Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Utbryterne

Året er 2075. I Norge styrer feministpartiet med jernhånd, og luften er så forurenset at den er giftig. Carla, elitejente fra Sandefjords Klimaavdeling, og Noah, medlem av en opprørsgruppe, tar på seg et farlig oppdrag. På vei fra Sandefjord til Oslo, havner Carla på sykehus i Drammen. Hun og Noah må late som de er søsken. Vil de bli avslørt?

Nina Borge Gyldendal 2020




CARLA

Carla lå på senga og døste da det banket på døra. Legen kom inn uten å vente på svar, og bak henne kom to soldater. Carla satte seg raskt opp i senga. De hadde sorte uniformer, og den nyeste typen av gassmasker hang løst rundt halsen deres. Muskelforsterkerne fikk dem til å se bredskuldrede og truende ut.

Hva var dette?

«Hei Ivy, jeg ser at du føler deg bedre», sa legen og kom bort til senga.

Carla nikket uten å ta blikket vekk fra soldatene. Reduttene fostret to type soldater. Den hvitkledde beredskapen som jobbet for de på innsiden, og det sortkledde ordenspolitiet som jobbet utenfor. Hun visste at statusen mellom de hvite og de sorte var vidt forskjellig. Alt hun trengte var den hvite koften, og disse kvinnene måtte adlyde henne.

«Jeg beklager å forstyrre, men soldatene ønsker å snakke med deg», sa legen.

«Det er i orden», sa Carla, og forsøkte å smile imøtekommende.

Det var ikke akkurat hennes sterkeste side.

«Vi har noen enkle kontrollspørsmål», sa den ene soldaten.

Carla hørte den svake lyden av elektrisitet idet soldaten aktiverte ringen sin og satte i gang et opptak av samtalen.

«Hvor er du født?» begynte hun.

«Drammen», svarte Carla.

Hun renset hodet for forstyrrende tanker og fokuserte på soldaten. Hun skulle klare å lyve seg ut av dette.

«Hvordan skaffer dere penger til familien?»

«Broren min skrur på gamle roboter», svarte hun og bet seg på innsiden av kinnet.

Var det å avsløre Noah? Hvis disse soldatene var sendt av redutten, så kunne de ha informasjon om ham. Carla anstrengte seg for å holde uttrykket nøytralt.

«Hva heter moren og faren din?»

Carla trakk pusten raskt, hodet kjentes helt blankt. Familien hennes var borte, hun hadde aldri hatt en mor eller far, og hadde i alle fall ikke visst navnene deres. Hele livet hadde hun kun følt sinne mot dem. Helt til nå.

«Hva heter moren og faren din?» gjentok kvinnen.

«Samira og Yonas», sa Carla fort.

Nei! Hun var en idiot!

Legen la en hånd på skulderen hennes.

«Du trenger ikke å late som lenger. Hanna tar seg av ham nå», sa hun.

Noah! Carla så lamslått på legen. Det måtte ha glippet et eller annet sted, og det lenge før soldatene kom til henne. Carla hadde ikke likt synet av denne Hanna, hun minnet for mye om noen av kvinnene hun kjente fra redutten. Hun måtte ha lurt informasjon ut av Noah. Han hadde blitt et lettlurt offer, og nå var han i like mye trøbbel som henne.

«Late som? Hva mener du?» spurte Carla i et forsøk på å hente seg inn.

«Vi vet at dere ikke kommer herfra. Dere ble observert da dere kom fra skogen. Han gutten som overvåker deg hele tiden har fortalt oss løgner», sa legen.

«Denne ble funnet i sekken deres. Kan du forklare hvor den kommer fra?» sa soldaten og holdt frem en hvit kofte.

Carla stirret mot koften. Den var krøllet og møkkete fra da hun falt i elven, men like fullt en ekte hvit kofte. Hvis de trodde den tilhørte henne, ville hun automatisk ha kommandoen i rommet.

Ingenting trumfet hvitkoftene.

«Den er min», sa hun og strakte seg etter den. Soldaten nappet den unna.

«Du får bli med oss til redutten så vi får skannet deg først. For alt vi vet, kan du ha drept en kvinne for denne.»

Carla begynte nesten å le. Beskyldningen var absurd. Det kunne ikke falt henne inn å ta en kofte hun ikke hadde gjort seg fortjent til. De forsto ikke hvor hardt arbeid det lå bak en sånn ærestildeling. Soldatene tok tak i armene hennes og dro henne opp. Den blå sykehuskjortelen rakk henne til rett over knærne og var åpen bak.

«Jeg kan ikke gå sånn, det er nedverdigende», sa Carla og forsøkte å vri seg ut av grepene deres.

