Hopp til innholdet
Hjem/Aktuelt/

De sterke stemmene

Intervju
6. januar
2021
Faktafyk
2021

De sterke stemmene

Thomas Kleiven

Dagens ungdomsgenerasjon nøyer seg ikke med å legge press på makthaverne. De vil redde verden på egen hånd. Møte aktivistene Penelope Lea (16), Ziad Ahmed (21) og Amika George (20).

Lasse Lønnebotn
Forfatter

Lytt til teksten som lydklipp:

Verden er et galehus, og de voksne har skapt den.
Klimakrise, kriger, fattigdom, rasisme og flyktningkrise tar aldri slutt, virker det som. Presidenter, statsministre og samfunnstopper virker mer opptatte av kortsiktige gevinster og egen prestisje enn fellesskapets beste. Bare det siste året er verden blitt rammet av politibrutalitet, handelskrig og pandemi.
Og denne verden skal de unge overta.
Det kunne gitt en generasjon som var apatiske, som ville tenkt at det er lite å hente av framtiden. Men Generasjon Z, de som er født rundt år 2000, har i stedet mobilisert. Unge, sterke stemmer verden over inspirerer andre til å bry seg om temaer som ungdom før overlot til voksne.
Vi har sett hvilken betydning Greta Thunberg (17) har hatt for klimaet og Malala Yousafzai (23) har hatt for jenters rett til utdanning. Men de er ikke de eneste som legger press på makthaverne og inspirerer unge verdensborgere.
Vi har møtt tre unge aktivister som kjemper hver sin kamp, på hver sin måte. Og som må tåle hat og fordommer i sin kamp for å gjøre verden bedre.

KLIMAFORKJEMPEREN PENELOPE LEA (16)

Noe skjedde med Penelope da hun var åtte år.
Hun levde tett på naturen, familien gikk ofte i fjellet og marka, og hjemme på Kjelsås plantet de blomster og syltet bær. Hun var et barn som var glad i livet og glad i naturen, og hun elsket David Attenboroughs naturprogrammer på TV.
Så leste hun om klimakrisen. Om arter som dør ut, om forurensing, CO2-utslipp og hvordan vår moderne livsform truer jordkloden. Hun reagerte med en enorm trang til å gjøre noe.
– Jeg leste mer og mer om livsløpet i naturen og hvordan alt henger sammen. Og hvor avhengige vi mennesker er av små insekter og dyr. Jo mer jeg leste, jo mer skjønte jeg hvilken fare vi er i, sier Penelope.
Det var da hun meldte seg inn i barnas miljøvernorganisasjon, Miljøagentene. Hun kunne ikke sitte stille og se på hvordan alt hun elsket ble ødelagt. I Miljøagentene ble hun raskt spesialagent og
leder, og grep utfordringen med begge hender. Hun skrev appeller og kronikker, deltok i demonstrasjoner og debatter.
– Jeg ville bruke de verktøyene som fantes når barn ikke har stemmerett. Klimakrisen handler også om barns rettigheter, og barn har sterke stemmer som må lyttes til.
Siden har ting skjedd på løpende bånd. Som ett av åtte barn fra hele landet ble hun med i Barnas Klimapanel, en organisasjon som skal fremme barns mening i klimasaken. Hun har vært på møte med Nordisk ministerråd, holdt tale på en konferanse om bærekraftig reiseliv og holdt appell foran Stortinget. 14 år gammel inviterte UNICEF henne til å bli ambassadør for klimasaken.
Nå kalles hun en «norsk Greta Thunberg».
– Jeg er bare en liten del av en stor bevegelse som kjemper for klimaet. Og vi trenger alle sammen.
VI MØTER HENNE utenfor Oslo katedralskole, der hun går i 1. klasse. Hun har langt, fyldig hår og er kledd i en fargerik, hjemmestrikket genser. Hun er høflig og vennlig, med et ordforråd som minner mer om en 30-åring enn en 16-åring.
– Jeg har lært mye om klimakampen siden jeg var åtte, og jeg ønsker å dele kunnskap. Med økt kunnskap om klimaendringene kan vi påvirke beslutningstakerne til å gjøre de systemendringene som trengs for å bevare så mye som mulig av livet på jorda.
Hun har smilet til et barn, men blikket til en voksen. Hun sier at det er mange som har inspirert henne, en av dem er costarikanske Christiana Figueres, som ledet hovedforhandlingene foran Paris-avtalen i 2015. Figueres, som Penelope traff på en konferanse i Oslo, sa at vi trenger en balanse mellom positivitet og realisme for å skape klimahandling.
– Klimakrisen henger tett sammen med mange temaer. Vi må løse klimakrisen for å bekjempe fattigdom, for eksempel. Noe av det som først engasjerte meg, var hvilket ansvar vi har for mennesker andre steder på jorda.

