Men for Mustafa var det ikke så enkelt. Nå kunne han ikke slappe av lenger. Ikke i ett minutt engang. Han visste aldri når han kom til å bli sendt ut av Norge. Han ville ikke til Jordan, livet hans var i Norge nå, han var norsk nå. Men flere ganger kom politiet på døren, og noen ganger hoppet Mustafa ut soveromsvinduet og sprang mot skogen.

En natt tok moren med seg den åtte år gamle lillesøsteren Sara til Palestina. Mustafa ble forlatt, og overlevert til barnevernet. Snart saksøkte han UNE. I juli kom nyheten fra tingretten om at UNE ikke hadde rettslig grunn til å sende ham ut av landet. Mustafa har bodd over halve livet sitt i Norge, han har blitt 19 år, og nå skal saken hans tas opp på nytt.

Det norske folket vil ha ham her. Over 100 000 underskrifter, tusenvis i demonstrasjonstog, brev og støtteerklæringer fra alt fra popartister til skistjerner har bevist det. Men Mustafa kan fortsatt ikke slappe av. I dag står Mustafa opp og kjemper, ikke bare for seg selv, men for de andre i hans situasjon. Blant annet de 31 enslige mindreårige asylbarna som har bodd i Norge i over fem år og daglig lever under samme stress som han selv.

For hva gjør det med et ungt menneske å ikke vite om du får bli eller må dra, å leve i konstant usikkerhet?

Faktafyk inviterte to engasjerte ungdommer til en samtale med Mustafa Hasan. Bjørn Norman (18) opprettet Facebook-støttegruppen som i dag har over 40 000 medlemmer, og Johanne Fearnley (18) har skrevet avisinnlegg hvor hun etterlyser en oppvask i norsk asylpolitikk. De ville høre direkte med Mustafa om hva han tenker om livet, fortiden og framtiden. Og – om dommen fra tingretten i sommer:

Mustafa: – Dagen jeg fikk beskjeden, var jeg i Elverum, på hytta til en kompis. Et sted jeg føler meg trygg og innimellom har dratt til når jeg er usikker på om politiet skal komme og hente meg eller ikke. Jeg øvelseskjørte bil og fikk telefonen om at jeg hadde vunnet saken. Så jeg dro tilbake til hytta, og på trappa ble jeg overrasket av et kobbel av lokalaviser, NRK-journalister og VG. Jeg husker jeg følte glede, det føltes litt som et eventyr. Men det gikk fort over. Jeg hadde gått og ventet på dette svaret hele livet, og da det endelig kom, tenkte jeg: «Var det verdt det?» For selv om jeg vet innerst inne at jeg en dag vil få det bra, så kommer jeg aldri til å glemme alt det fæle som har skjedd.

Bjørn: – En kveld så jeg på nyhetene sammen med noen kompiser og hørte om at en dude på vår alder skulle bli kastet ut etter å ha gått på skole i Norge og skapt alle sine fremtidsmuligheter her. Da føltes det som om alt jeg hadde lært på skolen, var løgn! Jeg følte meg spyttet på, selv om jeg kommer fra bortskjemte Frogner. Der er det vanlig å bare akseptere at «sånn er det». At ting går bra i Norge og fungerer slik de skal. Men da jeg så nyhetene den kvelden, følte jeg at alt jeg hadde hørt i samfunnsfag på skolen om maktfordelingsprinsippet, demokrati og at Norge er venn med enkeltmennesket, rett og slett var løgn.

Tenåringer i Norge virker generelt å være opptatt av saken til Mustafa?
Bjørn: – Ungdomsskoleelever er ekstremt engasjert i saken til Mustafa! Fordi den omhandler noe som strider mot det vi lærer på skolen fra starten av. Vi vokser jo opp i et land hvor alle er like mye verdt og alle har like rettigheter, men så plutselig skal vi deportere barna som har gått på skolene våre?

Johanne: – Ja, og det er jo en snedig moral å gi til ungdommen. At vennene dine gis andre muligheter enn deg. Og det skal man liksom ikke få kommentere? Sånn er det bare, liksom.

Bjørn: – For at Mustafa, og alle andre i samme situasjon, bare får fem timer med fri rettshjelp og deretter må betale alt selv. Asylbarn har ikke akkurat mye penger, og dermed har de ikke noen annen sjanse enn å finne støttespillere blant folket. Vi skrev unnskyld for alle rettighetene vi har tilgang til, og ikke han.