Muskelforsterkerne var kalde og harde mot de nakne armene hennes.

Carla fikk lov til å ta på seg ullundertøyet før de gikk.

Soldatene holdt hardt om armene hennes mens de førte henne ut. Hun skulle være smart med disse to, tenkte hun. Sortkledde soldater hadde som oftest intelligens på samme nivå som menn. Det var en grunn til at de ikke fikk være i beredskapen.

Soldatene lukket opp utgangsdøra og trakk gassmasken over nesa og munnen sin. Gassmaskene var større og mer avanserte enn pustemaskene, og de hadde visstnok en del fordeler. Carla var likevel glad for at det ikke var hun som måtte ha dem på, for de så både tunge og ubehagelige ut.

«Vent, jeg må ha pustemasken min» sa hun og strittet imot da de dro henne med seg ut mot gaten.

«Se på det som en del av straffen din», sa den ene og nøkket henne med seg ut.

«Hva? Det kan være livsfarlig å gå uten!» sa Carla forskrekket, men til ingen nytte.

Soldatene dro henne med seg videre uten å ense protestene.

Ute luktet det søppel og kloakk og forråtnelse. Carla dro genseren over ansiktet i håp om å skåne seg fra det verste av svevestøvet. Hver gang hun pustet inn følte hun at hun gradvis ødela lungene sine. Det var umulig å orientere seg i virvaret av bygninger. De var så høye at de skygget for sola og gjorde bakken mørk og trist. Hun så etter mulige butikker hvor Hanna kunne ha gått inn sammen med Noah, men alt hun fant var slum, slum og mer slum. Det begynte å klø i halsen mens de gikk, og hun la merke til folk med tørklær foran munnen og ansikter fulle av utslett og sår.

Carla trakk pusten ned i små porsjoner, mens hun forsøkte å holde panikken i sjakk.

Dersom hun prøvde å komme seg ut av soldatenes grep, ville de tro at hun var en tyv som hadde stjålet koften til en høytstående feminist. Men kom hun seg ikke vekk fra dem før de nådde redutten, ville de skanne armen hennes og finne ut hvem hun egentlig var. Det kunne ødelegge oppdraget deres og avsløre dem før de kom til Oslo.

Drammens stinkende kloakk var en overveldende kontrast til det Carla var vant til fra redutten. Etter hvert dukket det opp butikker og kafeer i de nederste etasjene, og hun skjerpet sansene. Blikket hennes søkte i hvert minste lille vindu og hver eneste gate etter Noah.

Hun måtte advare ham!

Da de nådde sentrumskjernen, forsto hun at det kom til å bli umulig å finne ham. Det myldret av soldater og folk i et komplett kaos. Noe var i ferd med å skje der fremme, men hun var for lav til å se over alle hodene foran seg. Overalt var det mennesker og lyder og den kvalme lukten av svette og forråtnelse. Noah kunne være hvor som helst. Hun fortsatte fortvilet å se etter ham, og møtte tilfeldigvis blikket til et lite barn. Jentungen strakte en bunke med gulnede plastglass opp mot henne, men før Carla rakk å si noe, hadde soldatene trukket henne videre. Dette var håpløst, tenkte hun. Tårene presset på, og hun hadde ingen frie hender til å tørke dem vekk med.

De brøt omsider ut av trengselen, og foran henne åpenbarte redutten seg. Den var hvit og ren, og minnet om en enorm vegg av is. Synet av den satte bare én tanke i hodet på Carla. Flukt!

 

CARLA

Drammenselven skilte sentrum og redutten fra hverandre. Broen over den brune elven var lang og smal, laget av metall og malt like snøhvit som festningen foran dem. Det sto to soldater foran overgangen, én kledd i hvitt og én i svart, som for å vise at her møttes utenfor og innenfor. På den andre siden av broen sto to hvitkledde soldater og voktet porten til redutten. Der var posten hvor selve skanningen foregikk. Inngangsporten var to enorme tredører prydet med jernbeslag og ornamenter. De virket overdådige og malplasserte på Carla.

Menneskemylderet i byen var langt unna, og ingen så ut til å våge seg for nær murene. Carla visste at Drammenredutten var kjent for våpenproduksjon og et høyteknologisk universitet, hun visste også at soldatene deres var beryktet for hvor gode de var til å holde folkemengden i sjakk.

Hun lot seg føre over broen uten å gjøre motstand, og kjente kun en svak smerte i låret etter å ha gått fra sykehuset. Carla anstrengte seg for å ikke la fingrene gå til armbåndet da hun ble plassert foran portvokterne. Begge vaktene var et hode høyere enn henne, og håret deres var festet bakover i den karakteristiske stramme hestehalen. Muskelforsterkerne lå skjult under tettsittende hvite jakker, og ga inntrykk av at de hadde like brede skuldre som Noah.