idsnød: 16 år gamle Penelope Lea mener klimakampen også er en generasjonskamp. – Mange unge er frustrerte over hva som må gjøres og hva som faktisk gjøres, sier hun til Faktafyk. Foto: Thomas Kleiven.

Nylig skrev hun en kronikk i VG med tittelen: «Sjokkerende tall om havene våre.» Hun skrev at hun så plastavfallet for seg da hun lukket øynene om kvelden etter å ha plukket plastsøppel på Hitra. Hun siterte fra WWF Verdens naturfonds ferske rapport om at antallet fisk, pattedyr, amfibier, reptiler og fugler er redusert med 68 prosent siden 1970. «Forrige gang kloden opplevde et slikt tempo av massedød, var da dinosaurene døde ut for 65 millioner år siden. Denne gangen er det én art som har skylden: Menneskene, vi, du og jeg», skrev hun.
– Klimakampen er også en generasjonskamp. Og et generasjonssvik. Mange unge i dag er frustrerte over forskjellen på hva som må gjøres, og hva som faktisk gjøres. Og tiden det tar. Vi har jo ikke tid!
– Hva skremmer deg mest?
– Vippepunkter og tilbakekoblingsmekanismer som vi ikke vet hva vil føre til. Som når permafrosten smelter, slipper ut metangass, som er en sterkere klimagass enn CO2, og fører til oppvarming av atmosfæren. Mange av konsekvensene kan ikke reverseres.
KAMPEN HAR SIN PRIS. Det er dem som sier at hun er manipulert, og at voksne må gripe inn.
– Da jeg var mindre, var det ubehagelig, da kunne jeg bli ordentlig lei meg. Men så kjenner du igjen reaksjonene fra gang til gang, og det preller mer av.
Sosiale medier er en gave til aktivismen, sier hun. Hun bruker Facebook for å kommunisere med voksne, og Instagram mot barn og unge. Når det legges fram nye rapporter om skadene på klimaet, ser hun det som sin oppgave å gjøre innholdet mer tilgjengelig for unge.
– Min opplevelse er at mange er engasjerte, men trenger mer kunnskap. Jeg ønsker at politikere og andre samfunnsaktører formidler fakta om krisen vi er i, på en skikkelig måte, uten andre motiver, manipulasjon eller hersketeknikk.
– Hva er helt essensielt at dagens unge forstår om klimakampen?
Hun trenger ingen betenkningstid.
– Karbonbudsjettet. Det er helt sentralt for å få solidaritet i klimakampen og endre måten vi lever på. Karbonbudsjettet handler om hvor mye utslipp vi har igjen for å holde oss under en temperaturøkning på jorda. Og den må deles på hele verden.