Mustafa: – Saken min var veldig mye i media og ble slått stort opp i fjor, så jeg leste mange innlegg i avisene, men det som var spesielt med akkurat dette brevet, var at jeg fikk se ansiktene til mennesker på min egen alder. Og at de ville hjelpe meg uten å få noe tilbake. Deres eneste motivasjon var hjertet dems, liksom. Det gjorde inntrykk på meg. Men jeg føler også at jeg skylder dem noe, de som stadig støtter meg og har ryggen min og bare vil hjelpe. Alle gir av sin energi, så jeg har ikke alltid nok energi å gi tilbake med.

Johanne: – Jeg forventer absolutt ikke at du skal gi noe tilbake til meg, Mustafa. På ingen måte. Men jeg skjønner at det er vanskelig, når man er i en situasjon hvor man stiller så skjevt ut fra start, man er fratatt alle muligheter og lever i et samfunn med et ekstremt skjevt maktforhold som ikke gagner noen.

Mustafa: – Hundre prosent!

Mustafa: – Jeg tenker at jeg vant i lotto. Både med vennene mine, støttegruppen på Facebook, oppmerksomheten og at saken min dukket opp i etterkant av Black Lives Matter, hvor folk ville vise at de var lei av urettferdighet. Så det er litt tilfeldig at jeg sitter og snakker med dere her i dag, fordi det mennesket som ble ansiktet for min sak, kunne like gjerne ha vært noen andre. Jeg forsøker å ikke tenke at jeg er utvalgt eller spesiell, men jeg hadde aldri vunnet i tingretten om det ikke var for all oppmerksomheten, støtten og hjelpen jeg har fått. Og jeg tenker derfor hele tiden at jeg vil hjelpe andre, de andre asylbarna, for å kunne forandre ett eller flere liv. Det er jo bare snakk om 31 barn! Det er ikke så trangt i Norge at det ikke er plass til dem? I Afrika bor det 31 barn i ett rom, liksom.

Johanne: – Det er ren symbolpolitikk.

Mustafa: – Det er maktmisbruk.

Johanne: – Nettopp.

Bjørn: – Utlendingsnemnda har jo suveren definisjonsmakt, de bestemmer selv hva som er innvandringsregulerende hensyn, og hva som er barnets beste, og det finnes ingen instanser over disse få lederne og medlemmene som kan utfordre deres syn på sakene.

Hvordan har du følt deg i møtet med disse nasjonale instansene, som bak lange navn jo er mennesker til syvende og sist?
Mustafa: – Saken min har jo blitt tatt opp mange ganger, jeg har vært til stede på en rekke møterom og møtt masse mennesker jeg har sett inn i øynene, men også aldri engang møtt folk som har bestemt over livet mitt, og som har tatt en avgjørelse jeg ikke har annet valg enn å respektere fordi det er deres land. De lager et skille mellom meg og dem. Jeg er asylsøkeren eller en papirløs migrant. Noe jeg ikke er, fordi jeg har vært her hele livet. Jeg er norsk, jeg også.

Hvordan har stresset og usikkerheten formet deg som menneske, tror du?
Mustafa: – Da jeg kom til Norge, var jeg stille og sjenert. Jeg hadde en del sykdommer fordi mamma og pappa er søskenbarn og ble tvangsgiftet. Jeg var skikkelig tynn, spiste lite og var desorientert. Vi flyttet mye rundt omkring, og til slutt endte vi opp i Asker. Jeg forsto ikke mennesker, deres handlinger og kroppsspråk, så folk opplevde meg som litt annerledes, og jeg ble mobbet av og til. Snart ble jeg overvektig også, fordi mamma foret meg så godt da jeg ble frisk fra sykdommen som gjorde meg så tynn. Dagene gikk forbi ved at jeg bare satt stille og observerte folk, lærte ting og studerte livet deres. Det er nok derfor jeg klarer å leve med usikkerheten i dag. Jeg har sett folk ha det fint, selv om jeg ikke har følt på det selv, nødvendigvis. Men jeg har studert det fra avstand. Satt meg inn i hva glede er, og kan late som jeg har det bra.

Bjørn nikker stille.

