at Myndighetskontakten behøver å peke seg ut i verden, bør dere kanskje revurdere deres prioriteringer.»

Behørig satt på plass gikk de midtmerikanske nimbusagentene tilbake til arbeidet med halen mellom beina. Tordenskyen var makt uten hybris. Selv i sin skuffelse ble nimbusagentene oppmuntret av at den ikke lot seg korrumpere.

Greyson følte seg malplassert da han skjøv seg gjennom svingdøra og kom inn i vestibylen av polert marmor – lysegrå marmor i samme farge som alle dressene rundt ham. Han hadde ingen dress. Det nærmeste han kom, var en lettere skrukkete bukse, en hvit skjorte og et grønt slips som hang litt skjevt uansett hvor mange ganger han prøvde å rette på det.

Tordenskyen hadde gitt ham slipset i gave et par måneder tidligere. Han lurte på om den allerede da visste at han ville bli kalt inn til dette møtet.

I resepsjonen ble han tatt imot av en junioragent som hadde ventet på ham. Hun var vennlig og ivrig og tok ham litt for livlig i hånden. «Jeg har nettopp begynt på praksisåret mitt,» sa hun. «Jeg må si at jeg aldri har hørt om en førsteårselev som blir kalt inn til hovedkontoret før.» Hun sluttet ikke å trykke hånden hans mens hun snakket. Det begynte å føles rart, og han lurte på hva som ville være verst, å la henne fortsette å pumpe hånden hans opp og ned, eller trekke den ut av grepet hennes. Til slutt reddet Greyson hånden sin fra grepet hennes ved å late som om han måtte klø seg på nesa.

«Enten har du gjort noe veldig bra, eller noe veldig ille,» sa hun.

«Jeg har ikke gjort noe som helst,» sa han, men det trodde hun åpenbart ikke noe på.

Hun tok ham med til en komfortabel salong med to høyryggede skinnstoler, en bokreol med klassiske bøker og intetsigende pyntegjenstander og, i midten, et salongbord med et sølvfat med småkaker og en matchende mugge med isvann. Det var et standard «audiensrom», til bruk i tilfeller der det var behov for et menneskelig innslag i kommunikasjonen med Tordenskyen. Det plaget Greyson, for han snakket alltid direkte til Tordenskyen. Han hadde ikke den fjerneste anelse om hva dette egentlig handlet om.

Et par minutter senere kom det inn en slank nimbusagent som presenterte seg som agent Traxler. Han så allerede sliten ut selv om dagen bare så vidt hadde begynt. Denne mannen tilhørte den første kategorien som Tordenskyen
hadde snakket om. De uinspirerte.

Han satte seg midt imot Greyson og begynte med litt obligatorisk småprat. «Jeg håper det gikk greit å finne frem hit, bla bla bla», «Ta en småkake, de er veldig gode, bla bla bla.» Greyson var sikker på at mannen sa akkurat det samme til alle han hadde audiens med. Til slutt kom han til saken.

«Har du noen anelse om hvorfor du er blitt innkalt hit?» spurte han.

«Nei,» svarte Greyson.

«Nei, det tenkte jeg meg.»

Hvorfor i det hele tatt spørre da? tenkte Greyson, men våget ikke å si det høyt.

«Du er blitt innkalt fordi Tordenskyen ønsket at jeg skulle minne deg på vårt byrås regler med tanke på ljårang.»

Greyson ble fornærmet og prøvde ikke engang å skjule det. «Jeg kjenner reglene.»

«Ja, men Tordenskyen ville at jeg skulle minne deg på dem.»

«Hvorfor minnet ikke Tordenskyen meg på dem selv?»

Agent Traxler trakk et oppgitt sukk. Et han antakelig øvde på ofte. «Som sagt ønsket Tordenskyen at jeg skulle minne deg på dem.»

Dette førte ingen steder. «Ja vel,» sa Greyson. Han skjønte at frustrasjonen hadde krysset grensen til respektløshet, så han modererte seg. «Jeg setter pris på at du engasjerer deg personlig i dette, agent Traxler. Du kan anse meg som fullstendig påminnet.»

Traxler tok nettbrettet sitt. «Skal vi gå gjennom reglene?»

Greyson trakk pusten langsomt og holdt den inne, for ellers var han redd den skulle komme ut som et skrik. Hva tenkte Tordenskyen på? Når han kom tilbake til rommet sitt på studenthjemmet, skulle han ta en god, lang prat med den. Han hevet seg ikke over å krangle med Tordenskyen. Faktisk kranglet de jevnlig. Tordenskyen vant selvfølgelig alltid – selv når den tapte, for Greyson visste at den tapte med vilje.

«Paragraf én i Skillet mellom ljå og stat …» begynte Traxler, og fortsatte å lese i nærmere en time. Innimellom spurte han Greyson: «Henger du fortsatt med?» og «Fikk du med deg det?» Greyson enten nikket eller sa «ja», og når
han følte at det var behov for det, gjentok han ordrett det Traxler hadde sagt.