Foto: Thomas Kleiven

Hun sier at målet fra Paris-avtalen i 2015 – om å holde den globale oppvarmingen under 1,5 grad – snart allerede er urealistisk.
– Den 1. januar 2018 hadde verden 420 gigatonn igjen å slippe ut for å ha en 50 prosents sjanse for å holde temperaturøkningen under 1,5 grader. Derfor må rike land som Norge kutte mye mer av sine utslipp så mindre rike land kan få bedre levestandard.
– Norske politikere argumenterer med at uten olje- og gassproduksjon vil vi ikke fylle vårt energibehov?
– Jeg mener vi må fase ut olje- og gassproduksjonen så fort som mulig, mot en sluttdato. Og sette inn ressursene på å utvinne ren energi. Norge må ta et større ansvar!
Hun rynker pannen.
– Se på brannene i California, som vi har bidratt til ved å la klimakrisen vedvare. Barn har rett på ren luft, og vår olje- og gasspolitikk bidrar til klimakrisen på grunn av utslippene. Når jeg deltar på internasjonale konferanser og møter andre barn og unge, ser de med et kritisk blikk på Norge.
SKOLEDAGEN NÆRMER SEG SLUTTEN, og ut av klasserommene på «Katta» strømmer unge elever. Skolen er kjent for sitt samfunnsengasjerte miljø, og tidligere elever inkluderer både eks-statsminister Jens Stoltenberg, tidligere miljøvernminister Erik Solheim og kong Harald.
– En stund var drømmen min å bli lege, men nå vil jeg jobbe for klimakampen og heller bli menneskerettsadvokat. Jeg ser for meg en jobb i politikken eller organisasjonsarbeid, sier hun.
Hun hilser på medelever til venstre og høyre.
– Det er flere måter å være aktivist på. Nå prøver jeg å påvirke utenfra, men senere vil jeg inn i systemet og endre det bestående innenfra. Klimakampen handler om menneskerettigheter.
– Blir du sint når du ser hvor lite som gjøres for klimaet?
– Ja, fordi det er urettferdig at det tar så lang tid. Og det som skiller klimakrisen fra andre kriser, er at det er en klokke som tikker. Klimakrisen må løses fort, ellers er vi ille ute. Det gjør meg både sint, redd og lei meg.
Hun går ut og finner sin rødfargede sykkel, snart skal hun hjem til Kjelsås, i vind og regn. Hun er vant med å stå i stormen. Et liv som klimaforkjemper handler om det.
– Jeg må. Jeg skulle ønske at jeg slapp motstanden som hører med, men det kan jeg ikke bry meg om. Hvis jeg skulle gitt opp kampen, da ville jeg blitt redd. Da ville jeg blitt virkelig redd.

DE UNGES STEMME ZIAD AHMED (21)

Han har talt foran næringslivsledere i Moskva og Mexico City, blitt intervjuet på CNN, er kåret til en av verdens 15 viktigste «gamechangere» og ble invitert til Det hvite hus av president Barack Obama. Men for Ziad Ahmed begynte engasjementet da han gikk i 8. klasse.
– Som andre unge følte jeg at jeg ikke ble tatt på alvor. Så jeg fikk en idé og sa til andre elever: «La oss starte en plattform der unge kan uttrykke seg – der de blir hørt», sier Ahmed.

På besøk: Da Ziad Ahmed var 16 år ble han invitert til Det hvite hus av daværende president Barack Obama.