Mustafa: – Kanskje vet jeg ikke opp ned på noe, men jeg har lært meg å følge strømmen. Det har vært min overlevelsesstrategi, min forsvarsmekanisme.

Om du hadde fått vite at du skulle få bli værende fra start av, ville du vært den samme i dag?
Mustafa: – Det tror jeg ikke. Det stille og observerende barnet jeg var, har formet meg til den jeg er i dag. Så jeg hadde nok ikke drevet med musikk og poesi, for eksempel – det som gjorde at jeg overlevde. Jeg klarte ikke å dele mine følelser med noen, men via musikken fikk jeg det ut. Hver dag måtte jeg si til meg selv at jeg fortjente å være i Norge, at Norge er landet mitt, når det ikke var noen andre som sa det til meg. Og kanskje hadde jeg fått hjelp tidligere om jeg hadde greid å fortelle om hvor vanskelig det har vært, fra venner og familie, i det minste, for jeg fikk aldri den hjelpen jeg trengte fra offisielle instanser som barnevern, UNE og UDI. Ord var alt jeg hadde, og jeg greide ikke å bruke dem.

Bjørn: – Dette gir så mye mening! Fordi alle disse menneskene, disse barna, blir bare tall for mange. Man legger ikke merke til dem. Samtidig er det ikke snakk om arvesynd i noen andre rettsinstanser i Norge, bare når det gjelder utlendingssaker. Jeg har faktisk skrevet et dikt om det, vil dere høre?

Alle: – Ja!

Bjørn: – «Det var en gang et tall, uerstattelig var tallet. Umulig å forandre, usynlig blant mange. Så ble det mange tall, og det ble vanskelig å telle. For papir og blekk kan ikke illustrere at tallet var laget av kjøtt og blod.»

Mustafa lukker øynene. Åpner dem igjen.

Mustafa: – Det diktet representerer veldig mye. For vi snakker om mennesker, ikke tall. Mennesker som meg. De som styrer Norge, forstår ikke dette. Folket skjønner, det er jeg overbevist om nå etter all den gavmildheten og varmen det norske folket har vist.

Johanne: – Dette diktet setter ord på noe jeg lenge har brukt mye tid og engasjement på. Jeg er sikker på at om vi hadde hørt flere enkeltmenneskers historier, slik som Mustafas, hadde vi hatt en helt annen rettspraksis enn den vi har i dag. Midlertidig oppholdstillatelse ville for eksempel ikke funnet sted. Blant de som har ventet på å bli kastet ut på 18-årsdagen sin, har hundrevis stukket av. Vi vet ikke hvor de er. Vi kan heller ikke lete etter dem før etter 48 timer. Og på den tiden kan de ha havnet i Frankrike under en bro eller blitt utsatt for menneskesmugling. Jeg samarbeidet med flere enslige asylsøkere da jeg gikk på ungdomsskolen, og flere av dem får jeg nå ikke kontakt med. Det er forferdelig at dette ikke får publisitet, fordi de bare er tall for mange. Men dette er jo snakk om alvorlig traumatiserte unge mennesker som har menneskeverd og ønsker å være nyttige for Norge. Men fordi de ikke blir gitt muligheten til å utrette sitt potensial, mister de også troen på at de har et.

Hva tenker dere om innvandringspolitikken i Norge?
Mustafa: – Jeg er ikke imot innvandringsregulerende hensyn. De må være til stede. Fordi Norge kan ikke bare slippe inn hvem som helst, hele tiden. Da kan vi få mange problemer som vi ser i enkelte andre land. Det som er ille, er at barn må lide for noe de ikke har gjort.

Johanne: – Det mest effektive tiltaket for å forbedre situasjonen til alle enslige mindreårige asylsøkere er å fjerne midlertidig oppholdstillatelse. Søker man asyl som barn i Norge, så er det en grunn til at de gjør det, da må de få permanent opphold fra start. Er det til barnets beste, så skal det gjennomføres. Jeg kjenner mange som sliter med vanvittig mye posttraumatisk stress fra både selve flukten og å leve i limbo i Norge.

Bjørn: – Det er jo ekstremt integreringshemmende!

Johanne: – Nettopp. Takk.

Bjørn: – Altså, uansett hvor man er på det politiske spekteret, kan man engasjere seg i Mustafa-saken. Den handler ikke om asyl, den handler om demokrati. Og at alle, også asylbarn, har rett til å få hjelp når de trenger det. Å få utdelt verktøy til å kjempe for sin uskyld.