Da Traxler omsider var ferdig, la han ikke fra seg nettbrettet, men hentet isteden frem to bilder. «Og nå en quiz.» Han viste bildene til Greyson. Personen på det første gjenkjente han straks som ljå Curie – det lange, sølvfargede håret og den lavendelblå kappen var ikke til å ta feil av. Det andre var av en jente på hans alder. Den turkise kappen viste at også hun var ljå.

«Hvis Tordenskyen hadde hatt lov til å gjøre det, juridisk sett,» sa agent Traxler, «ville den advart ljå Curie og ljå Anastasia om at det finnes en troverdig trussel mot deres liv. En trussel som det ikke ville være noen mulighet for gjenoppliving fra. Hvis Tordenskyen eller en av dens agenter advarte dem, hvilken paragraf i Skillet mellom ljå og stat ville det være et brudd på?»

«Eh … Femtende paragraf, annet ledd.»

«Faktisk femtende paragraf, tredje ledd, men det er nær nok.» Han la fra seg nettbrettet. «Hva er konsekvensene for en elev ved Nimbusakademiet som advarer de to ljåene om denne trusselen?»

En liten stund sa Greyson ingenting, for tanken på konsekvensene var nok til å gi ham frysninger. «Utvisning fra akademiet.»

«Permanent utvisning,» sa Traxler. «Eleven kan aldri mer søke seg inn på det Nimbusakademiet, eller noe annet,
noensinne.»

Greyson kikket ned på de grønne småkakene. Han var glad han ikke hadde spist noen, for da ville han kanskje bare ha kastet dem opp igjen, rett i ansiktet på agent Traxler. På den annen side ville han kanskje ha følt seg bedre om han hadde gjort det. Han så for seg agent Traxlers smale ansikt dryppende av oppkast. Det var nesten så han måtte smile. Nesten.

«Da er det altså klart at du ikke under noen omstendigheter kan advare ljå Anastasia og ljå Curie om trusselen?»

Greyson trakk uoppriktig på skuldrene. «Hvordan skulle jeg kunne advare dem? Jeg vet ikke hvor de bor engang.»

«De bor i et temmelig berømt signalbygg som heter Fossefall, som det er veldig lett å finne adressen til,» sa agent Traxler. Og så, som om Greyson ikke hadde hørt ham første gang, sa han: «Hvis du advarer dem om trusselen, som du nå kjenner til, vil du merke konsekvensene vi har snakket om.»

Så reiste agent Traxler seg brått og gikk for å forberede seg til en ny audiens, uten så mye som et farvel.

Det var mørkt innen Greyson kom tilbake til rommet sitt på akademiet. Romkameraten hans, en gutt som var nesten like entusiastisk som junior-nimbusagenten som hadde tatt Greyson så ivrig i hånden, ville ikke holde munn. Greyson hadde bare lyst til å fike til ham.

«Etikklæreren min har nettopp gitt oss i oppgave å analysere rettssaker fra de dødeliges alder. Jeg fikk en sak som heter Brown mot skolestyret, hva nå enn det er. Og læreren min i digital teori vil at jeg skal skrive et essay om Bill Gates – ikke ljåen, men den virkelige. Og ikke spør meg om filosofi engang.»

Greyson lot ham dure i vei, men sluttet å høre etter. Isteden gikk han gjennom alt som hadde skjedd på MK i hodet én gang til, som om en revurdering på en eller annen måte kunne forandre det. Han visste hva som var forventet av ham. Tordenskyen kunne ikke bryte loven. Men det kunne han. Selvfølgelig ville det i så fall få alvorlige konsekvenser, som agent Traxler hadde påpekt. Han forbannet sin egen samvittighet, for hvordan kunne han, siden han var den han var, la være å advare ljå Anastasia og ljå Curie, samme hva følgene var?

«Fikk du noen oppgaver i dag?» spurte den skravlete romkameraten hans.

«Nei,» svarte Greyson tonløst. «Jeg fikk det motsatte av en oppgave.»

«Heldiggris.»

Av en eller annen grunn følte ikke Greyson seg så veldig heldig.

BONUS:

Les mer om forfatteren her

Tordenskyen er bok 2 i serien Sankingens tid. Les mer om serien her

Se andre bøker av forfatteren her

Tordenskyen har sjangeren fantasy. Les mer om fantasy her

Boktips:

Terra Victoris av Asbjørn Rydland

Pyrocumulus av Espen Dekko

Skare av Aleksander Kirkwood Brown. Illustrert av Thomas Falla Eriksen

Enkebyen 2. De drepte av Thomas Enger

Dette dreper oss av Tiger Garté

Pustens lov av Øystein Stene

Utbryterne av Nina Borge

Livsloven 1: Splintret av Neal Shusterman. Oversatt av Morten Hansen

Markspist måne av Sally Gardner. Oversatt av John Grande

Udyr av Kristine Tofte

Til toppen