«Hvem er hun?» Vaktens stemme hørtes mekanisk ut bak gassmasken.

De to andre soldatene dyttet henne fremover.

«Vi fant henne sammen med en gutt, og med en hvit kofte. Vi tror hun har stjålet den», sa den sortkledde soldaten og overrakte koften til beredskapen.

Den hvitkledde vakten dvelte ved Carla en stund.

«Hvordan har en simpel gatejente fått tak i denne?» spurte hun og holdt den hvite koften opp foran seg.

«Den er min», svarte Carla.

Ulltøyet klødde langs halsen og minnet henne om hvordan hun måtte se ut for dem. Krøllene sto antagelig ut til alle kanter etter flere dager med forsømmelse. Noahs ulltøy var altfor stort og måtte forsterke inntrykket av at hun stjal.

«Ja vel, ja, så den er din.» Den hvitkledde soldaten dro henne mot porten. «Det vil en kjapp skanning vise.»

Carla rykket instinktivt armen til seg. En mekanisk lyd kom fra innsiden av soldatens uniform, og et unaturlig hardt grep strammet seg om armen til Carla.

«Så du vil ikke skannes?» spurte soldaten med latter i stemmen. «Vet du i det hele tatt hva en skanning er?»

Den nedlatende tonen minnet om noen av jentene på institusjonen. Og Carla hatet den.

«Når dere har skannet meg, blir du den første som må gå. Jeg er på oppdrag fra regjeringen, og dere ødelegger det», sa hun irritert. Et øyeblikk så soldaten usikker ut, men så dro hun Carla med seg bort mot skanneren. Carla vurderte mulighetene sine dersom hun måtte flykte, men den eneste fluktruten hun fikk øye på, var tilbake over elven og inn der skogen forhåpentligvis var tett nok til å skjule henne.

Skanneren var en liten sort prikk helt til venstre på den abnormt store døra inn til redutten. Soldaten dro tilbake ullgenseren og blottla håndleddet hennes. Skanneren ga fra seg en kort pipelyd idet en blålig stråle traff chipen i armen.

Ordene lyste mot dem fra skjermen.

Carla, klimaavdelingen, Sandefjord-redutten, nivå 1.

Soldaten slapp henne med det samme. Lettelsen gjorde Carla slapp i beina, men hun rettet seg raskt opp igjen. Med bøyd hode rygget soldaten vekk fra henne.

«Beklager, jeg beklager virkelig så mye. Det hele er en misforståelse, og jeg skal få alle til å …»

Skjermen begynte å pipe en høy alarmaktig lyd, og soldaten bråsnudde seg.

«Kode 10» blinket mot dem i takt med den monotone pipingen. Triumfen lyste i soldatens øyne, og Carla forsto umiddelbart at hun var avslørt. Hun spurtet av gårde, langs reduttmuren med sikte på skogen langt der borte.

 

*

Carla hentet frem krefter fra et sted langt inne i seg. Soldatene kom tett bak, vinden suste i ørene, og pusten svidde i halsen. Noen grep tak i overarmen hennes og rykket til, så hørte hun lyden av et skudd som fòr gjennom lufta, og taket om armen hennes løsnet. Et nytt skudd ble fyrt av, og Carla nølte ikke et sekund. Hun løp mot elven som skilte henne og skogen.

Hvem var det som skjøt?

Hun dreiet nordover idet neste skudd smalt gjennom lufta. Det var da hun fikk øye på ham på andre siden av elven med en pistol i hånden.

Noah!

Hun gravde etter krefter i reservene og økte farten. Hun måtte utnytte rådvillheten som oppsto blant soldatene. De var antagelig ikke vant til å bli trosset på denne måten, men nølingen kom ikke til å vare lenge.

Hun kastet seg ut i elven. Vannet iset oppover beina, og videre opp langs magen mens hun strevde seg lenger ut i elven. Da hun nådde midten av elven, var det bare hodet hennes som stakk opp av det brune, stinkende elvevannet. Hun knep munnen sammen for ikke å svelge skitten. Elven røsket tak i henne, og Carla kjempet mot strømmen mens hun svømte over til andre siden. Hun krabbet opp på elvebredden og var lettet over å kjenne fast grunn under seg. Smerten hadde begynt å verke i låret igjen, og hun tvang seg til å løpe mot skogen. Carla klamret seg til håpet om at Noah ventet på henne der inne. Bare hun kom dit, så var hun trygg.