Hva tror du i hjertet kommer til å skje med deg framover?
Mustafa: – Jeg er ganske sikker på at dette kommer til å gå bra. Det er jo «umulig» for UNE å ikke gi meg opphold. De kan gjøre det, men da hadde de ødelagt mye for seg selv ved å gå i strid mot dommen, og som Bjørn sa i stad: «Det er vanskelig å drepe noen når folk ser på.» Men jeg er ikke rolig i hjertet enda, jeg nekter å tro at jeg får bli før jeg har «oppholdskortet» i handa.

Johanne: – Jeg lurer på noe, Mustafa: Hvordan holder du det gående?

Mustafa: – Jeg skal være ærlig med deg. Jeg føler på et press når jeg får så mye oppmerksomhet. Fordi jeg har et ansvar nå og kriger ikke bare for meg selv lenger. Selv om jeg er en 19 år gammel gutt som av og til vil gjøre 19 år gamle ting. Jeg må være ekstra forsiktig når jeg har fått æren av å «være ansiktet utad» i kampen for asylbarn. Så det som holder meg gående, er ansiktet til søsteren min, hun jeg elsker mest i verden. Jeg våkner til et maleri av henne i bunad om morgenen og håper at hun en dag kan få et liv likt det jeg har – og være glad. For jeg vet at hun har det vanskelig. For henne står jeg opp om morgenen, og for alle de andre barna som kan forandre verden, Norge eller asylpolitikken til slutt.

Jeg vil helst studere pedagogikk. Jeg har veldig gode karakterer fra videregående og kom inn på førstevalget mitt på Universitetet i Oslo. Men jeg må heller tjene opp penger i år … i tilfelle Norge kaster meg ut og jeg må skaffe ressurser til en ny flukt, sier Hamid Omarkhail (19) mens tårer veller opp i øynene hans.

Hamid snakker flytende norsk nå, men da han var 12 år gammel, flyktet han helt alene fra Afghanistan med kun noen engelske gloser og et par nye sko.

Stadig oftere fikk familien hans høre at Taliban jaktet på faren, som jobbet for det afghanske militæret og ble sett på som en fiende av terroristene. En natt da Hamid var 11 år, kastet Taliban en granat gjennom vinduet på familiegården i en landsby øst for Kabul. En av brødrene mistet en arm. Hamid mistet barndommen.

I oktober i 2015 begynte en to måneder lang flukt mot Europa.

– Jeg ble lagt i bagasjerommet på diverse biler gjennom Iran, sprang duknakket mens noen skjøt etter meg på den tyrkiske grensen, tråkket gjennom iskalde elver i Bulgaria og forsøkte sove i skogen uten pledd, forteller Hamid mens han skuer utover Oslofjorden fra Nesodden.

Sulten, syk og kald ankom Hamid etter hvert Tyskland. Lillebroren på 11 år hadde blitt arrestert på en grenseovergang og sendt tilbake til familien.

Hamid hadde flaks. De unge mennene i smuglergruppen gjennom Europa forbarmet seg over den yngste flyktningen, men i Tyskland ble Hamid overlatt til seg selv – og en mobiltelefon. Morfaren tok jevnlig kontakt og ga ham stadig navnet på nye byer han mente barnebarnet burde komme seg til. Lenger nord, helst mot Sverige eller kanskje Norge. Jo, Norge skulle være et godt land for barn, hadde bestefaren hørt.

– Jeg tok en helt vanlig rutebuss fra Göteborg til Oslo S og ble vekket av bussjåføren da vi var framme. Jeg husker at det var mørkt ute og ingen folk i gatene, bare noen sjanglende narkomane. I mange timer gikk jeg hvileløst rundt og gråt. Ingen ventet på meg der, og jeg visste ingenting om Norge. Etter hvert havnet jeg i Brugata, hvor en hyggelig politimann fant meg og tok meg til et sted hvor jeg kunne sove, forteller Hamid.

Da han våknet i fosterhjem dagen derpå, hadde Hamid bursdag: Han var blitt 13 år og offisielt en «enslig mindreårig asylsøker». I løpet av de neste årene skulle dette fremmede landet gi ham norskkurs, gratis skolegang, legehjelp og et yrkesliv.