Året var 2013, og han startet Redefy, en internasjonal ungdomsorganisasjon om sosial rettferdighet. Som amerikansk muslim med røtter fra Bangladesh hadde han selv opplevd fordommer og rasisme.
– Alle bør føle seg mektige nok til å utfordre makthaverne. Generasjon Z er morgendagens ledere, og det er ufattelig at mange debatter i dag foregår uten vår deltakelse. Vi driver fram trendene, forandrer kulturen og dominerer sosiale medier, så hvorfor skal ikke vi bli hørt?
Nå titter Ahmed fram fra en videoskjerm i den amerikanske delstaten Connecticut, med to assistenter pålogget fra andre skjermer. For tre år siden etablerte han et firma, JUV Consulting, som skal hjelpe selskaper med å nå ut til unge, engasjerte mennesker. Det er blitt en jobb og en karriere, samtidig som han studerer ved Yale University, et av de beste universitetene i USA.
– Dagens problemer med rasisme, utenforskap og systematisk urettferdighet er for alvorlige til å ikke inkludere oss i debatten. Vi har en verden vi skal forandre, og er klare til å begynne i dag – ikke i morgen, sier han.
Han kaller Generasjon Z for «The Plurals», flertallet. Og anslår at generasjonen teller omkring to milliarder mennesker verden over.
– Hva vi vil oppnå? Jeg vil at vår generasjon skal skape radikale endringer. Da er min rolle å koble unge mennesker sammen og gjøre stemmene høylytte.
– Er det noen temaer du brenner mer for enn andre?
– Engasjementet kan ikke begrenses til ett tema. Vi kan ikke snakke om klimaendringer eller rasisme uten å snakke om fremmedgjøring og feminisme. Alt henger sammen.
Han snakker raskt og ivrig.
– Det som er unikt med vår generasjon, er verktøyene vi bruker. Gjennom sosiale medier kan vi skape en bedre verden og fjerne hat og fordommer. Jeg ønsker ikke å leve i en polarisert og misinformert verden, som vi gjør nå. Jeg vil leve i en opplyst og demokratisk verden.
MØTET MED OBAMA for fem år siden ble et avgjørende øyeblikk. Han var 16 år, gikk på videregående og hadde skrevet en artikkel om fordommer mot amerikanske muslimer. Samme dag ble artikkelen referert i en stor avis.
Mens han satt i en kjemitime, ringte telefonen fra et ukjent nummer. Han svarte ikke. Men etter timen ringte han tilbake, og en medarbeider fra Det hvite hus svarte. President Obama hadde lest artikkelen og var imponert. Noen uker senere ble Ziad invitert til en middag i Det hvite hus for å
feire det amerikansk-muslimske samfunnet. Flere hundre prominente samfunnstopper var invitert – og ham? Han kunne ikke tro det! Enda villere ble det da Obama hyllet Ahmed under middagen.
– Det er det mest surrealistiske jeg har opplevd. Det viste at du kan få hvem som helst til å lytte, bare du bruker verktøyene du har.
Både før og etter middagen fikk han en kort prat med Obama.
– Han var utrolig snill, karismatisk og støttende. Det ga meg enorm inspirasjon til å fortsette å føle meg som en betydningsfull stemme.
– Hva synes Generasjon Z om dagens lederskap i USA?
– Mange er sinte på systemet – og mye av sinnet er berettiget. Nå faller enda flere utenfor utdanning og jobb, i tillegg har vi klimatrussel og pandemi – og begge deler håndterer USA svært dårlig. Politikk og lederskap betyr noe, det ser vi nå.
Nå snakker han enda raskere.
– Om jeg håper Generasjon Z får makt? Ja! Men jeg håper vi kan løse problemene med empati og samhold, ikke sinne. Heldigvis er noe i ferd med å endre seg. Selskaper som før bare tok avstand fra urettferdighet når det brøt med egne forretninger, viser mer samfunnsansvar. Det gir håp.
– Noen kaller deg «din generasjons stemme». Er du det?
– Nei, det er jeg ikke. Jeg er takknemlig for alle som vil lytte til meg, for jeg synes det fremdeles er «crazy». Jeg er bare én stemme fra min generasjon. Jeg er 21 år og prøver å navigere gjennom det landskapet som livet er, og jeg har først og fremst et ansvar som student, venn, sønn og bror.
– Hva vil du si til dagens ungdomsskoleelever?
– Vær snill med deg selv og dine nærmeste. Jeg ser en del unge som har stort engasjement for verdens rettferdighet, men som glemmer menneskene rett foran seg. Begynn med deg selv, og fortsett med dine søsken og foreldre, venner og kjæreste. Og sist, men ikke minst: Ikke undervurder den makten du har. Vår generasjon vil lykkes hvis vi tror på oss selv.

De siste årene er Ahmed jevnlig blitt invitert til paneldebatter, både for å diskutere rasisme, generasjonskamp og klimatrusler. – Mange er sinte på systemet – og mye av sinnet er berettiget, sier Ahmed.

LA OSS SNAKKE OM MENSEN AMIKA GEORGE (20)

Hun var 17 år og skoleelev i Storbritannia da hun leste en artikkel i BBC som rystet henne: Jenter helt ned i 11-årsalderen blir hjemme fra skolen fordi de ikke har råd til bind.
– Det var et sjokk! I tillegg leste jeg at flere jenter brukte gamle t-skjorter, tørkepapir eller strømper, i stedet for bind eller tampong. Og dette skjedde i Storbritannia, et av verdens mest utviklede land, sier Amika George da vi møter henne på en videoskjerm.
– Jeg ble enda mer sjokkert da jeg forsto at myndighetene visste om dette, uten å bruke penger på å hjelpe jentene.