Plutselig hørte hun en summelyd over seg.

En søker!

Hun kjente panikken gripe henne. Det ovale, insektlignende luftskipet steg over de hvite murene med et lys så sterkt at det stakk i øynene.

Nei!

Carla kastet seg ned på bakken og krøp så fort hun kunne fremover, delvis skjult av tørt buskas og det kommende mørket. Lysene sveipet stadig over henne, og hun hørte ropene fra soldatene bak seg. Da hun endelig nådde skogholtet, hadde hun sår oppover albuene og på knærne. Hun tvang seg opp og slepte seg inn i skogen, lenger og lenger inn mens lyset fra søkerne så ut til å dreie ned mot havna.

«Noah?» hvisket hun og støttet seg i trærne. «Noah?» sa hun høyere.

Hun stoppet og lente hodet mot et tre før hun skjerpet seg med en kraftanstrengelse.

«Noah!» ropte hun, men fikk ikke svar.

Klærne var kalde og våte og klistret seg til kroppen. Hun kavet seg sakte fremover mens motløsheten var i ferd med å ta over viljestyrken.

«Carla?» sa en stemme bak henne.

Carla snudde seg og ventet på lyden en gang til. Var det en mann eller en kvinne?

«Carla, er du der?»

Hun ble slapp i beina. Stemmen var definitivt en manns.

«Noah?» sa hun hest. «Jeg er her.»

Hun navigerte i retning av stemmen, og fikk øye på konturene av ham noen hundre meter unna.

Hun sjanglet mot ham. Kvistene rispet over armene og brystet mens hun snublet seg fremover. Noah kom mot henne, og hun omfavnet ham med det samme de nådde hverandre. Hun presset hodet mot brystet hans og tillot seg å gråte ut alt sammen. Noah pakket armene rundt henne, og hun klemte seg tettere inntil ham. Han var så varm og sterk og trygg og akkurat det hun trengte.

Hun visste ikke hvor lenge de sto slik uten å si noe.

«Jeg er ikke lenger en inngangsbillett til redutten», hvisket hun til slutt mot brystet hans.

«Vi finner en annen løsning», sa han rolig og strøk en hånd over ryggen hennes.

Carla lot seg berolige og tenkte på hvordan han hadde reddet henne fra å drukne i elven, og hvordan han hadde båret henne gjennom skogen til et sykehus. Noah var modig og rettferdig, og levde overhodet ikke opp til forestillingen hennes om guttene utenfor.

Enda en av søstrenes løgner.

«Du er klissvåt», sa han og skjøv henne litt ut fra seg.

«Du kommer til å fryse i hjel om vi ikke finner noe tørt til deg.»

«Fikk du med deg sekken?» spurte Carla.

Stemmen skalv, og tennene hakket uten at hun klarte å stoppe det.

«Nei, jeg fikk noe mye bedre.» Hun hørte gliset i stemmen hans. «Lommeboka til Hanna. Og jeg har fått meg en venn mens du var opptatt.»

Carla himlet med øynene.

«Selvfølgelig har du blitt kjent med noen allerede.»

Hun smilte, og i det øyeblikket var hun lettere enn en fjær, til tross for den utslitte kroppen, til tross for at hun var klissvåt og jaget og at hun manglet pustemasken sin.

 

*

Hun ble nervøs igjen da de nærmet seg byen.

«Jeg tror ikke dette er så lurt», sa hun og holdt igjen Noah.

«Hør her, soldatene kommer til å ha nok å gjøre nede ved havna i kveld. Sarah fortalte at handelsvarene fra Tyskland er tre uker forsinket, og folk er helt gale etter mat og klær og utstyr.»

Carla gned seg over armene og hutret.

«Det føles bare så feil å gå tilbake mot det vi nettopp flyktet fra», sa hun.

«Jeg skjønner det, men du er gjennomvåt, dødssliten og har ikke spist på et halvt døgn. Dessuten kan vi ikke gå uten pustemasker lenger. Sarah kan kjøpe det vi trenger, og så drar vi av sted igjen så fort vi har utstyret.» Noah klemte henne lett over skulderen, og Carla nikket. Hun håpet denne Sarah, som Noah hadde blitt kjent med, var til å stole på.

De holdt seg skjult langs trærne helt til de nådde østsiden av byen. Derfra snek de seg inn blant ruinene og tok seg sakte, men sikkert lenger inn i labyrinten av høyhus. Carlas kropp var i konstant beredskap. Bygningene rundt dem så ut som de kunne kollapse når som hest. Hun var redd for å få en murvegg i hodet, redd for å snuble i mørket, redd for å puste og redd for å bli sett.

Til toppen