I dag betaler 19-åringen skatt til Norge, ved å være både lærerassistent på en barneskole og daglig leder på en pizzarestaurant – men Hamid har likevel ikke fått permanent oppholdstillatelse.

– Man vet aldri med Norge. Og det er veldig hardt å ikke vite om jeg får bli. Dette er hjemmet mitt nå. Norge har sikkert brukt millioner på meg, og så får jeg likevel bare tre år midlertidig opphold, så to nye år, og nå må jeg søke om fornyelse på nytt igjen neste vår. Jeg får ikke fred, jeg greier ikke å skaffe meg et ordentlig liv, sier Hamid mens stemmen hans knekker.

– Jeg kan bli fratatt oppholdstillatelsen når som helst, og det er vondt og slitsomt å tenke på. Jeg vil veldig gjerne føle meg sikker og trygg. Jeg er jo en vanlig person, som ikke har gjort noe galt og bare vil hjelpe andre.

Det er vanskelig å få oversikt over alle asylbarn i Norge, men vi i Press regner med at det per i dag finnes 31 mindreårige i samme situasjon som Mustafa Hasan. Altså de som oppholder seg i Norge alene, har fått midlertidig oppholdstillatelse og har vært i Norge i over fem år. De såkalte «lengeværende barna», sier Lea Mariero (23), leder for Press i Redd Barna Ungdom. Hun jobber med norsk asylpolitikk og barns rettigheter.

– Det mest groteske med norsk asylpolitikk – blant de strengeste i Europa og kanskje verden – er at vi setter livet til disse barna på vent så lenge, sier Mariero.

– Hvorfor gjør vi det?
– Norge innførte det som kalles midlertidig oppholdstillatelse i 2008 som et verktøy for å stramme inn asylpolitikken, men dette ble i liten grad praktisert. Noen få barn fra utrygge land fikk denne beskjeden hvert år for å «sende et signal til verden», slik mange politikere liker å snakke om. Altså, vi skal vise at det ikke er enkelt å komme inn til Norge. Men under starten på den store flyktningkrisen i 2015 ble denne midlertidigheten tatt i bruk mye oftere, og på det verste fikk nesten 400 barn midlertidig oppholdstillatelse på ett år, sier Mariero.

– Og hva betyr midlertidig oppholdstillatelse egentlig?
– Om Norge ikke kan finne kvalifiserte omsorgspersoner i barnets hjemland, får de bli – men bare til den dagen de fyller 18 år. Da blir de nemlig sett på som voksne og er ikke lenger beskyttet av FNs barnekonvensjon. Tidligere fikk disse barna permanent opphold og slapp å bli sendt tilbake, sier Mariero.

– For man blir jo ikke voksen over natten, sier hun.

– Du har sagt at Mustafas sak viser hva som er fundamentalt galt med det norske asylsystemet, hva mener du da?
– Barn har rett til å søke asyl, rett på beskyttelse, og hensyn skal alltid tas til barnets beste. Det er vi forpliktet til. Men noen ganger brukes det de kaller «innvandringsregulerende hensyn» eller å ta vare på nasjonale interesser som grunn til å se bort fra barnets beste. Alle barn i verden har behov for trygghet og omsorg, noen å snakke med og å kunne knytte seg til skole og nærmiljø. Men dette blir fratatt barna fra utlandet, som får beskjed om å lære seg norsk og integrere seg, men som likevel har en sluttdato for alt dette hengende over seg.

– Hvorfor er det slik her?
– Jeg tenker at vi nok har en generell skepsis til andre religioner og kulturer. Vi ser tydeligvis på asylsøkere som en helt annen gruppe mennesker enn hvordan vi ser på hverandre. Det er åpenbart at et politisk spill er viktigere enn medmenneskelighet. Vi kan selvsagt ikke åpne grensene og ta imot alle, men Norge og mange land i Europa ser på flyktninger som et problem som kommer til oss, ikke et problem for hele verden som vi må løse sammen. Vi vet at det har blitt sendt ut barn fra Norge uten at de har gjort noe galt, og det går ikke alltid veldig bra med dem, mange ender opp på en ny flukt til et annet land, forteller Mariero.

– Hvordan burde asylbarn bli møtt i Norge?
– Heller enn å finne grunner til hvorfor barna ikke kan bli hos oss, må vi kartlegge hva disse barna trenger av omsorg på individuelt grunnlag.