Foto: Hilsen fra Amika George. Illustrasjon: Rune Markhus. Fra boka: «Mensen», Gyldendal 2016.

Hun dypdykket i begrepet «Period Poverty» og leste at én av ti jenter mellom fjorten og tjueen år i Storbritannia hadde opplevd å ikke ha råd til sanitærprodukter. For jenter i asiatiske og afrikanske land var situasjonen enda verre, viste fakta fra UNICEF og UNESCO. Det tok ikke lang tid før hun reagerte: Hun etablerte «Free Periods» på sosiale medier, en kampanje som raskt fikk tusenvis av følgere.
– Dette handler egentlig om likestilling, for det er kun jenter som går glipp av skolegang på grunn av mensen. «Period Poverty» hindrer jenter i å få en god utdannelse og komme seg ut av fattigdom, sier George.

MÅLVAKTER: Fra venstre: Dysmus Kisilu, Amika George, Bill Gates, Ed Sheeran, Nadia Murad og Melinda Gates. Bildet er tatt på en konferanse i regi av Bill og Melinda Gates Foundation og UNICEF i 2018. Arrangementet feiret enestående ungdom og deres arbeid knyttet til FNs 17 globale mål. Foto: Getty Images.

Kampen startet i 2017. I dag er hun student ved Cambridge University samtidig som hun driver Free Periods-kampanjen. I Storbritannia har hun samlet inn rundt 200 000 underskrifter som krever gratis bind og tamponger til jenter fra lavinntektsfamilier. Kampen er blitt lagt merke til: I 2018 ble hun belønnet med en pris fra Bill og Melinda Gates’ stiftelse – i en seremoni der også statsminister Erna Solberg var til stede.
– Jeg har hatt mye tvil og usikkerhet og trodde aldri at det ville bli en stor sak. Det er helt utrolig alt som har skjedd, sier hun.
De siste årene har hun fått tusenvis av e-poster fra jenter over hele verden. Mange takker henne og sier at hun har brutt ned tabuene om mensen og skapt en åpenhet om jenters sårbarhet.
– Det er på tide å snakke om mensen. Fortell om mensen til venner, gutter, lærere og andre. Si hvordan det er, selv om noen synes det er ekkelt. Vi skal ikke være redd for noe som er helt normalt.
Hun er glad hun lever i en tid med sosiale medier. Er budskapet sterkt nok og formidlet med lidenskap, kan du nå fram til mennesker verden over, sier hun.
– Unge mennesker har en større påvirkningskraft enn noen gang. Vi lever i en spesiell tid. I stedet for å vente på at voksne skal ta ansvar, kan vi ta grep selv og kreve endringer.
Hun har én beskjed til dagens unge:
– Opplever du urettferdighet, vit at du har makten til å endre på det. Finn noen som mener det samme, bruk sosiale medier, lag en demonstrasjon og skap en felles bevissthet. Gjør du det, vil du innse hvor sterk du faktisk er.

Moxie

Av Jennifer Mathieu og Oversetter: Hilde Stubhaug

Moxie-jenter slår tilbake! Vivian Carter er drittlei. Hun er lei av skolens ledelse som ikke tror at guttene på fotball-laget kan gjøre noe galt. Hun er lei av kjønnsdiskriminerende kleskoder, trakassering og grove kommentarer fra guttene. Men mest lei er hun av å være den som alltid gjør det som er riktig og det som forventes av henne. Moren til Vivian var en tøffing da hun var på Vivians alder. Hun var punker og Riot Grrl, og lagde opprørske fanziner. Og Vivian blir inspirert til å lage Moxie, en feminist-fanzine som hun distribuerer anonymt på skolen. Hun trenger bare å gjøre noe og få ut litt damp, men responsen vokser, og Moxie blir snart et begrep. Etter hvert blir Vivian kjent med jenter på skolen på tvers av klikker og plass på popularitetsskalaen, og hun skjønner at hun rett og slett har startet en revolusjon. Det er på tide å slåss. Jentene gjør opprør!

Les mer om boken

Les også